Rt-1988-628
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-11 |
| Publisert: | Rt-1988-628 (186-88) |
| Stikkord: | Falsk anklage, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 82/1988, snr 71/1988. |
| Parter: | Aktor statsadvokat Iver Huitfeldt mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Backer, Sinding-Larsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §168, §333, §147, §162, §257, §263, §270, §390, §391, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §6 |
Dommer Bugge: Oslo byrett avsa 24. februar 1988 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelser av straffeloven §270, §257, §391a, dette sammenholdt med straffeloven §263; straffeloven §162 første ledd; straffeloven §333; straffeloven §390 a; straffeloven §147 og veitrafikkloven §31 jfr. §h.h.v. 22 første ledd og 24 første ledd, 1. pkt - alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til fengsel i 90 - nitti - dager. Til fradrag kommer 10 - ti - dager for utholdt varetekt.
2. Tiltalte frifinnes for post III i tiltalebeslutning av 27. oktober 1987 og frifinnes for overtredelse av straffeloven §168 vedr. post I i samme tiltalebeslutning.
2. A dømmes til å betale til Sinsen tobakk 800 - åttehundre - kroner Sinsen Minishop 150 - ethundreogfemti - kroner Narvesen kiosk Veitvedt 250 - tohundreogfemti - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Tiltalen for overtredelse av straffeloven §168 - post I i tilleggstiltalebeslutning av 27. oktober 1987 - som domfelte ble frifunnet for, hadde følgende grunnlag:
"Torsdag 10. juli 1986 ca kl 0900 på politihuset i Oslo, oppga han under avhør overfor politibetjent Kjell Berg falskelig å hete Thomas Hegna, født xx.xx.1959 med den følge at det 29. desember 1986 ble utferdiget siktelse for forbrytelser overfor Hegna og videre at det 18. februar 1987 ble holdt rettsmøte ved Oslo forhørsrett for pådømmelse mot Thomas Hegna, født xx.xx.1959 vedrørende de forhold A i avhøret hadde forklart seg om."
Jeg nevner her at straffesaken ble fremmet for byretten i medhold av straffeprosessloven §6 annet ledd nr. 2.
Byretten fant at domfeltes forhold, slik den fant det bevist, ikke kunne rammes av straffeloven §168, fordi han ikke forsettlig hadde søkt å pådra Thomas Hegna siktelse eller fellelse for en straffbar handling. Forholdet ble av retten i stedet henført under straffeloven §333, jfr. domsslutningens pkt. 1. Det er i dommen uttalt - dog uten at det er protokollert noe om det i rettsboken - at rettens formann under hovedforhandlingen gjorde "partene oppmerksom på at det kunne bli aktuelt med anvendelse av straffeloven §333".
Byrettens dom er påanket av statsadvokatene i Eidsivating for så vidt gjelder dette punkt. Det gjøres gjeldende at frifinnelsen bygger på en uriktig forståelse av skyldkravet etter straffeloven §168, og at byrettens bevisvurdering hviler på en slik uriktig lovforståelse. Iallfall, hevder påtalemyndigheten, gir domsgrunnene anledning til tvil om retten har forstått loven riktig; de er mangelfulle og til dels selvmotsigende.
Jeg er kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av uklare domsgrunner når det gjelder frifinnelsen etter straffeloven §168.
Byretten har, som det fremgår av dommen, lagt til grunn at A 9. juli 1986 ble pågrepet av politiet, mistenkt for tyverier fra flere forretninger på Røa i Oslo. Retten har funnet ham skyldig i disse forhold, men har ansett dem som naskerier, straffeloven §391a. Det er på det rene at A ved avhør på politihuset dagen etter, 10. juli, tilstod forholdene. Byretten har funnet det bevist at han da, i stedet for sitt eget navn, oppgav navnet og personnummeret til sin bekjente Thomas Hegna, som også var kjent av politiet. Dette førte til at Thomas Hegna ble siktet for de forhold A hadde tilstått, og Hegna ble innkalt til rettsmøte i Oslo forhørsrett den 18. februar 1987 til pådømmelse av dem. I forhørsrettsmøtet ble det klarlagt at Hegna ikke hadde noe med saken å gjøre.
Om grunnlaget for å frifinne A for tiltalen etter straffeloven §168 anfører byretten:
"For uriktig opplysninger om navn og personnummer er A tiltalt etter straffeloven §168. For at denne straffebestemmelse skal kunne brukes, kreves forsett i forhold til "søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling".
Under hovedforhandlingen opplyste tiltalte at han oppga Hegnas navn til politiet fordi han selv var ettersøkt for soning av ubetalte bøter og hadde liten lyst til å bli satt inn akkurat da. Han hadde ifølge egne opplysninger ikke til hensikt å forsøke å påføre Hegna ansvaret for lovovertredelsene. Han tenkte ikke over at det kunne få noen konsekvenser for Hegna at han hadde oppgitt Hegnas navn, da Hegna er et utenlandsk adoptivbarn (koreaner eller vietnameser) slik at han regnet med at politet ville bli klar over at det ikke var Hegna som var den skyldige.
For at forsett skal sies å foreligge i forhold til straffeloven §168, må tiltalte i alle fall ha regnet med muligheten for at Hegna kunne bli siktet eller dømt for den straffbare handling det dreier seg om.
Retten har ikke funnet bevist at tiltalte regnet med en slik mulighet.
Tiltaltes forhold rammes av straffeloven §333. Retten finner at denne subsumsjon ikke medfører at tiltalte dømmes for et annet forhold enn det tiltalen gjelder, idet tiltalen gjelder oppgivelse av falsk navn og det bare er følgene av dette ikke retten har funnet forsettlig foreligger slik straffeloven §168 krever."
Jeg bemerker til dette at den forståelse av skyldkravet som byretten her har gitt uttrykk for, i og for seg ikke kan ansees som uriktig. I kravet til forsett etter §168 ligger at den tiltalte når den falske anklage, anmeldelse eller forklaring blir fremsatt, har vært seg bevisst at følgen sannsynlig kan bli at en annen blir siktet eller domfelt for en straffbar handling, jfr. Kjerschows kommentar til bestemmelsen, note 4 side 453. Når byretten uttaler at den ikke har funnet det bevist at tiltalte regnet med en slik mulighet, må dette imidlertid sees i sammenheng med rettens forutgående bemerkning om at tiltalte "regnet med at politiet ville bli klar over at det ikke var Hegna som var den skyldige". Men dette ville bare kunne være avgjørende såfremt han regnet med som sannsynlig at forholdet ville bli oppklart før det ble tatt skritt som innebar siktelse av Hegna. Byretten har ikke redegjort nærmere for på hvilket tidspunkt tiltalte regnet med at politiet ville bli klar over at det ikke var Hegna som var den skyldige. Som nevnt er det på det rene at siktelse på grunnlag av den falske forklaring ble utferdiget mot Hegna så sent som i desember 1986, og at politiet først etter forhørsrettsmøtet den 18. februar 1987 ble klar over sakens rette sammenheng.
Domsgrunnene etterlater etter min mening slik tvil om byretten har bygget på en riktig lovforståelse at dommen på dette punkt må oppheves. Opphevelsen må da omfatte også domfellelsen etter straffeloven §333, men jeg finner det klart at straffen ikke av denne grunn bør nedsettes.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av straffeloven §168, post I i tilleggstiltalebeslutning av 27. oktober 1987, og for så vidt han er dømt for overtredelse av straffeloven §333.