Rt-1988-633
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-10 |
| Publisert: | Rt-1988-633 (188-88) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Straffutmåling, Gjentagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 73B/1988, snr 61/1988. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Iver Huitfeldt) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Dolva, Aasland, Christiansen, Endresen, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §62, §63, §64, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31 |
Dommer Dolva: Holmestrand forhørsrett avsa den 21. januar 1988 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd og §24 første ledd, 1 pkt., alt sammenholdt med straffeloven §64 og §62, til en straff av fengsel i 19 - nitten - dager. Han dømmes videre til å betale saksomkostninger med kr. 470,- kronerfirehundreogsytti."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Politimesteren i Bergen påanket dommen på grunn av feil lovanvendelse under straffutmålingen. Aktor for Høyesterett har nedlagt påstand om at straffen settes til ubetinget fengsel i 55 dager overensstemmende med politiets strafforslag ved sakens oversendelse til forhørsretten. Forsvareren, som var enig i at det i saken ikke er adgang til å gå under loven minimumstraff, har nedlagt påstand om at straffen settes til fengsel i 22 dager.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Domfelte er nå dømt for bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand og uten førerkort. Blodprøven som ble tatt kort tid etter kjøringen, viste 1.88 0/00 etter fradrag av sikkerhetsmargin. Domfelte er tidligere dømt to ganger for bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand, nemlig i 1985 og 1986. Den sistnevnte dommen - Holmestrand forhørsretts dom av 9. juni 1986 - hvor straffen ble satt til fengsel i 36 dager er ikke sonet.
Forhørsretten - som har lagt til grunn at straffeloven §64 jf §62 ikke kommmer direkte til anvendelse i et slikt tilfelle - har under henvisning til at 1986-dommen ikke er sonet, anvendt "prinsippet" i de nevnte bestemmelsene og fastsatt straffen til 19 dager. Jeg viser til at man her ikke har adgang til å gå under den fastsatte minimumstraffen, se Andenæs, Alminnelig strafferett, 2 utg, side 404-405. Men også bortsett fra dette finner jeg at straffen må settes klart høyere enn forhørsretten har gjort.
Ved straffutmålingen må man se hen til at domfelte også må sone de 36 dagene etter 1986-dommen. Det må likevel legges betydelig vekt på at domfelte igjen har kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand til tross for de advarsler som ligger i de to tidligere dommene. I det foreliggende tilfelle hvor det ikke er andre særlige momenter som kommer inn ved straffutmålingen, finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 40 dager.
Jeg nevner at det i domsslutningen ikke skulle vært henvist til straffeloven §64 jf §62, idet bestemmelsene som nevnt ikke kommer direkte til anvendelse. Derimot skulle det vært henvist til straffeloven §63 annet ledd, idet overtredelsen av veitrafikkloven §24 første ledd er ansett som en skjerpende omstendighet. Jeg finner derfor grunn til å utforme en ny domsslutning.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 jf §22 første ledd og §24 første ledd første punktum, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 40 -førti- dager.
I saksomkostninger for forhørsretten betaler A til statskassen 470 -firehundreogsytti- kroner.