Rt-1988-706 (1)

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1988-06-16
Publisert:	Rt-1988-706 (210-88)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 799/1988, jnr. 376/1988.
Parter:
Forfatter:	Holmøy, Philipson, Schei
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §28, Straffeloven (1902) §291, §388

Oslo byrett besluttet ved kjennelse av 22. desember 1986 å gjenoppta straffesak mot A og B, som ved byrettens dom av 26. november 1985 ble domfelt for overtredelse av straffeloven §291. Den nye behandling av saken endte med at A og B ble frifunnet ved byrettens dom av 24. september 1987.

C fremsatte 10 mars 1987 begjæring til Oslo byrett om innsyn i sakens dokumenter. Begjæringen var begrunnet med at han selv seks ganger forgjeves hadde begjært gjenopptagelse av Oslo byretts dom av 3. mars 1977 i sak nr 106/1976. Begjæringen om innsyn ble avslått ved Oslo byretts brev av 21. august 1987 til C.

I mellomtiden hadde C også fremsatt begjæring om innsyn i samme sak til Oslo politikammer. Denne begjæring ble avslått ved politikammerets brev av 23. juni 1987.

C påkjærte byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett, som 22 april 1988 avsa kjennelse med slik slutning:

"Forhørsrettens beslutning oppheves.

Saken avvises fra forhørsretten." Lagmannsrettens kjennelse var begrunnet med at avslag på begjæring om utlån og gjennomsyn av saksdokumenter bare kan overprøves av overordnet påtalemyndighet.

C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling.

C viser til at hans begjæring om innsyn var basert på straffeprosessloven §28. Byretten har i sin beslutning trukket inn påtaleinstruksens §4-2, mens lagmannsretten viser til instruksens §4-4. C anfører at disse henvisninger må være uriktige, idet han overhodet ikke har begjært innsyn/utskrift i medhold av de nevnte bestemmelser i påtaleinstruksen. Han bemerker videre at han aldri har begjært utlån av dokumentene, som lagmannsretten legger til grunn.

C opprettholder sin påstand for lagmannsretten med den endring at han krever kr 1.800 i saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans påstand for lagmannsretten lød:

"1. Oslo byretts beslutning oppheves og dokumentinnsyn tillates.

2. C tilkjennes saksomkostninger fra det offentlige, hittil med kr. 600,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her gjelder et fortsatt kjæremål hvor utvalget etter straffeprosessloven §388 bare kan behandle lagmannsrettens tolking av en lovforskrift og spørsmålet om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Når det gjelder lovtolkingen har lagmannsretten bygget på at en begjæring om utlån og gjennomsyn av saksdokumenter i en straffesak ikke kan overprøves ved domstolene. Det er vist til "Bjerke og Keiserud I 95 og de avgjørelser det der er vist til vedrørende de tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven av 1887." Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1980-1395 ble det slått fast at påtalemyndighetens nektelse av å tillate utlån ikke kan overprøves av domstolene. I en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1985-411 ble det lagt til grunn at gjennomsyn av dokumentene må likestilles med utlån når det gjelder prøvelsesadgangen. Lagmannsretten har i den foreliggende sak riktig lagt til grunn at rettstilstanden er den samme som tidligere etter straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 jf lovens §28. Kjæremålsutvalget finner derfor at lagmannsretten har bygget på en riktig lovtolking.

Når det gjelder mulig saksbehandlingsfeil i lagmannsretten har C bl.a. gjort gjeldende at han aldri har begjært utlån av dokumentene. Utvalget bemerker at det under ingen omstendigheter kan være noen saksbehandlingsfeil til skade for den kjærende part at lagmannsretten også har uttalt seg om dette. Heller ikke for øvrig kan utvalget se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling av kjæremålet.

Kjæremålet kan etter dette ikke føre frem.

Kjennelsen er enstemmig.