Rt-1988-762
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-07 |
| Publisert: | Rt-1988-762 (271-88) |
| Stikkord: | Familierett, Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 299 K/1988, jnr 8/1988. |
| Parter: | A (advokat Terje Finsrud) mot 1. B 2. C. |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §6, Tvistemålsloven (1915) §404, §70, Barneloven (1981) |
A reiste ved stevning oversendt Hadeland og Land herredsrett 20. april 1987 søksmål mot B og C med påstand om at han skulle kjennes ikke å være far til de saksøkte. Han søkte samtidig om at retten gjorde unntak fra den treårsfristen for å reise slikt søksmål som er fastsatt i barneloven §6 annet ledd jf §70. Hadeland og Land herredsrett avsa 12. mai 1987 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Herredsretten fant at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra treårsfristen.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 21. august 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen anføres det blant annet at selv om det er forutsatt i forarbeidene til barneloven at dispensasjonsadgangen i §6 annet ledd skal brukes med varsomhet, bør den benyttes i et tilfelle som dette hvor det i mange år har rådet stor usikkerhet om A er faren til de saksøkte. Avklaring og ro i saken kan bare oppnås ved at saken tillates fremmet. Det vises til at både fylkesmannen og Justisdepartementet feilakig har lagt til grunn at A under hele ekteskapet var klar over muligheten for at han ikke var far til barna.
Det anføres at lagmannsretten tar feil når barneloven §6 fortolkes slik at dispensasjonsadgangen ikke skal kunne gjelde omstendigheter av den karakter som er anført av ham, blant annet fordi hans kone D ved flere anledninger har gitt ham grunn til å betvile at han er far til barna. Det vises til erklæring fra D om at han ikke er far til barna. Lagmannsretten har i sin kjennelse lagt vekt på at erklæringen synes utformet av A selv. Etter den kjærende parts mening må det avgjørende være at den er underskrevet av D.
Det anføres også at A ikke er i stand til å arbeide, og at blodprøveanalyser ikke er utført i en slik utstrekning at sannsynligheten for As farskap er ubestridelig. Det vises også til at hans fertilitet er blitt anslått til 10 % av det normale.
Det er ikke lagt ned noen påstand i kjæremålserklæringen.
Kjæremotpartene har ikke gitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, jf §404 nr 3. Den kjærende part hevder at lagmannsretten har bygd på en uriktig tolkning av barneloven §6 annet ledd fjerde punktum, som bestemmer at retten kan gjøre unntak fra treårsfristen for å reise søksmål når særlige grunner taler for det.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygd på uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete vurdering av om det foreligger særlige grunner som taler for å gjøre unntak fra treårsfristen, kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.