Rt-1988-769
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-14 |
| Publisert: | Rt-1988-769 (274-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 307 K/1988, jnr 134/1988 |
| Parter: | Bjørn Egil Johansen (advokat Svenn Aagestad) mot Bjørg Johansen (advokat Wenche Høie). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234 |
Bjørn Egil Johansen begjærte 29. oktober 1987 overfor Nedenes namsrett utkastelse av Bjørg Johansen fra sin eiendom i Moland under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. Bakgrunnen for begjæringen var at Bjørg Johansen etter saksøkerens mening uten hjemmel hadde en del løsøre stående på eiendommen, og han forlangte disse eiendelene fjernet. Han krevde seg også tilkjent saksomkostninger.
I prosesskriv 30. november 1987 opplyste saksøkte ved sin prosessfullmektig at hun nå hadde fjernet samtlige gjenstander som var lagret på eiendommen, og at det derfor ikke lenger var grunnlag for utkastelse. Hun påstod seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Etter ytterligere prosesskriv fra partene avsa Nedenes namsrett 5. februar 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Bjørn Egil Johansen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Agder lagmannsrett, som 19. april 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Bjørn Egil Johansen tilpliktes å betale Bjørg Johansen kr. 750,- - sjuhundreogfemtikroner - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Lagmannsretten pekte på at namsretten riktig hadde oppfattet tvistemålsloven §175 annet ledd, som kom til anvendelse, slik at bestemmelsen ikke automatisk gav saksøkeren krav på saksomkostninger, men at det skal utøves et skjønn. Lagmannsretten kunne videre ikke se at den kjærende part hadde godtgjort at namsrettens skjønnsutøvelse var så vilkårlig at det overskred grensen for et forsvarlig skjønn. Namsretten hadde pekt på relevante momenter og kommet til et resultat som stod i rimelig sammenheng med de forhold som var trukket frem. Lagmannsretten fant heller ikke grunn til å sette til side den faktiske bedømmelse namsretten hadde bygget på.
Saksforholdet for øvrig går frem av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Bjørn Egil Johansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at det foreligger saksbehandlingsfeil idet lagmannsrettens kjennelse er vilkårlig både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Han viser til det han har anført om dette for lagmannsretten, idet det er de samme feil ved lagmannsrettens kjennelse som ved namsrettens. Lagmannsretten har lagt vekt på de samme forhold som namsretten, og i kjæremålserklæringen gjøres det rede for hvorfor det etter den kjærende parts mening foreligger vilkårlig bevisbedømmelse og rettsanvendelse på disse punkter. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak nr. 23/1988 oppheves og gjenvises til ny behandling.
2. Bjørn Egil Johansen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 750,-."
Bjørg Johansen gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og at hun ikke kunne lastes for at Bjørn Egil Johansen satte frem utkastelsesbegjæringen. Hun har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i kjæremålsak 23/1988 stadfestes.
2. Bjørg Johansen tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr. 850,-."
Det foreligger ytterligere et prosesskriv fra Bjørn Egil Johansen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å rette seg mot saksbehandlingen ved lagmannsretten, jf §404 nr 2. Den kjærende part hevder at lagmannsrettens kjennelse - på tilsvarende måte som namsrettens - "i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen er vilkårlig - så vilkårlig at det overskrider grensene for et forsvarlig skjønn".
Det er ikke anført at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §175 feil når den uttaler:
"Namsretten har riktig oppfattet bestemmelsen slik at den ikke automatisk gir saksøkeren krav på saksomkostninger, men at det skal utøves et skjønn."
Av lagmannsrettens premisser fremgår at retten korrekt - da det her gjelder en kjennelse - har ansett seg berettiget til å prøve namsrettens bevisvurdering og også har prøvet denne, jf tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum.
Utvalget kan etter dette ikke se at det i kjæremålserklæringen er påberopt noen feil av den art som kjæremålsutvalget kan prøve. Det ligger utenfor utvalgets kompetanse å prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse - subsumsjonen - forsåvidt lagmannsretten er kommet til at namsrettens skjønnsutøvelse ikke er vilkårlig og dermed ikke i strid med tvistemålsloven §175 annet ledd.
Kjæremålet må etter dette avvises.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge, og omkostningsbeløpet settes i samsvar med oppgave til kr 850.
Kjennelsen er enstemmig.