Hopp til innhold

Rt-1988-78

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1988-01-29
Publisert: Rt-1988-78 (19-88)
Stikkord: Narkotika, Straffutmåling, Saksbehandling
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 18/1988, snr 183/1987.
Parter: Aktor: statsadvokat Erling O. Lyngtveit mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae).
Forfatter: Dolva, Hellesylt, Michelsen, justitiarius Sandene, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §42, Veitrafikkloven (1965) §5, §34, §37, §62, §63, §43, §31, Straffeprosessloven (1981) §270, §297, §6


Dommer Sinding-Larsen: Eidsivating lagmannsrett avsa den 30. september 1987 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jfr. første og femte ledd, §162 første ledd og femte ledd, legemiddelloven §43 annet ledd jfr. §22 jfr. §20, og vegtrafikkloven §31 jfr. §5, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til straff av fengsel i 7 - sju - år. I straffen fragår 367 - trehundreogsekstisju - dager for utholdt varetektsfengsling.

2. A dømmes i medhold av straffeloven §34 jfr. §37d til å tåle inndragning til fordel for statskassen av 57.700 - femtisjutusensjuhundre - kroner som er beslaglagt hos ham."

Dommen er avsagt under dissens idet tre av meddommerne stemte for at straffen skulle settes til fengsel i seks år og seks måneder.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom. Domfelte har påanket dommen. Prinsipalt gjelder anken saksbehandlingen. Subsidiært ankes over straffutmålingen. Bakgrunnen for saksbehandlingsanken er at to av påtalemyndighetens vitner ikke møtte under hovedforhandlingen, og at deres politiforklaringer ble opplest. Domfeltes begjæring om utsettelse av hovedforhandlingen ble ikke tatt til følge. Domfelte anfører at det dreier seg om to helt sentrale vitner, og at bevisføringen på vesentlige punkter derfor ble middelbar. Dette hevdes å være en feil ved saksbehandlingen som må føre til opphevelse av lagmannsrettens dom.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

De to vitner som er nevnt i anken, skulle forklare seg om hvert sitt tiltalepunkt. Bs forklaring gjaldt tiltalens post II a, hvoretter A skulle ha overlevert i alt 144 g heroin til B fordelt på en rekke mindre partier. C skulle forklare seg om post II c om salg av heroin fra et parti heroin på 200 g som A ifølge post II b skulle ha oppbevart.

Begge vitner var på vanlig måte innstevnet til hovedforhandlingen, men møtte ikke. B som skulle ha avgitt forklaring første dag, ble ettersøkt av politiet inntil hovedforhandlingen var avsluttet.

Forsvareren hevder at man burde ha sikret seg de to vitners forklaring ved bevisopptak for det tilfelle at de skulle utebli. Etter straffeprosessloven §270 kan bevisopptak avholdes når det er fare for at beviset ellers kan gå tapt. Jeg kan ikke se at faren for at de to vitner skulle utebli, kan ha fremstilt seg som større enn den man alltid må regne med i slike saker.

B hadde avgitt også en rettslig forklaring av 24. november 1986. As forsvarer var ikke varslet til rettsmøtet, slik han mente han som forsvarer for A hadde krav på. Heller ikke her kan jeg se at det foreligger noen feil. Det dreide seg ikke om et bevisopptak til bruk i saken mot A. Det var forutsetningen at B skulle avhøres under hovedforhandlingen. Den rettslige forklaring ble opptatt i Bs egen sak, for å få hans tilståelse bekreftet i retten med sikte på behandling i byrett, jfr. straffeprosessloven §6 annet ledd nr 2.

B skulle ha vært avhørt som første vitne under hovedforhandlingen i saken mot A. Da han uteble, hadde man til rådighet politiforklaringer av 4. og 27. oktober 1986 og den senere rettslige forklaring. Den første av disse forklaringer var meget lang og detaljert og angikk forhold som den som foretok avhøret, ikke hadde noe kjennskap til på forhånd. Den rettslige forklaring var kortere, men samsvarte helt med politiforklaringen når det gjaldt den lange rekke av narkotikasalg fra A til B med hensyn til kvantum og betaling ved det enkelte salg. Den politimann som hadde avhørt B, var til stede og kunne gi forklaring om politiavhøret. Det fremkom på dette tidspunkt ingen innsigelse fra forsvarer mot opplesning av forklaringene og heller ingen begjæring om utsettelse. Etter straffeprosessloven §297 kan opplesning av rettslige forklaringer eller politiforklaringer bare skje dersom muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre vesentlig ulempe eller utgift. Avgjørelsen vil måtte bero på en vurdering hvor det selvsagt også må legges vekt på betydningen av at retten kan få en umiddelbar forklaring av vitnet og på betydningen av at det kan stilles spørsmål til et vitne. Jeg kan ikke se at det kan innvendes noe mot at lagmannsretten valgte å la Bs forklaringer bli opplest istedenfor å utsette saken.

Forsvareren for lagmannsretten begjærte utsettelse da heller ikke vitnet C møtte. Hennes forklaring kan ikke ha fremstilt seg som like vesentlig som Bs. Man hadde et annet vitne som møtte, og som hadde forklart seg om oppbevaring av heroin, post II b, og om salg, post II c. Også for Cs vedkommende ga den polititjenestemann som hadde foretatt avhøret, forklaring. På dette tidspunkt hadde videre lagmannsretten hørt de øvrige vitner og hadde således god oversikt over sakens bevisligheter. Jeg kan ikke se at det var en feil at retten avslo å utsette saken og besluttet å lese opp politiforklaring og rettslig forklaring. Jeg tilføyer at det kvantum som A er dømt for å ha solgt, viser at lagmannsretten ikke kan ha festet lit til Cs forklaring. At hennes forklaringer ble opplest, har derfor under enhver omstendighet vært uten betydning for resultatet.

I tillegg til befatning med heroin omfatter domfellelsen innførsel av 197 g hasjisj, et forhold som i seg selv er alvorlig.

Lagmannsretten har ved straffutmålingen lagt til grunn at domfelte har solgt 144 g heroin til B. Dette er i samsvar med de meget deltajerte forklaringer fra B, som ble dokumentert. Det er videre funnet bevist at han har oppbevart 200 g heroin og solgt en mindre del av dette parti, maksimalt 8 - 10 g. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å sette lagmannsretterns vurdering til side.

Jeg finner ikke den utmålte straff for streng.

Domfelte har sittet i varetekt 121 dager etter lagmannsrettens dom og har krav på fradrag for dette.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

For varetekt fragår i alt 488 - firehundreogåttiåtte - dager.