Rt-1988-783
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-29 |
| Publisert: | Rt-1988-783 (282-88) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 319 K/1988, jnr 124/1988 |
| Parter: | 1 Berit Kristin Dalbak (advokat Einar Stueland) 2 Heidi Monsen 3 Edel F Birkeland 4 Inger Lise Løtoft 5 Erna Årstad og 6 Kari Mydland mot Rekefjord Fiskeindustri A/S (advokat Johan Steen Holm). |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §62, Arbeidsmiljøloven (1977) |
I sak om gyldighet av oppsigelse av ti arbeidstakere ved Rekefjord Fiskeindustri A/S, Hauge i Dalane, avsa Stavanger byrett 17. november 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Oppsigelsene av Berit Kristin Dalbak, Heidi Monsen, Edel F. Birkeland, Ingunn Mysing, Konstanse Nesvåg, Inger-Lise Løtoft, Erna Årstad og Kari Mydland kjennes ugyldige.
2. a. I lønn for tidsrommet 1. januar - 1. november 1987 betaler Rekefjord Fiskeindustri A/S v/styrets formann til saksøkerne følgende beløp: til Berit Kristin Dalbak kr. 24.873,- til Heidi Monsen kr. 24.873,- til Edel F. Birkeland kr. 31.269,- til Ingunn Mysing kr. 21.665,- til Konstanse Nesvåg kr. 25.584,- til Inger-Lise Løtoft kr. 42.135,- til Erna Årstad kr. 25.584,- og til Kari Mydland kr. 25.584,-
Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.
2. b. Rekefjord Fiskeindustri A/S frifinnes for kravet om å etterbetale lønn til Karla T. Omdal og Vigdis Håland.
3. Berit Kristin Dalbak, Heidi Monsen, Edel F. Birkeland, Konstanse Nesvåg, Inger-Lise Løtoft, Erna Årstad og Kari Mydland anses som fratrådt fra sine stillinger fra 1. november 1987.
4. Rekefjord Fiskeindustri A/S frifinnes for kravet om etterbetaling av lønn i permitteringsperioden 27. oktober - 3. desember 1986.
5. Rekefjord Fiskeindustri A/S frifinnes for saksøkernes erstatningskrav.
6. I saksomkostninger til saksøkerne v/advokat Einar Stueland betaler Rekefjord Fiskeindustri A/S v/styrets formann kr. 18.000.-."
Rekefjord Fiskeindustri A/S påanket byrettens dom - domsslutningens punkter 1 og 2 - til Gulating lagmannsrett.
Også arbeidstakerne påanket dommen. Deres anke gjaldt dommen i sin helhet, med unntak for domsslutningens punkter 1, 4 og 6.
Samtidig med tilsvaret til motanken, fremsatte Rekefjord Fiskeindustri A/S 11. januar 1988 i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds tredje og fjerde punktum begjæring om rettens kjennelse for at seks av arbeidstakerne: Berit Dahlbak, Heidi Monsen, Edel T. Birkeland, Inger-Lise Løtoft, Erna Årstad og Kari Mydland skal anses for å ha fratrådt sine stillinger pr 1. november 1987.
Gulating lagmannsrett avsa 3. mars 1988 kjennelse med slik slutning:
"Berit Dahlbak, Heidi Monsen, Edel F. Birkeland, Inger-Lise Løtoft, Erna Årstad og Kari Mydland fratrer stillingene under sakens behandling fra den 1. november 1987."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse. Arbeidstakerne avgav ingen uttalelse om spørsmålet til lagmannsretten.
De seks arbeidstakerne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Saken gjelder om de kjærende parter skal fortsette i sine stillinger under saken etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4. De kjærende parter viser til at loven hovedregel er at arbeidet skal opprettholdes inntil det foreligger endelig dom, og anfører at det ikke er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes i den aktuelle sak.
Arbeidstakerne anfører videre at lagmannsrettens vurderinger utelukkende består i vektlegging av momenter i motpartens favør. De hevder at vurderingene således er ensidige; dessuten er argumentasjonen delvis uholdbar.
I sin kjennelse har lagmannsretten henvist til byrettens avgjørelse etter arbeismiljøloven §62 første ledd annet punktum om at det vil være "åpenbart urimelig at arbeidsforholdet skal fortsette ut over 1. november 1987". Lagmannsretten viser også til at byrettens resultat er fremkommet etter en avveining av partenes interesser. De kjærende parter viser til at byrettens avgjørelse angår et annet krav og en annen lovbestemmelse, og hevder at byretten ikke har gjort rede for noen vurdering overhodet - ut over en gjengivelse av teksten i §62 første ledd annet punktum. De anfører at byrettens manglende premisser i forbindelse med et annet krav, ikke kan tjene som argument for avgjørelsen i nærværende sak.
Lagmannsretten har lagt vekt på bedriftens vanskelige økonomi og problemer med å få en for stor arbeidsstokk. Arbeidstakerne gjør gjeldende at dette ikke kan ha avgjørende betydning når loven hovedregel er at de oppsagte skal ha rett til å fortsette i sine stillinger under saken. De anfører at bedriften neppe har større problemer enn det som vil være typisk ved driftsinnskrenkninger. Hverken byretten eller lagmannsretten har foretatt noen vurdering av de problemer det skaper for de kjærende parter at de må fratre. De er arbeidsledige, og har bare hatt midlertidige jobber etter at de ble utestengt fra bedriften i januar 1987. De har fått en radikalt forverret økonomi, idet de nå bare mottar arbeidsledighetstrygd. Mulighetene for annet arbeid er meget dårlige på deres bosted. For de kjærende parter skaper det derfor meget betydelige problemer om de nektes å fortsette i sine stillinger.
Bedriftens eventuelle problemer med å sysselsette de kjærende parter hevdes å være skapt av bedriften selv. Som det fremgår av byrettens dom side 23 har bedriften inntatt seks nye arbeidstakere etter at de kjærende parter ble oppsagt og uten at de ble forespurt. Bedriften burde ha overført arbeidstakere fra ettermiddagsskift til dagskift istedenfor den fremgangsmåte som ble valgt; oppsigelse av samtlige på ettermiddagsskiftet og nyansettelser på dagskiftet. Det presiseres at ingen av de oppsagte har motsatt seg å gå over til arbeid på dagskift. I byretten ble oppsigelsene kjent ugyldige på det grunnlag at ansiennitetsprinsippet er tilsidesatt. Normalt burde konsekvensen av en slik dom bli at bedriften måtte gjennomføre ansiennitetsprinsippet og si opp andre arbeidstakere enn de som har anlagt søksmålet.
De kjærende parter har på korrekt måte meldt sine krav om å fortsette i sine stillinger under saken. Kjæremålsmotparten fremsatte krav om fratreden først i tilsvaret til motanken i januar 1988, men har urettmessig utestengt de kjærende parter fra deres stillinger fra januar 1987. Dette innebærer et sammenhengende rettsbrudd fra kjæremålsmotpartens side. De kjærende parter bestrider på dette grunnlag kjæremålsmotpartens anførsel om at retten til å fortsette i stillingene er bortfalt ved passivitet.
De kjærende parter anfører at det under enhver omstendighet må være uriktig som gjort av lagmannsretten å fastsette fratredelsestidspunktet tidligere enn tidspunktet for lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at de kjærende parter er pålagt å fratre med virkning ca 4 måneder forut for avgjørelsen og 2 1/2 måned før kravet om fratreden ble reist.
De har nedlagt slik påstand:
"Begjæringen tas ikke til følge."
Rekefjord Fiskeindustri A/S har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Kjæremålsmotparten fastholder de anførsler og bevis som ble fremsatt i begjæringen om kjennelse for fratredelse.
I anledning kjæremålet bemerker bedriften bl a:
De kjærende parter har ikke arbeidet ved bedriften siden desember 1986, og det bestrides at de på noe tidspunkt etter 1 januar 1987 har henvendt seg til bedriften med krav om å få sitt arbeid tilbake. Derimot har bedriften i perioder hvor det har vært behov for ekstra arbeidskraft, henvendt seg til flere av de oppsagte med tilbud om arbeid, og 4 av de 10 opprinnelige saksøkerne har fått fast ansettelse som dagarbeidere. Påstanden om at kjæremålsmotparten har utestengt dem fra bedriften og at det derfor skulle foreligge et "sammenhengende rettsbrudd" fra kjæremålsmotpartens side, avvises etter dette som grunnløs. Bedriften fastholder sin anførsel om at retten til å stå i stilling under saken er bortfalt på grunn av passivitet fra de kjærende parters side når det gjelder oppfølgingen av kravet om å få stå i stillingene.
Bedriften er ikke enig i arbeidstakernes anførsel om at lagmannsrettens henvisning til byrettens dom om fratreden ikke er relevant. Bortsett fra at det stilles strengere krav til å få dom enn kjennelse for fratreden, er det de samme kriterier som ligger til grunn for de avveininger og vurderinger som skal foretas.
Det er videre anført at lagmannsretten ikke har vurdert de ulemper fratredelsen medfører for arbeidstakerne. Bedriften viser til at en fortsatt lønnsplikt ville få meget alvorlige konsekvenser for bedriften; høyst sannsynlig ville dette medføre at bedriften ville måtte innstille, med derav følgende tap av ytterligere arbeidsplasser.
Om bakgrunnen for at de kjærende parter ikke har vært tilbudt de stillinger de 6 nyansatte har, viser bedriften til at det dels dreier seg om stillinger som er besatt av menn, og hvor arbeidet ble vurdert som for tungt for kvinner, dels gjelder det stillinger som de kjærende parter ikke er kvalifisert for. Det bemerkes også at ingen av de kjærende parter søkte disse stillingene da de ble avertert ledige.
Om fratredelsestidspunktet gjør bedriften gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. De kjærende parter har ikke arbeidet i bedriften siden desember 1986, og dette beror ikke på noen urettmessig utestengning fra bedriftens side, men har sin bakgrunn i manglende arbeidsoppgaver. Hvis fratredelsestidspunktet skulle settes til avgjørelsestidspunktet, ville dette innebære at bedriftens lønnsplikt ble utvidet med ytterligere 4 måneder. Det vises her til bedriftens prekære økonomiske situasjon.
Rekefjord Fiskeindustri A/S har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 3. mars 1988 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er rettet mot kjennelse som lagmannsretten har avsagt under forberedelse av ankesak. Utvalget har således full kompetanse.
Etter utvalgets oppfatning bygger lagmannsrettens kjennelse på en uriktig lovforståelse når lagmannsretten har fastsatt fratredelsen til et tidspunkt som ligger forut for selve avgjørelsen. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd siste punktum skal retten i forbindelse med kjennelse for fratredelse fastsette frist for arbeidstakerens fratreden. Bestemmelsen som i forarbeidene er kommentert derhen at fristen neppe bør "være kortere enn 14 dager" (jf Ot prp nr 41, 1975-76 75 første spalte), må antas å forutsette at fratredelsen fastsettes til et tidspunkt etter avsigelsen av kjennelsen.
Lagmannsretten uttaler for øvrig i kjennelsen at "det ikke er tatt standpunkt til om de 6 arbeidstakere har fratrådt sine stillinger" og viser til at byrettens dom - domsslutningens pkt 3 - av ankemotpartene er påanket på dette punkt. Utvalget bemerker til dette at dersom arbeidstakerne måtte anses fratrådt pr 1 november 1987, ville det ikke være grunnlag for å ta under behandling bedriftens begjæring om midlertidig fratreden fra samme tidspunkt. Lagmannsretten måtte derfor etter utvalgets oppfatning ta standpunkt til dette spørsmål.
Det fremlagte materiale gir ikke utvalget tilstrekkelig grunnlag til å foreta en realitetsprøving av spørsmålet om loven vilkår for å beslutte fratreden er oppfylt. Man savner relevante opplysninger om bedriften forut for oppsigelsene har foretatt en lovmessig vurdering av arbeidstakernes situasjon, samtidig som man savner nærmere opplysninger om bedriftens situasjon med hensyn til drift og økonomi.
Utvalget er således kommet til at den påkjærte kjennelse bør oppheves.
Det er ikke påstått saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.