Rt-1989-1037
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-08 |
| Publisert: | Rt-1989-1037 (340-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 388 K/1989, jnr 156/1989 |
| Parter: | B (advokat Øistein Rivrud) mot A. |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, Rettshjelpsloven (1980), §181, §404, §67, Rettshjelpsloven (1980) §18, §23, §25 |
A tok 9. desember 1988 ut stevning mot B ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett med påstand om at han skulle ha den daglige omsorgen for deres felles barn C, født xx.xx.1981. Han begjærte samtidig midlertidig avgjørelse for at datteren skulle bo hos ham til saken var endelig avgjort.
Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa 23 desember 1988 kjennelse i saken vedrørende kravet om midlertidig forføyning. Kjennelsen hadde slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedforhandlingen."
I brev 14. februar 1989 til herredsretten erklærte A at "saken vedrørende foreldreansvaret til C frafalles." Brevet fra herredsretten ble sendt B ved advokat Øistein Rivrud til orientering.
I prosesskrift 23. februar 1989 samtykket saksøkte i at saken ble hevet. Samtykket ble gitt under forutsetning av at det krav som var fremsatt i påstanden oppgis, jf tvistemålsloven §67. Brevet inneholdt videre denne tilføyelse:
" Under henvisning til tvistemålsloven §175 første ledd, krever saksøkte at saksøkeren pålegges å dekke hennes saksomkostninger.
Saksomkostningene utgjør salær kr. 14.000,- som omfatter mitt arbeid med saken fra mottagelse av stevning til hevningskjennelse foreligger samt påregnelig arbeid. For det tilfellet at retten ønsker å få spesifisert hvilken del av salæret som knytter seg til arbeid i forbindelse med den midlertidige avgjørelse, kan jeg opplyse at kr. 11.500,- gjelder arbeid frem t.o.m. gjennomgang av rettsboken av 23. desember 1988.
For det tilfellet at retten skulle komme til en annen omkostningsavgjørelse enn den saksøkte krever, søkes med dette om fri sakførsel for saksøkte, jfr. rettshjelploven §18 nr. 1 og om oppnevnelse av undertegnede som hennes prosessfullmektig, jfr. rettshjelpsloven §23. Skjema for fri rettshjelp samt arbeidsoppgave med salærfastsetting følger i egen ekspedisjon til retten."
I brev til herredsretten, datert 10. mars 1989 uttalte saksøkeren at han på det nåværende tidspunkt frafalt saken, men forbeholdt seg rett til å ta saken opp igjen dersom det skulle bli nødvendig av hensyn til datteren. Han uttalte videre at han ville finne det urimelig om han i tillegg til å miste datteren skulle måtte betale for å ha prøvd å beholde datteren. Motpartens forlangende på kr 14.000,- karakteriserte han som "ganske formidabelt".
Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa 14. mars 1989 hevningskjennelse i saken med slik slutning:
"1. Sak nr. 149/1988 A heves.
2. A betaler sakens omkostninger til det offentlige med kr. 8.100.- - kroneråttetusenetthundre 00/100-."
Om saksomkostningsspørsmålet uttalte retten:
"Hva angår saksomkostningsspørsmålet finner retten at saksøkeren bør pålegges å betale sakens omkostninger etter tvistemålsloven §175 første ledd, jfr. rettshjelpsloven §25 første ledd.
Advokat Rivrud har begjært seg oppnevnt som saksøkers prosessfullmektig, og retten opppnevner ham, idet saksøkte innvilges fri sakførsel etter rettshjelpsloven §18 nr. 1, jfr. §5.
Salæret er i henhold til arbeidsoppgaven fastsatt til kr. 8.100,-. Etter rettshjelpsloven §25, skal saksomkostninger tilkjennes det offentlige i den utstrekning det er nødvendig for å dekke utgiftene til fri rettshjelp."
Advokat Øistein Rivrud påkjærte på vegne av B herredsrettens omkostningsavgjørelse. Han påsto at det ikke var adgang for retten til å idømme omkostninger til det offentlige i henhold til rettshjelploven §25. Det forelå kun en betinget søknad om fri sakførsel. Bare dersom motparten ikke ble dømt til å betale saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 første ledd, var det aktuelt for retten å vurdere søknaden om fri sakførsel.
Subsidiært hevdet han at retten ikke hadde hjemmel til å begrense salæret til de offentlige satser, slik at differensen opp til det salæret som var krevd, ikke ble dekket. Han la ned slik påstand for lagmannsretten:
"1. Prinsipalt: A betaler B saksomkostninger for herredsretten med kr 14.000,-.
2. Subsidiært: A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til staten med kr 8.100,- og til B med kr 5.900,-."
Kjæremålsmotparten tok til motmæle og gjorde gjeldende at dersom saksomkostninger skulle tilkjennes, var herredsrettens avgjørelse korrekt.
Eidsivating lagmannsrett avsa kjennelse i saken 21. april 1989 med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lagmannsretten la til grunn at prøvelsesadgangen var begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. I premissene heter det:
"Rettshjelpsloven med forskrifter kan ikke sees å åpne adgang for en slik betinget søknad om fri sakførsel. Det er parten som er den begunstigede når fri sakførsel gis, ikke prosessfullmektigen. Parten kan unnlate å søke om fri rettshjelp, med de konsekvenser det måtte få, men når fri rettshjelp først søkes og gis kan det ikke sees forhold som skulle tilsi at parten av hensyn til sin prosessfullmektig er berettiget til å frasi seg bevillingen - fordi motparten blir pålagt omkostningsansvaret.
Lagmannsretten finner etter dette ikke at herredsrettens avgjørelse er i strid med loven. Det er partens nødvendige omkostninger som skal dekkes, jfr. tvistemålsloven §176, ikke advokatens."
Det vises forøvrig til lagmannsrettens kjennelse.
Advokat Øistein Rivrud har på vegne av B påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder kjennelsens punkt 1. Kjæremålet angis å gjelde tolkingen av rettshjelploven med forskrifter og tvistemålsloven §176.
Etter den kjærende parts oppfatning har lagmannsretten bygd på feil lovforståelse, når den har funnet at rettshjelpsloven med forskrifter ikke kan ses å åpne adgang for betinget søknad om fri sakførsel. Det heter videre:
"Spørsmålet er ikke om lovverket åpner for betinget søknad, men om lovverket stenger for betinget søknad. Det generelle utgangspunkt må for det første være at enhver søknad kan gjøres betinget med mindre man har særskilt hjemmel for annet. Har man særskilt hjemmel for at det ikke er adgang til å inngi betinget søknad må det annet generelle utgangspunkt være at en slik betinget søknad må avvises, med mindre man har særskilt hjemmel for annet.
- -
Når det spesielt gjelder rettshjelploven og dens forskrifter kan jeg ikke se at det er uttrykt eller forutsatt at søknader skal behandles og det omsøkte gjennomføres uten hensyn til om betingelsene for søknaden er inntrådt."
Det pekes også på at parten uansett kan søke om etterbevilling etter §5 i rettshjelploven. Man kan på denne måten avvente resultatet i saken og kun søke om fri rettshjelp dersom man ikke skulle bli tilkjent saksomkostninger. Når man på denne måten kan unnlate å søke om fri rettshjelp på forhånd kan det ikke sees at det foreligger slike hensyn som taler imot at en betinget søknad skal kunne fremsettes.
Det vises også til Justisdepartementets rundskriv G-24/86 om fri rettshjelp side 28 og 29 vedrørende etterbevilling.
Til lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §176 anføres at regelen ikke innebærer hjemmel for å redusere en timesats til den timesats retten måtte finne passende.
Når det gjelder salærfastsettelsen for saker hvor det er innvilget fri sakførsel, anføres det:
"Når det gjelder fri rettshjelpsaker kan jeg ikke se at tvistemålsloven §176 kan tolkes anderledes enn nevnt ovenfor. Det er kun nødvendigheten av det arbeid som er utført som skal vurderes i lys av tvistemålsloven §176. Det kan for eksempel ikke være slik at retten med hjemmel i §176 kan redusere prosessfullmektigens salær til de offentlige satser under henvisning til at retten kjenner til at parten kunne ha fått fri rettshjelp dersom han hadde søkt. Parten har ingen plikt til å søke fri rettshjelp, advokaten har ingen plikt til å påta seg oppdrag som kun honoreres med de offentlige satser og motparten har intet krav på at de offentlige satser legges til grunn slik at han slipper rimeligere unna sitt omkostningsansvar. Spørsmålet om fri retthjelp skal søkes eller ikke er således et forhold som parten har fri rådighet over og som retten av den grunn ikke har noen foranledning til å gripe inn i. Når motparten ikke erverver noen rett ved at den annen fyller vilkårene for å få fri rettshjelp har retten heller ingen rettighet å ivareta på vegne av motparten."
Den kjærende part har nedlagt denne påstand:
"Lagmannsrettens avgjørelse oppheves så langt den er påkjært.
Omkostningsavgjørelsen hjemvises til ny behandling".
I tilsvar til kjæremålet har kjæremålsmotparten gjort gjeldende at det her foreligger et uforholdsmessig høyt krav på saksomkostninger. Det er påstått at lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har avsagt etter kjæremål. Ved et slikt videre-kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404. Utvalgets kompetanse er således etter loven begrenset til å prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller feil ved tolking av lovforskrift.
Det er i kjæremålserklæringen gjort gjeldende at kjæremålet er begrenset til å gjelde tolking av rettshjelploven med forskrifter og tvistemålsloven §176.
Også for utvalget gjelder den begrensning som følger av tvistemålsloven §181 annet ledd at overordnet domstol bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Utvalget vil om kjæremålet bemerke:
Utgangspunktet for herredsrettens avgjørelse angående saksomkostninger må tas i det prosesskrift saksøktes prosessfullmektig sendte retten 23. februar 1989, der han på partens vegne sa seg enig i at saken kunne heves, og at saksomkostninger her ble krevd. I brevet er kravet på saksomkostninger gjort gjeldende under henvisning til tvistemålsloven §175 første ledd, med et angitt krav på kr 14.000,-. I brevet var ellers uttalt: "For det tilfelle at retten skulle komme til en annen omkostningsavgjørelse enn den saksøkte krever, søkes med dette om fri sakførsel for saksøkte, jfr. rettshjelploven §18 nr. 1 og om oppnevnelse av undertegnede som hennes prosessfullmektig, jfr. rettshjelploven §23."
Lagmannsretten har funnet at rettshjelploven ikke kan sees å åpne for en betinget søknad om fri sakførsel.
Utvalget må - slik også lagmannsrettens avgjørelse tyder på - erkjenne at slike betingede søknader kan skape komplikasjoner i den praktiske rettergang, men man kan ikke se at loven setter et stengsel for en slik betinget søknad. Etter loven er det også adgang til i etterhånd å søke om fri rettshjelp.
I denne sak var det klart presisert av saksøktes prosessfullmektig at parten under henvisning til tvistemålsloven §175 første ledd gjorde krav på tilkjennelse av saksomkostninger.
Herredsretten fant at saksøkeren burde pålegges å betale sakens omkostninger etter regelen i tvistemålsloven §175. Når herredsretten kom til at denne bestemmelse gav hjemmel for saksomkostninger skulle det - slik begjæringen klart viste - ikke tas standpunkt til anvendelse av regelsettet i rettshjelploven. Denne var påberopt som et grunnlag anvendelig bare dersom regelen i §175 ikke kom til anvendelse.
Etter utvalgets oppfatning foreligger det således feil tolking av lovforskrift.
Man finner for øvrig at en avgjørelse som den herredsretten her hadde truffet, hadde såvidt klare mangler at den måtte anses å være truffet "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Utvalget er således kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, så langt den er påkjært, og at saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Det er ikke krevd omkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.