Rt-1989-1116
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-31 |
| Publisert: | Rt-1989-1116 (394-89) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Arbeidsmiljøloven av 4, februar 1977 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 129/1989, nr 175/1988 |
| Parter: | SAS Service Partner, Offshore- og Industrial Catering A/S (advokat Erik C. Aagaard - til prøve) mot Synnøve Andreassen (advokat Dag Steinfeld). |
| Forfatter: | Gjølstad, Langvand, Røstad, Hellesylt, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, §357, §1, §67 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder spørsmål i tilknytning til reglene for midlertidige ansettelsesforhold og vikariater i arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd.
Synnøve Andreassen arbeidet i perioden 14. desember 1978 til 2. september 1981 som servicearbeider på Statfjordfeltet for SAS Catering A/S Norge, nå SAS Service Partner, Offshore- og Industrial Catering A/S. SAS Catering A/S Norge hadde overtatt cateringvirksomheten på feltet fra Christiania Dampkjøkken med virkning fra 1. november 1978. Synnøve Andreassen gjorde med vekslende avbrudd tjeneste av varierende varighet ved fast ansattes fravær. Hver gang ble det opprettet særskilt skriftlig vikarkontrakt. Hennes tjeneste atskilte seg ikke i vesentlig grad fra skiftordningen for fast ansatte servicearbeidere når det ses bort fra høsten 1980 da hun ikke arbeidet. Den 12. juni 1981 fikk hun fast ansettelse. I brev av 21. juli 1981 sa hun selv opp, hvoretter hun fratrådte.
Ved stevning innkommet 16. juni 1982 til Bergen byrett som lokal arbeidsrett, gikk Synnøve Andreassen til sak mot bedriften. Under henvisning til arbeidsmiljøloven §58 nr 7 krevde hun fastsettelsesdom for at hun var fast ansatt fra 14. desember 1978 til 2. september 1981 og fullbyrdelsesdom for et krav tilsvarende differansen mellom tariffestet lønn for fast ansatte servicearbeidere og den lønn hun hadde fått utbetalt i perioden. Saken ble imidlertid avvist, idet det ble lagt til grunn at søksmålet ikke kunne behandles etter arbeidsmiljølovens særlige prosessregler.
Synnøve Andreassen anla deretter sak for Bergen byrett med samme krav til behandling etter de alminnelige prosessregler.
Byretten avsa 2. januar 1986 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saken avvises for så vidt angår punkt 1 i saksøkerens påstand.
2. Forøvrig frifinnes saksøkte.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Punkt 1 i domsslutningen gjaldt kravet om fastsettelsesdom. Avvisningsgrunnlaget var manglende rettslig interesse.
Synnøve Andreassen brakte saken inn for lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 19. februar 1988 dom med denne domsslutning:
"1. Synnøve Andreassen var fast ansatt hos ankemotparten i perioden 1. januar 1980 til 2. september 1981.
2. SAS Services partner, Offshore- og Industrialcatering A/S ved styrets formann betaler til Synnøve Andreassen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 60.000,- - kronersekstitusen - med 15 - femten - % rente p.a. fra 2. januar 1986 til 31. januar 1986 og 18 - atten - % rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett."
Dommen er avsagt under dissens. En av dommerne var enig med byretten når det gjaldt kravet under punkt 2 og ville ikke tilkjenne Synnøve Andreassen noe beløp.
Det nærmere saksforhold er redegjort for i de tidligere dommer. Partene er uenige om faktum på enkelte punkter. Jeg kommer tilbake til dette i den utstrekning jeg finner det nødvendig. Når det gjelder partenes anførsler for byrett og lagmannsrett, viser jeg til de tidligere dommer.
SAS Service Partner, Offshore- og Industrial Catering A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Synnøve Andreassen har tatt til motmæle og erklært motanke for så vidt gjelder punkt 1 i domsslutningen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg ga 16. juni 1988 tillatelse til at saken ble brakt inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §357.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett der Synnøve Andreassen og fire vitner har forklart seg. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter, blant annet forskningsrapporten "Arbeidsmiljø, belastningslidelser og sykefravær blant forpleiningspersonell på Statfjordfeltet" fra 1983.
Den ankende part har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
I den første kontrakt mellom partene for perioden 14. - 28. desember 1978 fremgår det uttrykkelig at Synnøve Andreassen var vikar for en bestemt, navngitt person. At navnene på de hun vikarierte for ikke ble oppgitt senere, skyldtes rent praktiske forhold. Det dreiet seg således om reelle vikariater hvor de skranker for midlertidig ansettelse som er fastsatt i arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd ikke gjelder. Synnøve Andreassen hadde ikke plikt til å ta tilbudte oppdrag og var hele tiden klar over sin status som vikar. Ordningen ble etablert av hensyn til en hensiktsmessig organisering av virksomheten, ikke for å omgå stillingsvernet i arbeidsmiljøloven. Slike vikaravtaler tjener både arbeidsgiveres og arbeidstakeres interesser. For elever, studenter og hjemmeværende har det betydning å kunne få arbeid, uten å ha plikt til å ta arbeidet.
Selv om Synnøve Andreassen hadde en serie vikariater, kunne ikke dette gjøre avtalene rettsstridige eller gi henne krav på fast ansettelse. Hennes arbeidsperioder var ikke sammenhengende. Mengden av utført arbeid kan ikke være avgjørende. Grunnen til at Synnøve Andreassen fikk forholdsvis mye arbeid, var hennes stadige pågang for å få oppdrag. Dersom man lar arbeidets omfang være avgjørende for lovligheten, vil man kunne komme i den situasjon at bedriften må passe seg for å gi enkelte for mye arbeid innen en periode. En parallell til vikarordningen finner man i ordningen med ekstrahjelp ved behov. Denne er godtatt i rettspraksis, jfr. RG-1983-730.
Da SAS Catering A/S Norge startet sin virksomhet på Statfjordfeltet høsten 1978, var ingen sykemeldt. Fraværsprosenten i den perioden Synnøve Andreassen tjenestegjorde, kunne svinge dramatisk. Den hadde iallfall ikke stabilisert seg i den grad at man burde forvente at bedriften dekket dette ekstra arbeidskraftsbehovet ved fast ansatte. På grunnlag av de erfaringer bedriften høstet, har den i ettertid - uten å være forpliktet til det - opprettet en sickpool (fast ansatt arbeidskraftsreserve). Fortsatt er det imidlertid behov for en del vikarer. Synnøve Andreassen ville ikke ha hatt noe krav på fast ansettelse dersom bedriften hadde opprettet en sickpool allerede i hennes tid.
Konsekvensene av at vikarordningen for Synnøve Andreassen i tilfelle skulle stride mot arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd, er riktig vurdert av byretten og mindretallet i lagmannsretten. Lovforarbeidene, Ot.prp. nr 41 (1975-76) 71 annen spalte, viser at det man har tatt sikte på er stillingsvernet. I dette ligger at dersom bedriften ønsket å slutte å bruke Synnøve Andreassen, måtte dette ha skjedd ved oppsigelse etter arbeidsmiljøloven regler og slik at reglene om vern mot usaklig oppsigelse kom til anvendelse.
Selv om Synnøve Andreassen skulle få medhold i å være fast ansatt i angjeldende periode, er det et åpent spørsmål om den faste ansettelse var på full tid, på deltid eller etter bedriftens behov. Synnøve Andreassen har under enhver omstendighet fått lønn for avtalt, utført arbeid og kan ikke ha krav på mer.
Det er ikke grunnlag for Synnøve Andreassens anførsel om at bedriften urettmessig stengte henne ute fra arbeid høsten 1980. Årsaken til at hun ikke fikk arbeid da, var at bedriften på denne tiden ikke hadde behov for vikarer. Dette hadde sammenheng med at det av flere grunner var et overskudd av fast ansatte. Synnøve Andreassen fikk for øvrig en arbeidsperiode i juni 1980, etter den episoden hun mener var bakgrunnen for den angivelige utestenging.
Synnøve Andreassen har ikke rettslig interesse i nå å få dom som påstått for at hun var fast ansatt. Kravet på fastsettelsesdom må derfor avvises. Uansett foreligger det ikke bevis for at hun var fast ansatt.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"I. Prinsipalt:
1. Saken avvises forsåvidt angår pkt. 1 i lagmannsrettens domsslutning.
2. Forøvrig frifinnes den ankende part.
Subsidiært: Den ankende part frifinnes.
II. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Bedriften har opptrådt i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd. Synnøve Andreassen arbeidet omtrent i samme omfang som ved fulle skift, og vikarierte ikke for noen navngitt person, bortsett fra i ett tilfelle. Vikariatene var verken enkeltvis eller samlet tidsavgrenset. I realiteten sto hun ikke fritt til å ta tilbudte oppdrag. Dersom hun gjentatte ganger hadde sagt nei, ville hun ha blitt sjaltet ut. Bedriften stilte henne i utsikt fast ansettelse og behandlet henne også i forskjellige forbindelser som om hun var fast ansatt. I hele perioden hadde bedriften et stabilt, forutberegnelig høyt fravær på grunn av objektive forhold knyttet til arbeidsmiljøet på arbeidsplassen med et tilsvarende stort behov for vikarer.
Unntaket i arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd for vikarer tar sikte på de ekstraordinære, ikke forutberegnelige og midlertidige behov knyttet til bestemte personers fravær. Bestemmelsen må tolkes i lys av formålsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §1. Reelle hensyn taler for Synnøve Andreassens standpunkt, som også har støtte i Odd Fribergs kommentarutgave til arbeidsmiljøloven 372-373. Videre er pekt på praksis etter svensk rett referert i Lars Lunning, Anstallningsskydd 142 flg. De svenske lovregler på området har tjent som forbilde for bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §58 nr 7.
Konsekvensen av at vikaravtalene var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 må iallfall være at arbeidsforholdet ikke falt bort ved hvert enkelt vikariats opphør. Arbeidsforholdet ble ikke sagt opp og besto da kontinuerlig. Dette må gi grunnlag for dom for at Synnøve Andreassen var fast ansatt i bedriften hele arbeidsperioden. Hun må ha rettslig interesse i å få fastslått dette også nå i ettertid. Saken har stor prinsipiell betydning for organisasjonen som hun hadde tillitsverv for ved bedriften.
Konsekvensen av lovbruddet kan imidlertid ikke være begrenset til stillingsvernet. I Synnøve Andreassens tilfelle ville lovbruddet da ikke få noen følger for bedriften. Hensett til bevismessige problemer vil stillingsvernet generelt sett være vanskelig å forfølge for vikarer, og derfor ikke gi noe reelt vern.
Det foreligger en ansvarsbetingende handling med utgangspunkt i en rettsvillfarelse fra bedriftens side. Bedriftens behov for vikartjenester har vært til stede hele tiden. Dersom bedriften hadde vært klar over at ordningen var lovstridig, ville den ha opprettet en sickpool tidligere. Bedriften kan ikke høres med at Synnøve Andreassen ikke ville ha hatt krav på noen fast stilling i denne. Den alminnelige avtalefrihet ved ansettelse kan ikke gjelde når bedriften har gått inn i et arbeidsforhold som innebærer noe ulovlig. Synnøve Andreassens rett til ansettelse i en sickpool kan også begrunnes i en analogi med reglene om fortrinnsrett i arbeidsmiljøloven §67. Både etter en faktisk og en rettslig vurdering ville resultatet for Synnøve Andreassen - dersom bedriften hadde gått frem i samsvar med arbeidsmiljøloven - vært fast, full stilling. Hun må da ha krav på erstatning for de perioder hun ikke hadde lønn.
Subsidiært må hun iallfall ha krav på erstatning for tapt lønn som følge av at hun ble utestengt fra arbeid høsten 1980. Årsaken til at hun ikke fikk arbeid da, var en kontrovers hun hadde i mai 1980 med en stuert i forbindelse med at hun nektet å undertegne en fiktiv timeliste. Det er ikke riktig som bedriften hevder at det ikke var behov for vikarer høsten 1980.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1 og 2 stadfestes, dog slik at Synnøve Andreassen var å anse som fast ansatt hos den ankende part i perioden 14. desember 1978 - 2. september 1981.
2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byrett, lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Jeg ser først på kravet om fullbyrdelsesdom på erstatning.
Etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd første punktum kan vilkår om at tilsetting bare skal gjelde for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art, bare rettsgyldig avtales hvor arbeidets karakter tilsier det. Bestemmelsen var ny i loven av 1977 og har bakgrunn i vernehensyn i samsvar med lovens målsetting. Etter annet punktum er det gjort unntak fra hovedregelen om forbud mot midlertidige ansettelser blant annet for "vikariat". Det er denne bestemmelse som har interesse i saken. Hva som ligger i begrepet vikariat, er ikke angitt i loven, og loven forarbeider gir heller ikke nærmere veiledning. Etter alminnelig språklig forståelse vil begrepet være knyttet til arbeid ved en bestemt persons fravær eller i en bestemt midlertidig ledig stilling. Det har vært reist spørsmål om det er nødvendig for å komme inn under unntaket for vikariater, at navnet på den person man vikarierer for og varigheten av vikariatet er oppgitt på forhånd. I typetilfellene vil dette gjerne være det som karakteriserer et vikariat. Ubetinget avgjørende kan jeg imidlertid ikke se at en slik spesifikasjon kan være.
Det kan åpenbart ikke være tilstrekkelig for anvendelse av unntaksregelen at man benevner en person som vikar. Således fremgår det av lovforarbeidene at dersom avtaler om vikariat inngås for å omgå loven bestemmelser eller dersom avtalene er utilbørlige i forhold til arbeidstakeren, vil de kunne settes til side av domstolene, jfr. Ot.prp. nr 41 (1975-76) 71 annen spalte.
Når det gjelder situasjonen hvor en person har det ene vikariat etter det andre, bemerker jeg at det i utgangspunktet ikke kan være noe til hinder for at en bedrift nytter samme vikar gang på gang. Lovens bestemmelser og formål sett i sammenheng kan imidlertid i visse, særlige tilfeller sette grenser for hva som lovlig kan avtales av fortløpende vikariater uten at arbeidstakeren nyter godt av et stillingsvern.
I vår sak legger jeg til grunn at selv om det har vært svingninger, har det hele tiden vært et meget stort fravær blant arbeidstakerne på feltet, særlig blant servicearbeiderne. Bedriften har måttet forholde seg til dette. Partene har operert med en fraværsprosent på mellom 10 % og 14 % for servicearbeiderne. Tilstanden har vært stabil og etter min vurdering også til enhver tid påregnelig for bedriften. SAS Catering A/S Norge hadde et stort antall stillinger på feltet, 320 ved overtagelsen fra Christiania Dampkjøkken, et års tid senere 210. I forhold til operatøren var bedriften forpliktet til å ha et bestemt antall personer på feltet til enhver tid. Vakanser kunne ikke dekkes ved overtid, og bemanningen kunne ikke være overtallig.
Partene har for Høyesterett utarbeidet en fremstilling over Synnøve Andreassens tjenesteforhold. Den viser at hun gjennom hele 2 1/2 år før hun ble fast ansatt, noenlunde kontinuerlig hadde til sammen 20 vikariater med etterfølgende opparbeidet fritid med lønn på land. Avbruddet høsten 1980 legger jeg ikke vekt på. Dels hadde det sammenheng med at Synnøve Andreassen var syk, og dels viser bevisførselen at det ikke var behov for vikarer. Synnøve Andreassens tjenesteforhold slik det er fremstilt, bærer preg av at hun fast, over lang tid, har fylt et generelt, stort vikarbehov for bedriften.
Det er ikke anført at det foreligger noen omgåelse av reglene fra bedriftens side, og det er på det rene at bedriften i hele perioden hadde tilstrekkelig antall fast ansatte til å betjene arbeidet i Nordsjøen dersom det ikke var fravær blant disse. Som jeg tidligere har vært inne på, er dette imidlertid ikke uten videre tilstrekkelig til å konstatere at vikarordningen var lovlig.
Det kan reises spørsmål om ikke arbeidsforholdene på plattformene i Nordsjøen er så særegne at det må være en videre adgang enn ellers til bruk av vikarer uten fast ansettelse. Det jeg tidligere har nevnt om bemanningen på feltet, skaper behov for vikarer på kort varsel. Arbeidsgiveren står videre overfor krav til transportordning, sikkerhetskurs osv. Men selv om bedriftens situasjon på flere måter skiller seg fra situasjonen for landbasert virksomhet, blir også vikarers situasjon spesiell ved at de, selv om de ikke er rettslig forpliktet til det, forventes å reise ut i Nordsjøen på korteste varsel. Jeg finner imidlertid ikke at man ut fra særegenhetene ved arbeidsforholdet kan trekke bestemte slutninger om lovligheten av vikaravtalene. Iallfall gjelder dette når behovet for vikarer var så vidt stort og forutsebart som i vår sak.
Etter en samlet vurdering av de konkrete forhold i denne sak, finner jeg det best i tråd med intensjonene i arbeidsmiljøloven at Synnøve Andreassen var blitt regnet som fast ansatt og gitt stillingsvern. Jeg er etter dette blitt stående ved at Synnøve Andreassen må gis medhold i at den vikarordning bedriften praktiserte i hennes tilfelle var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken virkning det skal ha at bestemmelsen er overtrådt, kan jeg i det vesentlige slutte meg til den vurdering som er foretatt av byretten og mindretallet i lagmannsretten. Arbeidsmiljøloven regler om midlertidige ansettelser og vikariater står i en paragraf om oppsigelsesfrister, og forarbeidene omhandler bare stillingsvernet. Jeg tilføyer at arbeidsmiljøloven ikke har særbestemmelser om virkningen, slik som den svenske lag om anstallningsskydd. Slik jeg ser det kan ikke Synnøve Andreassen av bestemmelsen utlede noe lønnskrav i den foreliggende situasjon. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å trekke frem at deltidsansatte kan ha stillingsvern uten at dette utløser krav på lønn for full stilling. Jeg kan ikke se at det ville ha vært noe i veien for at bedriften kunne ha gitt Synnøve Andreassen fast ansettelse med arbeid av samme omfang som det hun utførte og har fått betaling for. Hun har dermed, slik jeg bedømmer forholdet, ikke lidt noe økonomisk tap som det er grunnlag for å kreve erstattet. Mitt syn på saken gir derfor ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet om en overtredelse av reglene i §58 nr 7 annet ledd overhodet kan medføre krav på erstatning.
Jeg kan heller ikke se at Synnøve Andreassens subsidiære anførsel kan føre frem. Slik saken er opplyst for Høyesterett, finner jeg det ikke godtgjort at hun ble utsatt for urettmessig behandling fra bedriftens side høsten 1980.
Synnøve Andreassens krav på fastsettelsesdom for at hun var fast ansatt i bedriften i perioden 14. desember 1978 - 2. september 1980 må etter min mening avvises under henvisning til tvistemålsloven §54. Kravet ble først fremmet etter at Synnøve Andreassen hadde sluttet i bedriften etter egen oppsigelse. Jeg kan ikke se at det i denne saken foreligger slike omstendigheter at det kan ha noen betydning for henne nå å få en slik særskilt fastsettelsesdom .
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet jeg også er enig i omkostningsomgjørelsen. Saken har reist spørsmål som tidligere ikke har vært forelagt domstolene. Jeg finner at hver av partene må dekke sine egne omkostninger for alle retter. Synnøve Andreassen har hatt fri sakførsel også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.