Rt-1989-1163
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-01 |
| Publisert: | Rt-1989-1163 (407-89) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 172B/1989, snr 206/1989 |
| Parter: | (Aktor: statsadvokat Anne C Buer) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Philipson, Borchsenius, Schei, Aasland, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §52, §53, §54 |
Dommer Philipson: Ålesund byrett avsa 19. juni 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager.
2. A idømmes en bot stor kr. 12.000,- kronertolvtusen - subsidiært 25 - tjuefem - dager fengsel, jfr. vegtrafikkloven §31, annet ledd litra c, jfr. §22 første ledd.
3. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 1.000,- kronerettusen -."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Hun gjør gjeldende at fengselsstraffen hensett til hennes alvorlige psykiske problemer må gjøres betinget. Jeg har funnet at anken bør tas til følge.
Domfelte er dømt for å ha kjørt bil under påvirkning av alkohol. Blodprøve tatt ca 1/2 time etter kjøringen viste en alkoholkonsentrasjon på 2,66 promille etter fradrag av sikkerhetsmargin. Kjøringen fant sted lørdag 19. november 1988 ca klokken 1400 over en sterkt trafikkert strekning på 2-3 km i sentrale deler av X. Hennes kjøring var vinglete, og hun var tidvis over i motgående kjørefelt, hvor motgående trafikk måtte kjøre ut av veibanen. Byretten har konstatert at kjøringen var svært farlig.
De straffebestemmelser som får anvendelse i denne sak, er vegtrafikkloven §31 annet ledd bokstav c og §31 tredje ledd første punktum. De nevnte straffebestemmelser tilsier at det i en sak som denne "som regel" skal anvendes ubetinget fengsel kombinert med en ubetinget bot. Byretten har lagt til grunn at de nye lovbestemmelser ved betydelig alkoholpåvirkning er ment å være en skjerpelse i forhold til de tidligere bestemmelser og rettspraksis i henhold til disse. Jeg kan imidlertid ikke se at det av bestemmelsenes ordlyd eller i henhold til forarbeidene er grunn til slik forståelse for så vidt angår spørsmålet om å gjøre fengselsstraffen betinget. Også etter praksis under den tidligere lovgivning krevdes det meget tungtveiende grunner for å idømme betinget fengselsstraff ved en så sterk alkoholpåvirkning.
Når jeg til tross for den graverende overtredelse har funnet at det overfor denne domfelte er tilstrekkelig å reagere med en betinget fengselsstraff, har jeg lagt vekt på de opplysninger som foreligger om domfeltes personlige forhold og utviklingen hos henne etter at den straffbare handling ble begått. I byrettens dom er det redegjort for de fleste av disse forhold.
Det fremgår av den legeerklæring som er referert i byrettens dom at domfelte helt siden 1970-årene har hatt psykiske problemer med angst og depresjoner. Hun har fobier av forskjellig art, som har gjort det vanskelig for henne å fungere, selv i dagligdagse situasjoner. Hun får panikkartede opplevelser bl a "hvis det oppstår trengsel omkring henne, når hun står i kø i butikker, i trange rom. Hun må sove med lys i rommet og også med åpen dør inn til rommet". Det heter videre i erklæringen:
"Ut i fra hennes psykiske tilstand vil jeg derfor klart bedømme henne som ikke soningsdyktig, og jeg er redd for at en eventuell soning bare vil virke forverrende på hennes psykiske plager."
Ti dager etter at kjøringen hadde funnet sted, underskrev domfelte en erklæring hvor hun forpliktet seg til å gå inn i et AKAN-prosjekt og til å følge arbeidsgiverens, X kommunes, behandlingsopplegg ved misbruk av alkohol. Det ble opprettet støttekontakt og hun forpliktet seg til å følge legens anvisninger og underkaste seg tilsyn. Personalsjefen i X kommune har avgitt en uttalelse datert 18. september 1989. Det uttales her bl.a.:
"Hun er under tett oppfølging av en støttekontakt og sin overordnede. Hun har fått arbeidssituasjonen tilrettelagt slik at hun kan utføre arbeidet uten bruk av bil. Det er foretatt flere hjemmebesøk og opprettet kontakt med øvrige medlemmer i hennes familie. Målsettingen er å støtte henne slik at hun ikke "sprekker" og bruker alkohol. Opplegget ser ut til å fungere bra, og de rapportene som til nå er kommet til AKAN-utvalget har vært positive. Hun har så vidt vi vet ikke brukt alkohol i denne tiden."
Etter de opplysninger som foreligger,må jeg legge til grunn at domfelte i snart ett år har maktet å holde seg borte fra alkohol. Domfelte, som til tross for sine store personlige problemer har klart å utføre sitt arbeid, befinner seg således i en rehabiliteringssituasjon.
Domfeltes lege, som møtte under hovedforhandlingen i byretten, har uttalt at usikkerheten med hensyn til soningsspørsmålet har forsterket domfeltes psykiske problemer. Jeg finner det slik forholdene ligger an, ikke riktig å utsette avgjørelsen om soningsdyktighet til det tidspunkt da det kan være aktuelt å sette domfelte inn for soning. Jeg viser også til at en betinget reaksjon vil være et incitament for domfelte til å fullføre det rehabiliteringsarbeid som pågår. På den annen side vil en ubetinget fengselsstraff, som fremholdt av hennes lege, kunne medføre en forverrelse av hennes psykiske plager og således ødelegge den rehabilitering som nå er i gang.
Jeg har etter dette således kommet til at fengselsstraffen bør gjøres betinget. Domfelte er også dømt til å betale en ubetinget bot på kr 12.000, subsidiært 25 dager fengsel. Jeg finner at den subsidiære fengselsstraff ikke bør være høyere enn 15 dager, slik også aktor har påstått for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Den subsidiære fengselsstraff settes til 15 - femten - dager.