Rt-1989-1249
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-02 |
| Publisert: | Rt-1989-1249 (425-89) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 498 K/1989, jnr 279/1989 |
| Parter: | Braathens SAFE A/S (advokat Einar Østerdahl Poulsson) mot Arve Løvik (advokat Haakon Skaug). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §61, §66 |
Ved brev 26. september 1988 fra Braathens SAFE A/S ble Arve Løvik avskjediget fra sin stilling som stuer. I stevning til Asker og Bærum herredsrett 15. november 1988 gjorde han gjeldende at avskjeden skulle kjennes ugyldig, og fikk medhold i påstanden ved Asker og Bærum herredsretts dom 15. juni 1989.
Braathens SAFE A/S påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. I tilknytning til anketilsvar og motanke krevet Arve Løvik rettens kjennelse for at han etter arbeidsmiljøloven §66 nr 3 hadde rett til å stå i stillingen til avskjedstvisten var ferdigbehandlet.
Eidsivating lagmannsrett avsa 14. september 1989 kjennelse med slik slutning:
"Arve Løvik gis anledning til å stå i sin stilling hos Braathens SAFE A/S inntil saken er endelig avgjort."
Braathens SAFE A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet har i det vesentlige gjort gjeldende at forarbeidene til arbeidsmiljøloven §66 nr 3 viser at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil mot arbeidsgivere som misbruker avskjed. I denne saken er partene enige om at de objektive betingelsene for avskjed er oppfylt. Noe misbruk fra Braathens side foreligger derfor ikke.
Avskjed er en reaksjon arbeidsgiveren kan benytte ved grove pliktbrudd eller andre vesentlige mislighold av arbeidsavtalen. Det vil virke svært negativt for arbeidsmoralen i selskapet om Løvik med sitt fraværsmønster skulle få rett til å stå i stillingen.
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn det samme vurderingstema som i oppsigelsessaker etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd.
Braathens SAFE A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Arve Løviks begjæring om å stå i stilling til saken er endelig avgjort tas ikke til følge.
2. Arve Løvik dekker omkostningene ved kjæremålet."
Arve Løvik har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Han har gjort gjeldende at arbeidsmiljøloven §66 nr 3 ikke inneholder noen retningslinjer for vurderingen av om arbeidstager skal få stå i stillingen. Av forarbeidene (Ot prp nr 41 for 1975-76 side 78) fremgår det at kjennelse for å stå i stillingen kan være aktuelt når avskjeden synes tvilsom, og det samtidig er til ulempe for arbeidstageren at han må fratre. Det er ikke noe krav om misbruk av avskjedsinstituttet for at slik kjennelse skal kunne avsies.
Når det er alminnelig kjent at Løvik fikk medhold i herredsretten i at avskjeden skulle kjennes ugyldig, må argumentet om at arbeidsmoralen blir svekket hos de øvrige arbeidstagerne ved at han blir stående i stillingen, ha liten vekt.
Arve Løvik har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Mens utgangspunktet i en oppsigelsessak er at arbeidstakeren skal bli stående i stillingen inntil oppsigelsenes gyldighet er rettskraftig avgjort, er utgangspunktet i avskjedssaker at arbeidstaker skal fratre medmindre retten treffer avgjørelse om at han skal få bli stående i stillingen, jf arbeidsmiljøloven §66 nr 3.
Arve Løvik har fratrådt stillingen, men har i forbindelse med anketilsvaret til lagmannsretten fremmet krav om gjeninnsettelse inntil saken er avgjort.
Herredsretten har funnet at de objektive vilkår for avskjed foreligger, men at det foreligger slike unnskyldende momenter at avskjeden likevel må kjennes ugyldig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å ta Løviks begjæring om gjeninnsettelse i stillingen til følge.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Arve Løviks begjæring om å bli stående i stillingen til saken er avgjort, tas ikke til følge.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.