Rt-1989-1284
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-24 |
| Publisert: | Rt-1989-1284 (442-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Sjørett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 538 K/1989, jnr 311/1989 |
| Parter: | Industriforsikring A/S, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S, Storebrand Øst A/S, Duborgh-Boy Assuranse A/S, Oil & Natural Gas Commision, R.K. Newsprint Corporation, Regal Enterprise, K.J. International, Bharat Aluminium Company Ltd, Royal Paper Co, Crystal Alloys Corporation, Standard Alloys Industries, Kastwell Foundries, Super Alloys Industries, Surendra Kumar Gupta, Premier Trade & Agencies, Kotecha Investment Corporation (P) Ltd (advokat Frode Ringdal) mot The Shipping Corporation of India Ltd (advokat Haakon Stang Lund). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Philipson, Backer |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §118, Tvistemålsloven (1915) §29, §118, §122, §169 |
Ved stevninger av 2. mai 1989 til Fredrikstad byrett reiste forsikringsselskapene Industriforsikring A/S, Skadeforsikringselskapet Vesta A/S, Storebrand Øst A/S og Dubourgh-Boy Assurance A/S søksmål mot The Shipping Corporation of India Ltd, Bombay, India for å få dekket utbetalt forsikringsoppgjør vedrørende varepartier sendt med rederiets skip "Vishva Apurva" fra Fredrikstad i juli 1987 under diverse konnossementer. Varepartiene skulle etter konnossementene fraktes som stykkgods til India. Varepartiene gikk tapt da skipet sank i Rødehavet 6. august 1987 etter sammenstøt med "MV Dias". Ved stevning av 9. august 1988 til Fredrikstad byrett reiste også 13 indiske varemottagere etter konnossementer søksmål mot det indiske rederiet som følge av at varepartier gikk tapt ved forliset. Søksmålene var basert på sjøloven §118 tredje ledd idet det ble gjort gjeldende at skipet "Vishva Apurva" var sjøudyktig og at det var denne sjøudyktigheten som førte til at lasten gikk tapt ved forliset. Alle konnossementene var utstedt i Norge og inneholdt klausul om anvendelse av indisk rett og verneting i India. Rederiet gjorde gjeldende i tilsvaret at sakene måtte avvises. Subsidiært ble det gjort gjeldende at rederiet måtte frifinnes da det ble bestridt at skipet var sjøudyktig.
Fredrikstad byrett avsa 29. juni 1989 kjennelse i sakene med slik slutning:
"Sak nr. 114-117 A og 120/88 A fremmes for Fredrikstad byrett."
The Shipping Corporation of India Ltd påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 5. oktober 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 114-117/88 A og 120/88 A avvises fra Fredrikstad byrett.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Industriforsikring A/S, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S, Storebrand Øst A/S, Duborgh-Boy Assuranse A/S, Oil & Natural Gas Commision, R.K. Newsprint Corporation, Regal Enterprise, K.J. International, Bharat Aluminium Company Ltd., Royal Paper Co., Crystal Alloys Corporation, Standard Alloys Industries, Kastwell Foundries, Super Alloys Industries, Surendra Kumar Gupta, Premier Trade & Agencies og Kotecha Investment Corporation (P) Ltd. insolidum til Shipping Corporation of India Ltd. 11.900,- - ellevetusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Forsikringsselskapene og de indiske varemottagerne har i rett tid sammen påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har kommet til at rederiet ikke har verneting i Norge og at de anlagte søksmål følgelig må avvises fra Fredrikstad byrett. Rederiet har verneting i Norge, jf tvistemålsloven §29. Den skadegjørende handling fant sted i Fredrikstad ved at rederiet unnlot å sørge for at skipet var sjødyktig ved reisens begynnelse. Unnlatelse må likestilles med aktiv handling. Det avgjørende er at det pretenderes at tapet av last skyldes sjøudyktighet ved reisens begynnelse. Det ansvar som gjøres gjeldende er ansvar for tap av fysiske gjenstander, og ansvaret følger direkte av loven.
Vernetingsbestemmelsene i tvistemålsloven er heller ikke uttømmende. Det må kunne utledes verneting i Norge uten uttrykkelig hjemmel når sterke reelle hensyn tilsier det. Slike hensyn foreligger her idet verneting er påkrevet for at de preseptoriske ansvarsregler i Haag/Visbykonvensjonen (sjøloven §118 følgende) skal få den virkning som tilsiktet. Det indiske rederiet er undergitt disse regler ved at konnossementene er utstedt i Norge, jf sjøloven §169 annet ledd. Konvensjonsreglene er etter sitt overordnede formål myntet på alle skip som i nærmere angitt utstrekning seiler til og fra konvensjonsland.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Sak nr. 114/117/88 A og sak nr. 120/1988 A fremmes for Fredrikstad byrett og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
The Shipping Corporation of India Ltd har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten har avgjort avvisningsspørsmålet riktig både faktisk og rettslig og henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er feil når det hevdes at det etter tvistemålsloven §29 er etablert verneting i Norge. Det vises videre til det generelle prosessuelle prinsipp at hvis det ikke er verneting etter tvistemålsloven regler hører saken ikke inn under norsk domsmyndighet. Sjøloven §169, jf §168 gir ikke hjemmel for verneting i Norge. Haag/Visbyreglene kommer til anvendelse også i India, jf konnossementenes klausul 5 samt teleks fra den indiske ansvarsassurandøren. Subsidiært anføres at sakene må avvises fordi parten har avtalt verneting i India.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
De kjærende parter hevder prinsipalt at Shipping Corporation of India Ltd har verneting i Fredrikstad i de foreliggende erstatningssøksmål etter bestemmelsen i tvistemålsloven §29. Erstatning kreves under henvisning til bestemmelsen i sjøloven §118 tredje ledd idet det hevdes at skipet ikke var sjødyktig "ved reisens begynnelse", det vil si da skipet dro fra Fredrikstad, og at rederiet som bortfrakter da ikke hadde utvist tilstrekkelig omhu for å sørge for sjødyktighet.
Tvistemålsloven §29 gir regler bl.a. om verneting for søksmål om erstatning for skader som "er oppstått ved en skadevoldende handling". Etter ordlyden tas det sikte på tilfelle hvor en aktiv handling medfører skade, og dette er også det mest praktiske tilfelle. Når det foreligger eller hevdes å foreligge en aktiv skadevoldende handling, vil denne regulært være stedfestet, og det vil da ikke være tvilsomt hvilket verneting §29 utpeker.
Kjæremålsutvalget antar at §29 etter omstendighetene også vil kunne komme til anvendelse i tilfelle hvor erstatningsgrunnlaget er passivitet fra skadevolders side og den påberopte unnlatelse eller forsømmelse knytter seg til et bestemt sted. Ved unnlatelser oppstår imidlertid spørmål som ikke vil oppstå ved aktive handlinger, således om man skal se hen til det sted hvor handlingen burde ha vært foretatt, eller om man skal se hen til skadevolders forretningssted, bopel eller oppholdsted på det tidspunkt da han burde ha handlet, jf om de tilsvarende spørsmål for straffeprosessens vedkommende Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer I side 53. Hvis det, som i det foreliggende tilfelle, dreier seg om forsømmelser som gjelder et fartøy, som har vært på flere steder, kan det bli spørsmål om hvilket av disse som skal anses som stedet for den skadevoldende handling hvis det er usikkert når en mangel oppsto og når den burde ha vært rettet.
Det er fastslått i rettspraksis at §29 ikke gjelder erstatningskrav som bygger på kontrakt, og stedet for en kontraktsmessig handlingsplikt vil derfor ikke uten videre være avgjørende.
Sjøloven §118 regulerer forholdet mellom bortfrakter og befrakter når det foreligger en avtale om reisebefraktning, og det dreier seg således om bestemmelser som regulerer forholdet mellom to kontraktsparter. Etter sjøloven §122 gjelder bestemmelsene i §118 flg om bortfrakterens innsigelser og begrensningene i hans ansvar tilsvarende selv om erstatningskravene ikke grunnes på fraktavtalen. De bestemmelser som angår hele ansvarsgrunnlaget er imidlertid ikke gitt tilsvarende anvendelse.
Erstatningsreglene i §118 gjelder etter paragrafens første ledd tap som følge av at gods går tapt, kommer til skade eller blir forsinket. I annet ledd er det en rekke unntak fra bestemmelsen i første ledd, mens tredje ledd fastslår at disse unntak ikke gjelder "tap som følge av sjøudyktighet som skyldes at bortfrakteren eller noen han svarer for, ikke har vist tilstrekkelig omhu med å sørge for at skipet var sjødyktig ved reisens begynnelse". Hva som ligger i uttrykket "sjødyktig" fremår av §76, hvoretter kravet til sjødyktighet også omfatter krav om at skipet skal være "tilstrekkelig utrustet, bemannet og proviantert, og at lasterom, kjøle- og fryserom og alle andre deler av skipet hvor gods lastes, er i forsvarlig stand til mottakelse, befordring og bevaring av godset". Det er således medtatt en rekke krav som er satt av hensyn til selve den godstransport som fraktavtalen gjelder - for å hindre skader på godset og for å få det frem til bestemmelsestedet uten forsinkelse. Bestemmelsene i §118 gjelder bl.a. skader og forsinkelser som følge av at skipet eller dets utstyr m.v. ikke var i den stand det skulle være. Bestemmelsene regulerer partenes kontraktsforhold.
Det kan av §118 utledes at bortfrakteren har plikt til å utvise "tilbørlig omhu" med hensyn til skipets sjødyktighet ved reisens begynnelse. Denne plikt er en følge av kontraktsinngåelsen, og en mulig forsømmelse av denne plikt kan ikke være avgjørende i forhold til tvistemålsloven §29.
Kjæremålsutvalget forstår de kjærende parter slik at det hevdes at ansvaret for manglende sjødyktighet også kan bygges på rent culpa-grunnlag uavhengig av sjøloven §118. I så fall gjelder imidlertid ikke bevisreglene i §118. De kjærende parter har ikke pekt på bestemte uaktsomme unnlatelser eller forsømmelser knyttet til skipets opphold i Fredrikstad eller til Norge overhode.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at saken ikke har verneting i Norge etter tvistemålsloven §29.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke kan oppstilles noen ulovfestet vernetingsregel som dekker det foreliggende tilfelle.
Kjæremålsutvalget finner at saken har vært tvilsom og at den har reist slike prinsippspørsmål at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.