Rt-1989-1390
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-21 |
| Publisert: | Rt-1989-1390 (470-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 581 K/1989, jnr 331/1989 |
| Parter: | X (advokat Tore Benson) mot Y (advokat Bjørg Haavorstad). |
| Forfatter: | Christiansen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §40, Tvistemålsloven (1915) §180, §388, §403, §404, §10, §15, §35, §38 |
X og Y har sammen sønnen S, født xx.xx.1984. De har ikke vært gift, men bodde sammen i en kortere periode i januar/februar 1984. X har hatt foreldreansvaret alene i henhold til barneloven §35 første ledd, og S bodde sammen med henne frem til våren 1988. Da flyttet S etter avtale mellom foreldrene til Y som da bodde i Z i Ø.
Ved stevning av 31. august 1988 til Ofoten herredsrett reiste X søksmål mot Y med påstand om at hun skulle ha den daglige omsorg for S. Saken ble hevet ved kjennelse 28. september 1989 da det var klart at det var X som alene hadde foreldremyndigheten. Ved begjæring av 12. juli 1989 til Ofoten namsrett krevde X midlertidig forføyning for å få S tilbakeført til seg, og kravet ble tatt til følge ved kjennelse 30. august 1989. Frist for tilbakeføring ble satt til 1. oktober 1989, men Y overholdt ikke fristen.
Ved stevning av 28. september 1989 til Ofoten herredsrett reiste Y søksmål mot X med krav om at foreldreansvaret skulle overføres til ham. I stevningen ble det også krevd midlertidig avgjørelse etter barneloven §38. Y hadde forut for stevningen flyttet til H i B kommune sammen med S. Det ble holdt et muntlig rettsmøte 5. oktober 1989 for å avgjøre spørsmålet om midlertidig ordning. Partene opplyste i retten at de var enige om at S skulle være med X til A samme kveld, og at han skulle vende tilbake til Y 9. oktober 1989. S har siden oppholdt seg sammen med X i A.
Ofoten herredsrett avsa kjennelse 18. oktober 1989 med slik slutning:
"1. Y skal ha den daglige omsorg for S, født xx.xx.1984;
2. Y skal alene ha foreldreansvaret for S;
3. X skal ikke ha rett til samvær med S;
4. X skal betale bidrag til S oppfostring med det til enhver tid gjeldende minstebidrag; alt inntil saken er endelig avgjort.
5. Fastsettelse av saksomkostninger i anledning denne avgjørelse foretas i herredsrettens dom i saken."
Når det gjaldt spørsmålet om saken var reist ved rett verneting, uttalte herredsretten følgende i sin kjennelse:
"Saksøker har nå flyttet til H i B kommune. B byrett vil da være rett verneting etter barneloven §40 dersom saken anses første reist ved den nevnte stevning. Retten finner imidlertid at saken mellom partene må anses reist i og med stevningen fra X i sak 44/88 A. Barnet var bosatt i Z i Ø kommune i Ofoten domssogn da den nevnte sak ble reist, og begge prosessfullmektiger har gitt uttrykk for at det må være mest hensiktsmessig om saken behandles for Ofoten herredsrett. Retten legger på denne bakgrunn til grunn at den er stedlig kompetent etter barneloven §40."
X påkjærte kjennelsen til C lagmannsrett som 17. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, 2. 4 og 5, stadfestes.
2. X skal ha rett til samvær med S i Y's hjem og i hans nærvær en ettermiddag hver uke fra kl. 1700 til kl. 2000.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom som avslutter hele saken."
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres som ny anførsel gjeldende at saken burde vært avvist idet Ofoten herredsrett ikke var riktig verneting. Barneloven §40 etablerer tvungent verneting, jf Inge Lorange Backer: Barneloven side 255. Saken som var reist ved stevning fra X var hevet ved Ofoten herredsretts kjennelse 28. september 1989 under henvisning til at Y hadde foreldreansvaret alene.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saken avvises fra Ofoten herredsrett.
3. Y tilpliktes å betale saksomkostninger til X."
Y gjør i sitt tilsvar gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. De reelle hensyn som taler for et tvungent verneting er ikke til stede i nærværende sak. Reelle hensyn taler tvert imot for at saken fortsatt bør behandles ved Ofoten herredsrett som allerede kjenner saken, har oppnevnt sakkyndige og har satt av tid for beramming av hovedforhandling allerede i februar 1990. En avvisning av saken fra Ofoten herredrett vil innebære en unødig uthaling av saken som ikke antas å være til barnets beste. Ofoten herredsrett holder til i samme bygning som B byrett og vil ha den samme mulighet til kontakt med barnet og sakens parter som B byrett. Videre bør kjæremålsutvalget ha mulighet til å stadfeste partenes ønske fremsatt under den muntlige forhandlingen om at saken skulle behandles ved Ofoten herredsrett. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: "Prinsipalt:
1. C lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. X dømmes til å betale sakens omkostninger.
Subsidiært:
1. Ofoten herredsretts sak nr. 38/89 A overføres til B byrett.
2. X dømmes til å betale sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle rettet mot lagmannsrettens saksbehandling.
Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og saken avvises fra Ofoten herredsrett i medhold av barneloven §40, idet sistnevnte bestemmelse etablerer et tvunget verneting. Barnet hadde ikke heimting for Ofoten herredsrett da sak om foreldreansvar ble reist. Utvalget forstår den kjærende part slik at hun mener det var en feil av lagmannsretten ikke å ta opp vernetingsspørsmålet av eget tiltak.
Utvalget legger til grunn at sak etter barneloven §40 må reises der barnet har sitt heimting. Det fremgår av loven ordlyd at det her er etablert et tvunget verneting, jf også fra forarbeidene NOU 1977:35 129 første spalte hvor det uttales at paragrafen "svarer til bie §10 fjerde ledd første punktum, men skal gjelde generelt for alle saker etter kapittel 5". Den tidligere lovbestemmelse etablerte et tvunget verneting for saker som gikk inn under bestemmelsen. Utvalget viser også til at barneloven §40 og §15 er helt parallelle i sine utforminger. Sistnevnte bestemmelse etablerer et tvunget verneting i farsskapssaker.
Da stevning i den foreliggende sak ble uttatt var den tidligere sak mellom partene hevet og barnet bodde ikke innen Ofoten herredsretts rettskrets.
Saken hadde derfor ikke verneting for Ofoten herredsrett og skulle vært avvist fra denne rett.
Under redegjørelsen for sakens gang heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Y reiste deretter sak mot X med krav om at foreldreansvar for S skulle overføres til ham. Saken ble reist ved Ofoten herredsrett, som har ansett seg stedlig kompetent, på tross av at saksøkeren i mellomtiden har flyttet til H."
Utvalget bygger på at vernetingsspørsmålet ikke ble tatt opp av partene for lagmannsretten og forholdet er ikke ytterligere kommentert i lagmannsrettens kjennelse.
Utvalget er kommet til at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil av lagmannsretten som gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Etter at herredsrettens kjennelse forelå, måtte begge parter være klar over vernetingsspørsmålet. Herredsretten uttaler i sin kjennelse at "begge prosessfullmektiger har gitt uttrykk for at det må være mest hensiktsmessig om saken behandles for Ofoten herredsrett". Den kjærende part påkjærte avgjørelsen forsåvidt angikk realiteten uten å ta opp vernetingsspørsmålet. Lagmannsretten må etter dette ha kunnet gå ut fra at den kjærende part ønsket en realitetsavgjørelse og at kjæremotparten var enig i dette. Lagmannsretten hadde kompetanse til å treffe en slik avgjørelse etter tvistemålsloven §388 jf §403 annet ledd.
Den kjærende part ilegges saksomkostninger for utvalget med 800 kroner, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X 800 - åttehundre - kroner til Y innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.