Rt-1989-166
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-21 |
| Publisert: | Rt-1989-166 (42-89) |
| Stikkord: | Arveavgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 28B/1989, nr 207/1988 |
| Parter: | 1. Titti Gunn Kiær 2. Mette Kiær (Advokat Ole Nyfløt) mot Staten ved Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat A C Stray Ryssdal - til prøve). |
| Forfatter: | Halvorsen, Hellesylt, Christiansen, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Arveavgiftsloven (1964) §11, Arveavgiftsloven (1964), §17, §36, §37, §5, Aksjeskatteloven (1969) |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder anke over overskjønn for verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer i familieaksjeselskap til bruk for beregning av arveavgift, jf §11 i lov om arveavgift av 19. juni 1964 nr 14.
Gunn Kiær overdro ved gavebrev av 8. mars 1983 til hver av sine døtre, Mette Kiær Skålhegg og Titti Gunn Kiær, 2.736 A-aksjer og henholdsvis 1.636 og 1.911 B-aksjer i A/S Norsk Elektrisk Kabelfabrik - senere kalt NEK. - Mette Kiær Skålhegg har før saken kom opp for Høyesterett, skiftet slektsnavn til Kiær. - Overdragelsen utløste plikt til å betale arveavgift. I gavemelding, som samme dag ble sendt skattefogden i Akershus, ble verdien av aksjene oppgitt til kr 200 pr aksje.
På verdsettelsestidspunktet for arveavgiftsberegningen, som etter arveavgiftsloven §5 første ledd var 8. mars 1983 da aksjene ble overført, var NEK et ikke-børsnotert familieaksjeselskap. Administrerende direktør eide alene aksjer med 51 prosent av stemmeretten i selskapet, og hans gren av familien, Snilsberg-familien, eide til sammen 82 prosent av aksjene med 85 prosent av den samlede stemmerett. Den avgiftsbelagte gavetransaksjon, som kom fra den andre familiegren, Kiær-familien, omfattet ca 15 prosent av aksjene med omtrent den samme prosent av stemmeretten. Aksjekapitalen var på seks millioner kroner fordelt på 37.500 A-aksjer og 22.500 B-aksjer. Hver A-aksje var etter vedtektene tillagt åtte stemmer og hver B-aksje en. Omsetningen av A-aksjer var vedtektsbegrenset med forkjøpsrett for eiere av A-aksjer ved salg utenom disse aksjeeiere og deres livsarvingers krets. Forkjøpsretten gav rett til å tre inn i reelt bud eller til å overta de frembudte aksjer verdsatt etter siste oppsatte status.
Det er på det rene at vedtektene, som daterer seg tilbake til 1970, tok sikte på å sikre administrerende direktør og hans familiegren kontroll i selskapet.
Skattefogden i Akershus fastsatte i vedtak av 14. mai 1985 grunnlaget for beregning av arveavgift til kr 500 pr aksje og utlignet arveavgift med kr 469.500 for Mette Kiær og kr 504.250 for Titti Gunn Kiær. Etter klage fra gavemottakerne fastholdt skattefogden i brev av 7. februar 1986 arveavgiftsvedtaket, jf arveavgiftsloven §36, etter først å ha forelagt klagen for Finansdepartementet til uttalelse. Vedtaket bygger på en ren substansverdiberegning av selskapet etter en "going concern-verdi", dog uten tillegg av goodwill. Denne beregningen resulterte i en verdi på kr 600 pr aksje, som skattefogden skjønnsmessig reduserte til kr 500 under henvisning til at selskapet i november. 1983 hadde foretatt en vedtektsendring og aksjeemisjon og deretter blitt børsnotert. Skattefogden så her hen til emisjonskursen.
Partene har ikke vært uenige om at skattefogdens beregning av substansverdien med de foretatte skattereduksjoner gav et riktig bilde av de verdier som lå i selskapet. Uenigheten dreiet seg om hvorvidt denne beregningsmetode er den riktige for fastsettelse av avgiftsgrunnlaget.
Videre har det vært enighet om at verken giver eller mottakere av gaven den gang gavebrevet ble utferdiget, hadde noen grunn til å regne med muligheten for at selskapets aksjer ville bli børsnotert, slik det senere skjedde. Det er også enighet om at vanlige kjøpere på verdsettelsestidspunktet ikke kunne ha noen forventning om de senere vedtektsendringer og aksjeemisjonen høsten 1983, med påfølgende opptagelse av aksjene til børsnotering i januar. 1984.
Gavemottakerne krevet i medhold av arveavgiftsloven §37 rettslig skjønn for verdsettelse av aksjene. Asker og Bærum herredsrett avsa 27. mars 1987 skjønn med slik slutning:
"Verdien av de aksjer i Norsk Elektrisk Kabelfabrikk som Gunn Kiær, født xx.xx.1901, overdro til sine to døtre den 8. mars 1983 settes ved beregningen av arveavgiften til kr. 250.- tohundreogfemtikronerpr. aksje.
I saksomkostninger betaler saksøkte kr. 20.000.- - tyvetusenkroner - til saksøkerne innen 14 - fjortendager fra forkynnelsen av dette skjønn".
Skjønnsretten la "vesentlig vekt på det årlige utbytte og selskapets inntjeningsevne, samt den labre interesse for aksjer på dette tidspunkt" og bemerket blant annet at "en ikke kan tillegge substansverdien vesentlig betydning, idet det dreier seg om en minoritetspost uten innflytelse".
Staten v/Finansdepartementet begjærte overskjønn, og Eidsivating lagmannsrett avsa 29. april 1988 overskjønn med slik slutning:
"1. Verdien av de aksjene i A/S Norsk Elektrisk Kabelfabrikk som Gunn Kiær d.e. den 8. mars 1983 overdro til døtrene Mette Kiær Skålhegg og Gunn Kiær settes ved beregningen av arveavgiften til 330 - trehundreogtretti - kroner pr. aksje.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Staten v/Finansdepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved underskjønnet og overskjønnet."
Overskjønnet er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for å sette verdien til kr 200 pr aksje.
Begge parter har påanket overskjønnet til Høyesterett. Søstrene Kiærs anke rettet seg opprinnelig mot saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner - og mot rettsanvendelsen. Under ankeforhandlingen ble anken over saksbehandlingen frafalt. Statens anke retter seg prinsipalt mot rettsanvendelsen og subsidiært mot saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til premissene for de to skjønn.
For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Titti Gunn Kiær og Mette Kiær har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Etter hovedregelen i arveavgiftsloven §11 første ledd skal de avgiftspliktige midler ansettes til den antatte salgsverdi. Det er den antatte salgsverdi av de konkrete aksjer som er overdratt, man skal frem til. Noen omsetning av selskapets aksjer på det fri marked har ikke funnet sted. Salgsverdien av den overdratte aksjepost må da skjønnsmessig ansettes til den kjøpesum en utenforstående kjøper kan formodes å ville ha betalt. Siden det her dreier seg om en minoritetspost på ca 15 prosent i et familieaksjeselskap hvor den annen familiegren har en helt dominerende innflytelse, er det forventet fremtidig utbytte som alene vil være avgjørende for den pris en kjøper vil betale. Verdsettelsen må derfor utelukkende bygge på en neddiskontering av fremtidig utbytte. Søstrene Kiær er her enige med lagmannsrettens mindretall og støtter seg til den begrunnelse mindretallet har gitt.
Lagmannsrettens flertall har ikke alene lagt vekt på utbyttebetraktninger, men også sett hen til selskapets substansverdier og forventet inntjeningsevne og derved kommet frem til en for høy ansettelse av aksjenes verdi. Dette gjelder både A- og B-aksjene. Da de prinsipper som her er lagt til grunn for verdsettelsen hevdes å være i strid med loven, påstås skjønnet opphevet på grunn av feil rettsanvendelse.
Når det gjelder statens anke, bestrides at det er feil rettsanvendelse av lagmannsrettens flertall å legge til grunn den vedtektsbestemte forkjøpsverdi for A-aksjene - statusverdien - som den maksimale verdi disse aksjer kan verdsettes til. A-aksjene kunne ikke under noen omstendighet ha vært solgt til en høyere pris. Det følger da av §11 første ledd at antatt salgsverdi ikke kan settes høyere.
Endelig bestrides at det er feil rettsanvendelse når overskjønnet uttaler at den senere emisjonskurs danner et "tak" for aksjenes verdi.
Titti Gunn Kiær og Mette Kiær har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 29. april 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Staten v/Finansdepartementet har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Lagmannsrettens flertall har, slik staten leser skjønnet, basert verdsettelsen av A-aksjene på den vedtektsbestemte forkjøpsrett til overtagelse etter statusverdi. Dette er uriktig rettsanvendelse. Allerede uttrykket "i alminnelighet" i §11 første ledd viser at man ved skjønnsutøvelsen må se bort fra en salgsverdi som er begrenset ved en vedtektsbestemt forkjøpsrett. Enn klarere fremgår dette når man sammenholder formuleringen i første ledd med regelen i paragrafens annet ledd om at det ikke skal tas hensyn til givers eller arvelaters bestemmelse om at "midlene bare kan overdras til bestemte personer, for en bestemt pris, eller lignende". En vedtektsbestemt forkjøpsrett for aksjer må likestilles med "givers eller arvelaters bestemmelse". Staten hevder å finne støtte for sitt standpunkt i loven ordlyd sammenholdt med lovforarbeidene og understreker også at reelle hensyn taler for denne lovforståelse. Videre er blant annet vist til rettspraksis om tilsvarende verdsettelsesprinsipper for formuesligningen av aksjer før aksjeskatteloven ble endret, administrativ praksis og juridisk teori. Endelig er det vist til rettstilstanden i Danmark, hvor loven benytter tilsvarende uttrykk for fastsettelsen av arveavgiftsgrunnlag.
For B-aksjenes vedkommende hevder staten at overskjønnet må forstås slik at verdsettelsen utelukkende er bygget på utbyttebetraktninger, fordi aksjene utgjør en minoritetspost, og at rettsanvendelsen da er uriktig. Her hvor det ikke foreligger noen konstaterbar markedsverdi, må det etter arveavgiftsloven §11 første ledd være riktig både å vurdere fremtidig utbytte og selskapets substansverdi. Den høyeste verdi man så kommer frem til, skal legges til grunn for verdsettelsen. At det dreier seg om minoritetsaksjer gjør ingen forskjell. Også her hevder staten å finne støtte i de samme rettskilder det er vist til for A-aksjenes vedkommende.
Subsidiært anføres at det kan være uklart om lagmannsrettens flertall har lagt vekt på andre momenter enn rene utbyttebetraktninger, og i så fall må overskjønnet oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Denne opphevelsesgrunn omfatter også verdsettelsen av A-aksjene dersom det finnes å være uvisst om disse aksjer ikke alene er verdsatt ut fra forkjøpsrettsbestemmelsen om statusverdi.
Staten hevder også at det er feil rettsanvendelse når lagmannsrettens flertall uttaler at emisjonskursen høsten 1983 utgjør et "tak" på den pris man kommer frem til ved verdsettelsen av aksjene. Emisjonskursen kan ikke tillegges en så begrenset vekt.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet oppheves.
2. Saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
3. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til at ingen av ankene kan føre frem og vil bemerke:
Etter min mening er skjønnsgrunnene - lest i sammenheng - tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.
Hovedregelen om fastsettelse av arveavgiftgrunnlaget er i arveavgiftsloven §11 første ledd uttrykt slik:
"De avgiftspliktige midler ansettes i alminnelighet til den antatte salgsverdi."
I mangel av noen nærmere forklaring i loven av hva som menes med "den antatte salgsverdi", må man velge den fortolkning som stemmer med en naturlig forståelse av uttrykket. Dette betyr at man må ta hensyn til alle forhold som kan bestemme salgsverdien av aksjene. Jeg viser til Rt-1973-1381, særlig side 1383, som gjaldt fortolkningen av det samme uttrykk i den nå opphevede aksjeskatteloven av 1921.
Den samlede lagmannsrett har etter min mening valgt et riktig utgangspunkt når den blant annet bemerker at:
"Salgsverdien er hva vanlige kjøpere antas å ville gi for salgsgjenstanden, i dette tilfelle de aksjene i A/S Norsk Elektrisk Kabelfabrikk som Gunn Kiær d.e. den 8. mars 1983 overdro til saksøkerne,..."
Lagmannsrettens flertall uttaler at det ved verdsettelsen må tas hensyn til den vedtektsbestemte forkjøpsrett for A-aksjene og har beregnet verdien av A-aksjene på dette grunnlag.
Det må være på det rene at en forkjøpsrett med det innhold vi har med å gjøre her, kan begrense omsetningsverdien for A-aksjene. Dersom det likevel ikke skal tas hensyn til et slikt forhold som erfaringsmessig virker verdireduserende, må det kreves klare holdepunkter for dette. Staten har anført at annet ledd i arveavgiftsloven §11 sammenholdt med loven forarbeider og uttrykket "i alminnelighet" i første ledd, viser at ved fastsettelsen av antatt salgsverdi skal det ses bort fra enhver bestemmelse som begrenser aksjenes verdi. Det er jeg ikke enig i. Etter sin klare ordlyd gjelder §11 annet ledd bare der hvor giver/arvelater har truffet bestemmelse om begrensning i gavemottakers/arvings adgang til videresalg. Denne unntaksregel er åpenbart velbegrunnet så langt den rekker. Men den rammer ikke den gavetransaksjon vi her har med å gjøre. Giveren, Gunn Kiær, har ikke truffet bestemmelsen om forkjøpsretten. Staten har imidlertid særlig påberopt seg lovforarbeidene som argument for en utvidende fortolkning av §11 annet ledd til også å ramme vedtektsbestemt forkjøpsrett. Jeg er ikke enig i denne oppfatning av forarbeidene. I Ot prp nr 48 1962-63 side 15 spalte 1 uttales riktignok i anmerkning til §11 annet ledd at bestemmelsen "svarer til §17 i utvalgets utkast", og §17 inneholdt en generell regel om at det ikke skulle tas hensyn til verdireduserende bestemmelser. Men lovteksten i §11 annet ledd er klart begrenset til å gjelde for givers/arvelaters bestemmelser. Tilføyelsen i proposisjonen av ordene "i alminnelighet" i §11 første ledd kan ikke, slik staten hevder, tas til inntekt for at hovedregelen likevel skal være at det skal ses bort fra alle verdireduserende bestemmelser. Heller ikke de øvrige rettskildemomenter som er påberopt, kan jeg tillegge avgjørende vekt i denne forbindelse. Skal en vedtektsbestemt forkjøpsrett likestilles med givers direktiver, må dette i tilfelle skje via lovgivningsveien. Jeg finner støtte for mitt syn hos Einar Harboe: Arveavgift, 1982 54, og Yngvar Tank: Arveavgiftslovgivningen, tredje utgave 1984 4.
Jeg tilføyer imidlertid at reservasjonen "i alminnelighet" i paragrafens første ledd etter omstendighetene vil kunne gjøre det berettiget å se bort fra en vedtektsbestemt omsetningsverdi som er fiktiv eller urealistisk. Forholdene i denne sak ligger imidlertid ikke slik an.
Jeg finner etter dette at det ikke beror på en uriktig lovanvendelse når lagmannsrettens flertall har funnet at verdien ikke kan settes høyere enn det som følger av vedtektenes bestemmelse om forkjøpsrett.
Jeg forstår overskjønnet slik at prisen beregnet ut fra forkjøpsbestemmelsen bare er ansett som en øvre grense for
A-aksjenes verdi, og at det derfor er foretatt en verdiberegning uavhengig av forkjøpsbestemmelsen også for A-aksjene. Lagmannsretten bemerker at den forskjellige stemmerett ikke er tillagt vesentlig betydning. Jeg forstår det slik at lagmannsretten er kommet frem til samme verdi for begge aksjeklasser.
Den samlede lagmannsrett bemerker innledningsvis om verdsettelsen at det "ikke (kan) sees bort fra det faktum at de overdratte aksjer utgjorde en minoritetspost på ca 18 % av aksjene, og at adgangen til å stemme i selskapets anliggender var tilsvarende begrenset". Lagmannsrettens flertall uttaler så noe senere:
"Det er først og fremst kjøpernes forventninger om avkastning av aksjene på verdsettelsestidspunktet, som vil være avgjørende for antatt salgsverdi. Antatt salgsverdi av aksjene bør derfor primært fremkomme som et resultat av neddiskontert verdi og påregnelige fremtidig utbytte. I en samlet vurdering bør imidlertid også substansverdi så vel som avkastningsverdibetraktningen basert på omtalt resultatutvikling hensyntas."
Disse uttalelsene gjelder, slik jeg forstår overskjønnet, både A- og B-aksjene og gir etter min mening ikke uttrykk for noen uriktig rettsanvendelse. Jeg viser også her til Harboe: Arveavgift side 173 og Tank: Arveavgiftslovgivningen side 94. Deretter utdyper flertallet nærmere momenter som inngår i den samlede vurdering som er foretatt for å komme frem til ansettelsen av aksjenes verdi. Herunder er foruten selskapets utbyttepolitikk, også behandlet dets fremtidsutsikter og forventede inntjening og substansverdiene. Dette er faktorer som etter lagmannsrettens syn har betydning ved vurderingen av det fremtidige utbytte. Jeg kan ikke se annet enn at flertallet her har vurdert de momenter som i denne sak må anses relevante ved ansettelsen av den antatte salgsverdi av aksjene.
Lagmannsrettens flertall uttaler avslutningsvis at hva B-aksjene angår, er det lagt "avgjørende vekt" på aksjenes forventede effektive avkastning, dvs. forventningene til fremtidig utdeling av utbytte. Dette må imidlertid sammenholdes med de øvrige bemerkninger i skjønnspremissene om de prinsipper lagmannsretten har lagt til grunn for verdsettelsen. Jeg legger ikke mer i uttrykksmåten her enn det flertallet tidligere har uttalt i det avsnittet som jeg nettopp har gjengitt, d v s at det først og fremst er forventningene om avkastning som vil være avgjørende for salgsverdien. Den vekt lagmannsretten har lagt på de enkelte vurderingsmomenter, er ledd i skjønnsutøvelsen som Høyesterett ikke kan prøve.
Jeg nevner til slutt at den bemerkning staten angriper i flertallets skjønnsgrunner om at emisjonskursen høsten 1983 som korreksjon for verdiansettelsen, kan benyttes som et "tak" for aksjenes verdi, må ses i sammenheng med statens anførsel for lagmannsretten om skattefogdens beregning. Spørsmålet om emisjonskursen som "tak" er for øvrig uten betydning i denne sak i og med at den verdi lagmannsretten er kommet frem til, er langt lavere enn emisjonskursen.
Etter dette må overskjønnet stadfestes, idet jeg heller intet har å innvende mot lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Ingen av ankene har ført frem, og den ene kan ikke ses å ha medført mer arbeid enn den andre. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes derfor ikke.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens overskjønn stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.