Rt-1989-176

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-02-28
Publisert:	Rt-1989-176 (43-89)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 31B/1989, nr 249/1988
Parter:	X (Advokat Rigmor Røger - til prøve) mot Y (Advokat Markus Andresen).
Forfatter:	Christiansen, Røstad, Halvorsen, Holmøy, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §64

Dommer Christiansen: Saken gjelder foreldreansvar og hvem barna skal bo sammen med.

X, født xx.xx.1956, og Y, født xx.xx.1952, er kenyanske borgere med familiebakgrunn i det tidligere India. Mannen bruker etter det opplyste til daglig bare fornavnet Y. Partene inngikk ekteskap i Nairobi 23. mai 1975. I ekteskapet er det to barn, sønnen S, født xx.xx.1977, og datteren D, født xx.xx.1979.

Ved årsskiftet 1983/84 kom det til brudd mellom ektefellene. Tvist om foreldreansvar og omsorgsrett for barna ble løst ved et utenrettslig forlik i juli 1984. Her heter det bl.a. at partene skal ha felles foreldreansvar med felles omsorg og kontroll med barna, og at partene legger opp sine egne ordninger med hensyn til hvem av dem som skal ha omsorgen og kontrollen i bestemte tidsrom. Videre er det bestemt at barna ikke skal tas ut av Kenya uten skriftlig godkjennelse fra den annen part.

Fra samlivsbruddet inntil slutten av november 1985 var barna dels hos moren, dels hos faren. Fra sistnevnte tidspunkt bodde barna sammen med faren og hans nye ektefelle, norsk statsborger A, som han giftet seg med i april 1985. I mars 1986 flyttet disse fire til Z, hvor de fortsatt bor sammen.

X tok 21. juni 1986 i medhold av barneloven §64 ut stevning til Æ herredsrett med påstand om at hun skulle ha foreldreansvaret - senere endret til felles foreldreansvar - og at barna skulle bo fast hos henne i Kenya. Herredsretten avsa 7. august 1987 dom med denne domsslutning:

"1. X og Y skal ha felles foreldreansvar for deres barn, S født xx.xx.1977 og D født xx.xx.1979. Barna skal bo fast hos moren.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger."

Y påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som 19. mai 1988 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Y tilkjennes foreldreansvaret for S, født xx.xx.1977, og D, født xx.xx.1979, og barna skal bo fast hos ham.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Lagmannsrettens dom er av X påanket til Høyesterett. Anken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av de nevnte dommer og av mine senere bemerkninger. Jeg nevner at det før avgjørelsen i herredsretten var innhentet uttalelse fra Ø barnevernsnemnd. Denne var basert på en skriftlig rapport utarbeidet av sosionom Veslemøy S Holm. Psykolog Dan Caplan var oppnevnt som sakkyndig for herredsretten, og for lagmannsretten var barnevernskonsulent Ola Liland og psykolog Else Marie Såstad oppnevnte sakkyndige. Disse sakkyndige konkluderte med at barna burde bli boende hos faren. Høyesterett har oppnevnt psykologene Trond Bruun-Hansen og Knut Rønbeck som sakkyndige. Foruten at disse har utarbeidet en skriftlig erklæring datert februar 1989, har Rønbeck i forklaring for Høyesterett utdypet de sakkyndiges synspunkter. De sakkyndige for Høyesterett har konkludert med at begge mulige løsninger på tvisten representerer betydelig risiko for barna. De har ikke selv tatt stilling til valget, men har på en meget klargjørende måte forsøkt å legge de psykologiske premisser for Høyesteretts avgjørelse.

X har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hun er uenig i lagmannsrettens vurdering når denne - til tross for de sterke bebreidelser den retter mot faren - finner at hensynet til barna likevel tilsier at disse blir boende hos han.

De første år av ekteskapet var lykkelige, og begge parter tok del i omsorgsarbeidet for barna, selv om hovedansvaret falt på moren. Det var et nært og godt forhold mellom mor og barn. Omkring 1981/82 oppsto partenes ekteskapelige problemer, som førte til voldsbruk fra mannens side og grove beskyldninger mot hustruen for alkoholmisbruk, dårlig moral og vanskjøtsel av barna. Disse ufunderte beskyldninger har han innprentet i barna, slik at barna nå møter moren med innbitt fiendtlighet og nekter å ha noe med henne å gjøre.

Etter at moren i slutten av november 1985 hadde etterkommet farens ønske om å la han ha barna hos seg gjennom julen og frem til skolestart i begynnelsen av januar 1986, ble hun av faren avskåret fra kontakten med barna. De ble ikke bragt tilbake til henne som avtalt, og i strid med det utenrettslige forlik ble barna tatt ut av landet og bragt til Norge uten at moren ble varslet om dette eller om deres nye adresse. Den erklæring av 5. februar 1986 som faren hevder inneholder morens samtykke til emigrasjonen, er falsk. De overgrep som her skjedde overfor hustruen og barna, belyser farens holdninger og sannhetsgehalten i hans beskyldninger mot henne. Senere har faren hindret henne i enhver kontakt med barna.

Det bestrides ikke at barnas rent ytre daglige situasjon hittil har vært bra i Norge. Men farens økonomi er ytterst bekymringsfull etter konkursen i supermarkedet 31. oktober 1988. Det gatekjøkken han og hans kone nå driver, kan ikke betjene den store gjeld han har på boligen, og et større kausjonsansvar kan også bli aktuelt. Deres helt prekære økonomi vil høyst sannsynlig innen kort tid føre til dramatiske endringer i familiens situasjon. På den annen side står moren med god og sikker økonomi. Under saksforberedelsen for Høyesterett har man opplevet at ankemotpartens bror har påstått at regnskapene for det reisebyrå hun eier og driver, er forfalsket. Den bekreftede "affidavit" som hennes revisor har fremlagt for den norske ambassade i Nairobi, viser at påstanden er grunnløs. For øvrig vil boforhold, skole- og utdanningstilbud, fritidstilbud m v i Kenya være meget tilfredsstillende, og morens store familie og gode familietilknytning vil være et stort gode for barna. Den negative innstilling faren har innarbeidet i dem om forholdene i Kenya, er grunnløs. Da det er alminnelig enighet om at begge barna er meget tilpasningsdyktige og ressurssterke, vil en tilbakeføring til Kenya etter de 3 år i Norge ikke by på betenkeligheter.

Når det gjelder barnas sterkt negative holdning til moren i dag, og deres derav følgende ønske om å bo hos sin far og stemor, har samtlige sakkyndige og begge tidligere retter funnet at de negative forestillinger savner forankring i virkeligheten og må være bibragt dem av faren. Barnas ønsker i dag kan da ikke tillegges vekt. Selv om barna utad synes å fungere godt, ligger det i den nåværende situasjon en mengde latent konfliktstoff. Deres følelser er allerede alvorlig forstyrret, og de er klart behandlingstrengende. Det er påkrevet snarest å endre deres vonde bilde av mor. Lagmannsretten skyver ved sin avgjørelse bare problemene foran seg. Men det er skadevirkningene på litt lengre sikt som er de alvorligste, når barna i puberteten skal finne sin identitet og etniske tilhørighet. En dom i fars favør avskjærer enhver kontakt mellom mor og barn. Den ankende part er - om Høyesterett gir henne omsorgsretten - innstilt på å nytte terapeutisk hjelp og gjennom besøk i Norge opparbeide barnas tilvenning til henne før disse tas tilbake til Kenya. Hun vil ikke foreta seg noe som kan utsette barna for skade.

Den ankende part stiller seg meget tvilende til farens skikkethet som omsorgsperson. Han har sviktet grovt ved å sette sine egne behov foran barnas behov for en samlet foreldrekontakt. Faren har senest i forbindelse med forberedelsen av ankesaken og morens besøk i Norge, vist at han ikke har noen vilje til samarbeid.

Den ankende part ønsker i alle tilfelle at foreldreansvaret skal være delt. Selv om dette i praksis antakelig får mindre reell betydning, har det en viktig symboleffekt overfor partene og barna.

X har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.

Subsidiært: For det tilfelle ankemotparten tilkjennes den daglige omsorg:

1. Partene skal ha felles foreldreansvar for deres barn S født xx.xx.1977 og D født xx.xx.1979.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter."

Y har sluttet seg til lagmannsrettens konklusjon og har ellers hovedsaklig anført:

Sakens hovedspørsmål er hva som er til beste for barna. En rekke av de forhold som den ankende part påberoper, er av liten betydning for dette spørsmålet. I stor utstrekning anføres det postulater om faren og hans holdninger.

Når det gjelder ansvaret for sammenbruddet i ekteskapet, hevder mannen at hustruen først og fremst ofret seg for sin karriere, mens barna kom i annen rekke. Barnas sterke motvilje mot moren skyldes negative opplevelser de hadde i den tid de bodde sammen med henne, bl.a. hennes tilknytning til andre menn og bruk av alkohol. Motviljen skyldes ikke at de er blitt "hjernevasket" av faren. Det er tale om meget modne barn for alderen, og særlig sønnen har åpenbart egne minner fra denne vonde tiden. Barna trives der de er, og er fortvilet over ikke å bli trodd.

Da faren mottok barna fra moren i slutten av november 1985, var dette av partene ment å være en permanent ordning. Før overleveringen hadde det vært en rekke henvendelser fra barna om å få komme til far. Det bestrides at barna uhjemlet ble tatt ut av Kenya for å reise til Norge i mars 1986. Den ankende part hadde på forhånd gitt sin skriftlige tillatelse, og når hun senere synes å ha glemt dette, må det skyldes at hun i ikke-edru tilstand enten har oversett erklæringen, eller først etter at barna var reist innså at dette var definitivt.

Fra den rapport som sosionom Veslemøy S Holm utarbeidet for Ø barnevernsnemnd, har saken i faktisk henseende kommet inn i et skjevt spor for de sakkyndige og likeledes for de tidligere retter. Hele veien bygger man faktum på mors premisser, og det gjentas stadig at barna er "hjernevasket" av faren i deres forhold til moren. Dette er som allerede nevnt ikke riktig. Man må forstå at ankemotparten og hans nåværende hustru har vært i en svært vanskelig situasjon når barna har slike vonde minner om moren. Det eneste som eventuelt kan bebreides far og stemor, er at de kanskje i for stor grad har skjermet barna i deres fortvilelse.

Det erkjennes at barna har behov for bearbeidelse av sitt forhold til moren. For Høyesterett er fremlagt bekreftelse fra Z Sykehus datert 26. januar 1989 om at faren henviste barna dit 19. oktober 1988 for samtale på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Ny samtale fant sted 15. februar i år. Faren er innstilt på å hjelpe barna videre her, og motsetter seg ikke samvær med moren i Norge. Men bringes barna til Kenya, har han ingen sikkerhet for at de sendes tilbake til Norge.

Det finnes etter ankemotpartens mening ingen annen løsning enn å stadfeste lagmannsrettens dom. Da blir det ro over forholdet, barna slipper å overreagere og være redde for å måtte flytte til Kenya. En dom i mors favør vil føre til en umulig situasjon. Gjennomføringen og miljøskiftet ville medføre en traumatisk situasjon for barna. De ville videre i praksis bli berøvet enhver fremtidig kontakt med faren, mens moren har økonomiske muligheter for å besøke dem i Norge.

Ankemotparten bestrider at hans økonomiske situasjon er slik at den fremover vil volde problemer for familien på Z, herunder dens boligforhold.

Han er uenig i at moren gis delt foreldremyndighet, da dette på grunn av partenes bosteder ikke kan ha noen praktisk betydning.

Y har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt angår domsslutningens pkt. 1.

2. Den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter og erstatte ankemotparten egenandelen for Høyesterett."

Partene, vitnet A, barnas lærere og noen av de tidligere sakkyndige i saken, har vært avhørt ved bevisopptak for Høyesterett. Gjennom den norske ambassade i Nairobi er det innhentet generelle opplysninger om barns oppvekstforhold i Nairobi og Kenya i det sosiale sjikt moren tilhører. Det er også fremlagt noen nye dokumenter, særlig om partenes økonomiske forhold. Dette materiale setter etter min mening ikke saken i noen vesentlig annen stilling enn for de tidligere retter, selv om det nok nå kan reises stor tvil om ankemotpartens økonomiske muligheter for å beholde sin nåværende bolig. Også barnas øvrige oppvekstforhold kan bli sterkt påvirket om farens og stemorens økonomi bryter sammen. Men om så vil skje, er idag uvisst.

Som allerede nevnt, foreligger det for Høyesterett også en ny sakkyndigerklæring. Denne - som inneholder vesentlige premisser for min avgjørelse - vil jeg komme tilbake til.

Jeg har funnet avgjørelsen særdeles vanskelig, men er kommet til samme resultat som herredsretten, dvs at moren tilkjennes omsorgen for barna.

Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at partene er enige om at barna ikke må skilles. Videre nevner jeg at den ankende part møtte for de tidligere retter, og at alle de sakkyndige samt barnevernskonsulent Veslemøy S Holm har hatt samtaler og gjort observasjoner med henne i Norge. De vurderinger av den ankende part som er gjort i saken, bygger altså på personlige inntrykk.

Ankemotparten har hele tiden fastholdt at barnas hatske og avvisende holdning til moren skyldes de vonde minner de har om henne fra tiden før atskillelsen i slutten av november 1985, dvs da barna var 8 og 6 år gamle. Det er av begge parter foretatt enkelte dokumentasjoner om forholdene mellom dem omkring samlivsbruddet og i den nærmeste tid etterpå. Jeg kan ikke se at dette materiale endrer den konklusjon som både herredsrett og lagmannsrett har kommet til, og som deles av alle de sakkyndige, nemlig at barnas negative forestillinger om moren savner forankring i virkeligheten. Det er av de sakkyndige pekt på at både tema og ordvalg i angrepene på moren er av voksen karakter, og at det vesentlige som barna anfører er generelle karakteristikker og ikke refererer seg til episoder som de skal ha opplevet. Herredsrett og lagmannsrett har videre vurdert saken derhen at far i beste fall ikke bidrar til å moderere barnas negative inntrykk av moren, og i verste fall aktivt påvirker dem i negativ retning. Også de sakkyndige for Høyesterett legger til grunn at det her foreligger påvirkning fra faren, og at han bruker barna for egne formål i konflikten mellom foreldrene. "Beskyldningene mot mor får et noe mekanisk og innlært preg." Under sin forklaring for Høyesterett understreket psykolog Rønbeck at barna under de sakkyndiges observasjoner ikke klarte å si noe positivt om mor og at hun i deres forestillingsverden ikke hadde noen menneskelig forsonende trekk. Rønbeck hadde i sin praksis aldri opplevd noe lignende.

Jeg tilføyer at barna også stiller seg sterkt kritiske til oppvekstmulighetene i Kenya. Etter min mening må det være på det rene at barnas sterke motstand mot å bo i Kenya, på samme måte skyldes påvirkning utenfra.

Når det videre gjelder omstendighetene vedrørende flyttingen av barna til Norge, er jeg også enig i herredsrettens og lagmannsrettens bevisvurdering, nemlig at faren bragte barna ut av Kenya i strid med partenes avtale. Det skriftlige samtykke av 5. februar 1985, som han påberoper seg, foreligger bare i fotostatkopi. Denne har vært undersøkt ved Kriminalpolitisentralen i Oslo. Dessverre er det ikke mulig å foreta en fullstendig skriftundersøkelse på grunnlag bare av en slik kopi. Men Kriminalpolitisentralen uttaler at de omstridte signaturene synes "å gi et visst grunnlag for mistanke om at de kan være utført av en annen" enn X . Bl.a. på bakgrunn av hennes omgående og sterke aktivitet for å oppspore sine barn da faren, skjult for henne, hadde ført dem ut av landet, finner jeg det utvilsomt at erklæringen ikke er undertegnet av henne. Dette må under enhver omstendighet ha vært klart for faren. Denne foretok med andre ord en uhjemlet bortføring av sine barn da han bragte dem til Norge.

I de 3 år barna har vært i Norge, har faren lagt alle hindringer i vegen for en positiv kontakt mellom mor og barn. Det gjelder morens muligheter for å nå barna med telefoner, brev og presanger, og under morens fire opphold i Norge i forbindelse med rettssaken. Ved bevisopptaket for Høyesterett ble f eks moren med en åpenbart uholdbar begrunnelse forhindret fra å ta avskjed med barna ved hjemreisen fra Z.

På denne bakgrunn må jeg stille et stort spørsmålstegn ved farens omsorgsevne. Psykolog Rønbeck uttalte i sin muntlige redegjørelse at faren etter hans mening ikke generelt kan sies å mangle omsorgsevne, men at han mangler modenhet i alvorlig grad. Jeg tilføyer at det at faren og hans nåværende hustru har klart omsorgsoppgaven på en så vidt skjønnes utmerket måte når det gjelder barnas daglige stell og pass, her ikke er tilstrekkelig. Heller ikke oppveies de negative forhold jeg har påpekt av at begge barna etter det opplyste i det daglige er velfungerende med god intellektuell kapasitet og god sosial kontakt. At barna må ha psykiske skader av konflikten, fremgår bl.a. av de sakkyndiges beskrivelse av dem under observasjonen:

"D ser sint på moren når hun retter sine beskyldninger mot henne, mens S nekter å møte morens blikk. I stedet ser han ned og holder hendene for ansiktet sitt. Dette var et gjennomgående trekk gjennom de tre timers observasjon de sakkyndige hadde av ham og moren sammen."

Når det på den annen side gjelder morens forhold, er saken nødvendigvis mangelfullt opplyst ved at de sakkyndige ikke har hatt anledning til å observere barna sammen med henne i hennes hjemmemiljø. Men samtlige tidligere vurderinger av henne - både av de tidligere retter og av de sakkyndige - er positive når det gjelder omsorgsevnen. De sakkyndige for Høyesterett uttaler bl.a.:

"Mor viser betydelig større ressurser enn far når det gjelder å forstå hvor vanskelig barna har det i skuddlinjen mellom foreldrenes konflikt. Hun vil derfor ha langt større mulighet enn faren til å tillate barna å forholde seg til og være glad i begge foreldrene".

Av de opplysninger som foreligger, må sluttes at det er tale om en intelligent og ressurssterk person. Etter min mening viser også hennes opptreden i nærværende sak stor moderasjon og hensynsfullhet når det gjelder forholdet til barna. I motsetning til hva forholdet er for faren, synes det ikke å være grunn til å tvile på at barna hos henne får opprettholde kontakt med begge foreldre.

Hva videre angår leveforholdene i ytre forstand, må det legges til grunn at moren har en sikker og god økonomi gjennom sitt reisebyrå. De forsøk som er gjort for Høyesterett på å så tvil om dette, må anses gjendrevet. Morens økonomiske situasjon må i det hele anses atskillig bedre enn farens, uten at jeg,som nevnt, tillegger det noen vesentlig betydning for løsningen av tvisten. Hva ellers angår boforhold, utdannelsesmuligheter osv, må det etter det opplyste antas at barnas oppvekstmuligheter i Nairobi - selv om en direkte sammenligning med Z naturligvis blir haltende - i hvert fall ikke slår negativt ut. I tillegg vil barna i Nairobi ha en videre familiekontakt, og dessuten kunne opprettholde kontakten med sin opprinnelseskultur og etniske bakgrunn.

Ut fra det som nå er sagt, vil en dom i fars favør måtte oppfattes som sterkt urimelig, og som en aksept av farens kritikkverdige opptreden. Når lagmannsretten på den samme bakgrunn likevel har gitt faren foreldreansvaret og den daglige omsorg, skyldes det at denne løsning antas å ville gjøre barna minst skade. Se bestemmelsen i barneloven §34 tredje ledd siste punktum om at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Jeg har - på samme måte som de sakkyndige for Høyesterett - funnet denne avveining særdeles vanskelig, men har som alt nevnt kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Den mulighet lagmannsretten antyder, nemlig at moren eventuelt senere kan reise endringssøksmål, antar jeg man ut fra tidsperspektivet må se bort fra.

De nevnte sakkyndige understreker i sin skriftlige erklæring at begge løsningsalternativer representerer en betydelig risiko. Hvis moren nå skulle få omsorgen, antas barna å måtte flyttes til henne med makt. Dette "vil måtte ha en sterk traumatiserende effekt på barna, som hvis den ikke bearbeides på en forsvarlig måte, kan sette deres utvikling i fare ved at de mister tilliten til sine tilknytningspersoner". Det heter videre at risikoen ved en tvangsflytting er at tillitsforholdet til deres nærmeste omsorgspersoner belastes utover det som lar seg reparere, siden barna vil måtte oppfatte flyttingen som et overgrep. "Hvorvidt denne følelsen vil kunne bearbeides og forsones, er et spørsmål som vi idag vanskelig kan gi svar på. Både barna og foreldrene vil i så fall trenge kyndig psykologisk hjelp". De sakkyndiges konklusjon er at før barna når puberteten, vil antakelig det å forbli hos faren og stemoren på Z, være det som minst belaster dem.

På den annen side trekker de sakkyndige frem problemene ved å la barna bli hvor de er. Foruten at de da risikerer å miste kontakten med moren, er det å frykte at det forsvar de har bygd opp for å forsvare sitt forhold til far, en gang i fremtiden bryter sammen. Dette kan etter psykologisk/psykiatrisk erfaring skje når barna når puberteten, og særlig for D oppstår i pubertetsårene nødvendigheten av å forholde seg til moren. "Skulle barna da komme til at det bildet far har latt dem få ha av mor ikke har sin rot i virkeligheten, vil dette kunne representere en alvorlig tillitskrise i forholdet til far. Dette vil i så fall kunne resultere i betydelige problemer for deres personlighetsutvikling i ungdomstiden, og deres lojalitet til far og stemor kan snu seg til sterk avstandstagen". De sakkyndige er i tvil om far da vil makte å møte barna på en klok måte.

De sakkyndige konkluderer slik:

"Som psykologer kan vi vanskelig se noen annen god løsning enn at begge parter får hjelp til å fristille barna slik at de slipper å forholde seg til en voksen konflikt de ikke har noen forutsetninger for å finne ut av. Den gode løsning måtte ligge i at foreldrene nærmest tvinges til å måtte støtte og hjelpe dem til å finne frem til de gode sider ved den andre og å forstå og forsone det som oppleves negativt. I forhold til en slik løsning, synes situasjonen i dag nokså umulig og fastlåst. Begge de to foreliggende alternativer, slik det er uttrykt i partenes påstander, representerer en betydelig risiko, hver på sin måte."

I sin muntlige forklaring for Høyesterett har psykolog Rønbeck gitt uttrykk for at man i fremtiden med stor grad av sannsynlighet må regne med en slik alvorlig tillitskrise, som tidligere omtalt, i barnas forhold til far. Han har videre gitt uttrykk for at det forsvar som er bygget opp hos barna mot moren, er skjørt.

Jeg finner grunn til å understreke at avgjørelsen etter barneloven §34 tredje ledd siste punktum først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Når det som her nærmest er umulig å avgjøre hva som er best for barna, er det altså adgang til også å legge vekt på andre hensyn. Slike andre momenter taler her klart for at moren må gis omsorgen. Noe annet ville være å "belønne" en part som uhjemlet har bortført barna og senere har inngitt dem et vrengebilde av deres mor. Likeledes vil barnas egne meninger i et slikt tilfelle ikke kunne tillegges samme vekt som ellers.

Men den løsning som velges, må være praktisk gjennomførbar og ikke påføre barna ubotelige skader. Heri ligger vanskelighetene i nærværende sak.

Det er å håpe at faren - når moren gis omsorgen - innser at han må hjelpe sine barn til å få et godt forhold til henne. Det er etter det opplyste små ressurser i det offentlige terapeutiske apparat som står til disposisjon for å hjelpe familien. Jeg forutsetter at den støtte som alt er i gang ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Z, forsøkes trappet opp. Moren er, som alt nevnt, innstilt på å gjøre overføringen av barna mykest mulig. Hennes advokat - som har bistått moren under hele saken - er innstilt på å yte fortsatt bistand. Etter min mening reiser imidlertid denne sak prinsipielle sosiale spørsmål som myndighetene nødvendigvis må ta seg av når det gjelder ulovlig flytting av barn over landegrensene. Jeg må derfor sette min lit til at det gjennom sosialapparatet - eventuelt med støtte av privatengasjert hjelp - blir søkt gitt den ankende part effektiv bistand for å få gjennomført en rettsavgjørelse som gir henne den daglige omsorg for barna.

Begge parter har hittil hatt hel eller delvis fri sakførsel, og i den utstrekning de har vært pålagt egenandeler, er fylkesmannens avgjørelser blitt påklaget. Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens saksomkostningavgjørelser, og antar at det heller ikke for Høyesterett bør ilegges saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.