Rt-1989-186
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-01 |
| Publisert: | Rt-1989-186 (44-89) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 186/1989, jnr 99/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §233, §171, §184, §240, §388 |
Oslo politikammer rettet 18. oktober 1988 anmodning til Asker og Bærum forhørsrett om avsigelse av fengslingskjennelse overfor A, født xx.xx.1935. Han er mistenkt for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd. Grunnlaget for siktelsen var angitt slik:
Mandag 17. oktober 1988 om natten på bopel i - - - - - - gt., 6. et. X skjøt han sin venninne B antakelig med en pistol så hun avgikk ved døden.
Asker og Bærum forhørsrett avsa samme dag fengslingskjennelse mot A. I kjennelsen ble det vist til straffeprosessloven §184, §171 første ledd nr 2 samt §240. Frist for fengsling ble satt til 13. desember 1988.
Oslo politikammer fremsatte ved påtegning av 12. desember 1988 begjæring overfor Asker og Bærum forhørsrett om fristforlengelse. Det heter i påtegningen:
Siktede har nå forandret sin opprinnelige politiforklaring hvor han hevdet at det var avdøde som holdt våpenet da skuddet gikk av, se dok. 9, særlig side 17 og 22.
Ved rettsmøte i forhørsretten - hvor siktedes forsvarer ikke hadde anledning til å være til stede - ble fristen for fengslingen forlenget til 15 desember 1988.
Asker og Bærum forhørsrett avsa 15 desember 1988 kjennelse med slik slutning:
A, født xx.xx.1935, blir å holde i fortsatt varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover torsdag 9. februar 1989 kl 1600.
I denne kjennelsen ble bestemmelsen i straffeprosessloven §172 lagt til grunn. Det heter således i kjennelsesgrunnene:
A er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Han har i retten erklært seg ikke straffskyldig, og han har med støtte av sin forsvarer begjært seg løslatt. Retten er enig med påtalemyndigheten i at det foreligger særlig sterk mistanke om at siktede har forholdt seg som beskrevet i siktelsen. Han har erkjent at han holdt våpenet da skuddet som drepte B, falt. Han har også erkjent at han holdt våpenet med begge hender og med bøyde armer og at våpenet var rettet mot A da pistolen gikk av. Siktedes politiforklaring og de opplysninger som ellers foreligger i saken styrker mistanken i særlig grad. Strafferammen for forsettlig drap er fengsel i minst 6 år, hvilket betyr at forbrytelsen kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172 er således til stede.
Siktede erklærte kjæremål til Eidsivating lagmannsrett som 11. januar 1989 avsa kjennelse med slik slutning: Kjæremålet forkastes.
Siktede påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 24. januar 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksforholdet og siktedes anførsler fremgår av utvalgets kjennelse.
Eidsivating lagmannsrett har behandlet fengslingsspørsmålet på nytt og avsa 27. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
Kjæremålet forkastes.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har stilt for små krav til den sannsynlighetsovervekt som må kreves for at fengsling kan skje etter straffeprosessloven §172. I anledning av det lagmannsretten uttaler om siktedes befatning med skytevåpnet, viser siktede til at han "som nevnt i forhørsrettens kjennelse av 15. desember 1988"...."kunne ikke huske om han trakk av" og at "han kunne ikke huske om hun fikk tak i armen hans". Det kan derfor ikke utelukkes at våpnet har vært avfyrt ved et uhell. For øvrig vises til det som tidligere er gjort gjeldende. Siktede har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse av 27. januar 1989 oppheves.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har i sin kjennelse erklært seg enig med forhørsretten i resultat og begrunnelse. Lagmannsretten viser særlig til opplysningene om siktedes befatning med skytevåpnet som grunnlag for styrking av mistanken. Til pågripelse og fengsling i henhold til straffeprosessloven §172 kreves det "tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken". Det kreves altså et særlig sterkt grunnlag for mistanke i slike tilfeller. Det kreves imidlertid ikke at det foreligger "en nær opp til visshet grensende sannsynlighet" for at siktede vil bli dømt i henhold til siktelse, slik forsvareren hevder i kjæremålserklæringen. Ut fra det saksforhold lagmannsretten har bygget på, kan utvalget ikke se at det foreligger noen uriktig tolking av straffeprosessloven §172. Utvalget tilføyer for ordens skyld at de uttalelser fra siktede som er referert i kjæremålet, ikke er tatt inn i forhørsrettens kjennelse. De er referert i rettsboken som en del av siktedes forklaring.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.