Rt-1989-20
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-13 |
| Publisert: | Rt-1989-20 (7-89) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 7B/1989, nr 125/1987 |
| Parter: | Steinar Sauar (Advokat Thorstein Vale) mot Olav Sauar (Advokat Finn Thrana). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer, Halvorsen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Skogbruksloven (1965) §28, Odelsloven (1974) §73, Tvistemålsloven (1915) §373, §392, Skjønnsprosessloven (1917) §68, §73, Skogbruksloven (1965), §21, Odelsloven (1974) |
Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder krav fra odelsløser, Steinar Sauar, mot saksøkte i odelssaken, Olav Sauar, foranlediget av at denne på grunn av barkbilleangrep har foretatt en omfattende hugst i skogen etter at odelssak var reist, og etter at odelstakst var avholdt. Det er reist krav om utbetaling av nettoutbyttet av den foretatte hugst, kr 393.313.
Partene i saken er brødre. Moren, Anne Sauar, som satt i uskiftet bo, skjøtet den 11 januar 1975 eiendommen Sauar med Gvanntjønnskogen og Haugeskottstykket, gnr 50 bnr 1, 3 og 9 og gnr 54 bnr 10 i Sauherad til Olav Sauar. Steinar Sauar reiste odelssak ved forliksklage av 24. mars 1975. Saken behandles derfor etter de nå opphevede bestemmelser om odelsløsning i skjønnsloven av 1917, jf lov nr 70 av 19. desember 1975 III.
Odelstakst ble første gang avhjemlet 14. oktober 1976, men taksten ble opphevet og ny takst avhjemlet 26. september 1978. Også denne ble påanket og opphevet, og ny odelstakst ble avhjemlet av Nedre Telemark herredsrett den 20. november 1980. Denne er ikke påanket. Verdsettelsen av skogen ble ikke endret fra taksten av 1978 til taksten av 1980. Verdien av skogen var satt til kr 380.000.
I 1979 var deler av skogen på eiendommen blitt utsatt for omfattende barkbilleangrep, og Sauherad skogråd vedtok den 10. juni 1980 i medhold av §28 i skogvernloven av 21 mai 1965 pålegg om avvirkning i de områder som var rammet. Telemark fylkesskogråd påpekte i vedtak av 14. november 1980 formelle mangler ved saksbehandlingen, men hadde ingen bemerkninger til realiteten i vedtaket. Landbruksdepartementet avviste en klage fra Steinar Sauar under henvisning til at han ikke var å anse som part i forvaltningssaken etter skogvernloven. Etter en klage til Kongen tok departementet saken opp til realitetsvurdering og bemerket i brev av 22. april 1981 at påbudet gikk noe lenger enn det forskriftene i henhold til skogvernloven §28 hjemlet, men at bestemmelsene ellers i skogvernloven gav grunnlag for den foretatte hugst, som derfor ikke kunne anses i strid med skjønnsloven §73.
Steinar Sauar begjærte den 6. november 1980 midlertidig forføyning for å få forbud mot avvirkning i skogen. Ved Nedre Telemark namsretts kjennelse av 11. november 1980 ble kravet ikke tatt til følge. Lagmannsretten stadfestet namsrettens kjennelse den 10. desember 1980. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 6. februar 1981 ble lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
I 1983 ble skogen påført skader ved vindfall, og det ble gitt påbud om ytterligere hugst for å hindre barkbilleangrep.
Odelstevning innkom til Nedre Telemark herredsrett den 2. februar 1981. Olav Sauar godtok ikke løsning, men påberopte seg §21 i odelsloven av 1974. Under hovedforhandlingen, som ble avholdt i september 1982, nedla Steinar Sauar påstand om at Olav Sauar skulle pålegges å utstede skjøte mot å få utbetalt løsningssummen, og om at Olav Sauar dersom Steinar Sauar løste eiendommen, skulle betale denne "det samlede nettoutbytte av den hugst som Olav Sauar har foretatt i eiendommens skog etter odelstaktsten...". Etter påstand fra Olav Sauar begrenset retten behandlingen og pådømmelsen til bare å gjelde saksøktes påstand om frifinnelse på grunnlag av §21 i odelsloven av 1974. Herredsretten fant at odelsloven §21 ikke var til hinder for at Steinar Sauar løste eiendommen.
Dommen ble påanket av begge parter. Olav Sauar anket over realiteten og Steinar Sauar på grunn av den foretatte deling av behandling og pådømmelse. Ved Agder lagmannsretts dom av 12. mars 1984 ble herredsrettens dom stadfestet når det gjaldt realiteten, mens herredsrettens avgjørelse om deling av saksbehandling og pådømmelse ble opphevet. I samsvar med dette avsa lagmannsretten dom for skjøteutstedelse og tiltredelse av eiendommen mot betaling av løsningssummen. Når det gjaldt det krav Steinar Sauar hadde reist i forbindelse med den foretatte hugst, bemerket lagmannsretten:
"Partene er enige om at spørsmålet om mulig erstatning for hugst i odelsgodsets skogstykker ikke skal tas opp til behandling og avgjørelse nå, men istedet utstå til en eventuell senere behandling. Gjengivelse av partenes anførsler i denne forbindelse er derfor utelatt i det foregående."
Lagmannsrettens dom ble av Olav Sauar påanket til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1. Steinar Sauar ba deretter lagmannsretten ta spørsmålet om erstatning for den hugst som var foretatt, opp til pådømmelse. Lagmannsretten tok standpunkt til begjæringen ved kjennelse av 5. desember 1984 og fant at herredsrettens beslutning om utsettelse av behandlingen av erstatningskravet fortsatt var gjeldende, og at lagmannsretten da verken hadde adgang til selv å ta kravet opp til pådømmelse eller hjemvise det til herredsretten. Herredsretten måtte av eget tiltak foreta behandling av de krav som fortsatt sto for herredsretten.
Saken ble etter dette tatt opp av Nedre Telemark herredsrett som den 28. november 1985 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Olav H. Sauar dømmes til å betale til Steinar Sauar kr. 393.313.- -kronertrehundreognittitretusentrehundreogtretten 00/100. Beløpet betales innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Olav Sauar påanket dommen til Agder lagmannsrett som den 13. februar 1987 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Olav H. Sauar frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett."
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Steinar Sauar har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Steinar Sauar har i det vesentlige anført:
Spørsmålet om erstatning eller vederlag til Steinar Sauar for den hugst Olav Sauar har foretatt etter at skogen var taksert ved odelstaksten i 1978, må løses med utgangspunkt i den nå opphevede bestemmelse i skjønnsloven §73. Bestemmelsene i §73 gjaldt hele perioden fra forliksklage var uttatt, og til løsning ble gjennomført, og erstatningsregelen må i alle fall gjelde for all hugst etter at odelstakst ble holdt. Bestemmelsen gjaldt for fysiske disposisjoner fra saksøkte hvorved eiendommens verdi ble forringet. Erstatningsregelen gjaldt uten hensyn til om det var utvist culpa fra saksøktes side. Den ankende part krever den faktiske nettoverdi av det tømmer som er tatt ut. Dette er en verdi som odelsløser selv kunne ha tatt ut etter løsningen, og den tilsvarer dermed verdiforringelsen av eiendommen. Det må anses helt klart at odelsløseren har krav på det som omfattes av taksten, herunder skogbestanden, og at saksøkte må nøye seg med takstsummen.
Det er ikke avgjørende om hugsten er skjedd etter offentlig pålegg. Utgangspunktet er at odelsløseren har krav på det virke som er i skogen. Hvis det må hugges etter offentlig påbud, har odelsløseren likevel krav på nettoverdien av det uttatte virke, jf Rt-1948-52, som på alle avgjørende punkter er parallell med den foreliggende sak.
Det kan ikke legges til grunn at hugsten var nødvendig som en redningsaksjon for skogen. Påleggene gikk langt videre enn det barkbilleangrepene nødvendiggjorde. Situasjonen er en helt annen i tilfelle hvor en eiendoms verdi reduseres utelukkende på grunn av hendelige skader, som f eks stormskader. Da blir det bare spørsmål om en nedsettelse av takstsummen. Steinar Sauar krever imidlertid ikke noen reduksjon i taksten på grunn av selve billeangrepet, men bare erstatning for det virke som er tatt ut, og denne erstatning må fastsettes til nettoverdien av det uttatte virke. Det er ikke omtvistet at nettoverdien skal settes til kr 393.313.
Bortsett fra i Altens kommentarutgave av skjønnsloven side 101, hvor et avvikende syn hevdes, er det enighet i teorien om at tvangshugst ikke kan likestilles med en naturskade. Heller ikke rettspraksis gir grunnlag for en slik likestilling, og det kan ikke være tvilsomt at Steinar Sauar må ha krav på å få erstatning etter de regler som gjelder når det er foretatt hugst i skogen, selv om hugsten er foretatt etter offentlig pålegg foranlediget av et barkbilleangrep.
Selv om det således etter den ankende parts syn er det riktige å fastsette erstatningen på grunnlag av nettoverdien av det uttatte virke, og det er dette det hovedsaklig er prosedert på, ligger det i prosedyren og den nedlagte påstand både i de tidligere instanser og for Høyesterett at Olav Sauar under ingen omstendighet vederlagsfritt kan foreta en hugst som forringer eiendommen. Det krav den ankende part har gitt avkall på å reise, er krav om prisavslag på grunnlag av selve billeskaden, som også omfatter arealer hvor det ikke er foretatt hugst. Krav om erstatning eller avslag i takstsummen på grunnlag av den foretatte hugst er ikke frafalt. Den påstand som nedlegges, er således å forstå slik at den gjelder det maksimale beløp den ankende part mener å ha krav på, og at det subsidiært kreves slik kompensasjon for hugsten som Høyesterett finner det er grunnlag for.
Når det gjelder den prosessuelle fremgangsmåte for fremme av kravet, anfører den ankende part at lagmannsrettes uttalelse i kjennelsen av 10. desember 1980 i saken om midlertidig forføyning og i kjennelsen av 5. desember 1984 er motstridende, men den sistnevnte kjennelsen, som ikke er påkjært, må forstås slik at det prosessuelt ikke er adgang til tillegsstakst for å få redusert løsningssummen på grunn av hugsten.
Etter den ankende parts syn er det ikke rom for rimelighetsvurderinger ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet. Hvis man skulle legge vekt på slike vurderinger, kan man imidlertid ikke uten videre sammenligne takstsummen for skogen, kr 380.000, og nettoutbyttet av hugsten, kr 393.313. Taksten kunne selvsagt ikke baseres på en slik ekstraordinær hugst som dette, men måtte bygge på en forsvarlig utnyttelse av skogen. Utbyttet av hugsten er dessuten gjenstand for beskatning, og kapitalverdien vil derfor bli langt mindre. Olav Sauar har fått kompensasjon for eiendommen ved odelstaksten, som også var langt høyere enn det han selv hadde betalt for eiendommen i 1975.
Den ankende part krever videre renter av nettoutbyttet av hugsten fra den tid dette ble oppebåret. Ved at hugst ble foretatt på det daværende tidspunkt, har Steinar Sauar gått glipp av tilveksten i skogen, og Olav Sauar har hatt en rentefordel ved å disponere beløpene.
Den ankende part, Steinar Sauar, har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom under pkt. 1 stadfestes, dog slik at Olav H. Sauar dessuten dømmes til å betale Steinar Sauar prinsipalt: a) Renter med inntil 15% p.a., beregnet av kr. 324.989,- fra 1. januar 1982 til 14. april 1985, og av 68.324,- fra 1. januar 1985 til 14. april 1985. De årlige rentebeløp tillegges kapitalen. b) Den til enhver tid lovlige morarente av det beregnede oppgjørsbeløp pr. 14. april 1985 (inklusive renter), og frem til ubetaling skjer. subsidiært: Den til enhver tid lovlige morarente av det fastsatte erstatningsbeløp, regnet fra 14. april 1985 til betaling skjer.
2. Olav H. Sauer dømmes til å betale Steinar Sauar saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten, Olav Sauar, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og premissene er klare og fullstendige.
De hugstpålegg som ble gitt, var absolutt nødvendige, og Olav Sauar har handlet aktsomt og innenfor påleggene. Også bortsett fra påleggene hadde Olav Sauar plikt til å ta vare på skogen og beskytte den mot ytterligere skader. Han hadde også en selvstendig og beskyttelsesverdig interesse i å avverge ytterligere skade, idet det da hugsten ble foretatt, ikke var på det rene om Steinar Sauar ville få medhold i sitt løsningskrav og gjennomføre løsningen.
Det vil være et urimelig resultat om Steinar Sauar samtidig som han har fått overta skogen, som hadde det vesentlige av sin verdi i behold, for kr 380.000, skal få utbetalt kr 393.313 for hugst av ca 1/5 av skogen.
Olav Sauar har gått ut fra at tvangshugsten måtte skje for hans regning og risiko, men at Steinar Sauar ville ha krav på nedslag i takstsummen på grunnlag av den verdiforringelsen barkbilleangrepet og den etterfølgende tvangshugst medførte. Noe slikt krav har imidlertid Steinar Sauar ikke fremmet, og hans anførsler både for herredsrett og lagmannsrett måtte forstås slik at han heller ikke ville fremme et slikt krav. Etter ankemotpartens syn, kan han da neppe ha adgang til å fremme et slikt subsidiært krav for Høyesterett.
Det krav som er fremmet, er at Olav Sauar skal avgi den nettoinntekt han har hatt ved tvangshugsten. Et slikt krav er det ingen hjemmel for. Det tilfelle som omhandles i dommen i Rt-1948-52 er ikke likeartet, og dommen er intet prejudikat.
Når det gjelder den ankende parts krav om renter vises til herredsrettens bemerkninger, som ankemotparten kan slutte seg til. Ankemotparten, Olav Sauar, har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom i saken stadfestes.
2. Olav H. Sauar tilkjennes saksomkostninger for alle tre retter."
Det er ikke fremlagt noe nytt bevismateriale for Høyesterett, og saken står i faktisk henseende i samme stilling som for lagmannsretten.
Jeg er enig med lagmannsretten i at Steinar Sauar ikke har krav på nettoutbyttet av den hugst som har funnet sted, men finner at han vil kunne ha krav på en reduksjon i den takstsum som er betalt for eiendommen. Da Høyesterett ikke har tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt til størrelsen av en eventuell reduksjon, er jeg kommet til at lagmannsrettens dom bør oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §392 annet ledd.
Som nevnt innledningsvis, ble løsningsaken innledet med forliksklage den 24 mars 1975, og saken skal derfor behandles etter de nå opphevede bestemmelser i kapittel 3 i skjønnsloven, herunder bestemmelsen i §73 om hugstforbud.
Den hugst saken gjelder, er skjedd etter pålegg fra skogbruksmyndighetene og etter blinking av herredsskogmesteren. Den ankende part hevder at hugstpåbudene og blinkingen gikk lenger enn det som var hjemlet i skogvernloven §28 og forskriftene om barkbillebekjempelse. Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for noen bebreidelser mot Olav Sauar fordi han rettet seg etter påbudene. Jeg peker på at det brev av 22 april 1981 hvor Landbruksdepartementet uttalte seg om hjemmelspørsmålet, kom etter at hugsten i 1980-81 var foretatt. Den ankende part har i alle fall for Høyesterett ikke hevdet at ankemotparten har foretatt hugst ut over det som det var gitt pålegg om. Hugst som det foreligger offentlig påbud om, kan ikke anses for å være i strid med hugstforbudet i skjønnsloven §73.
Den hugst som er foretatt, rammes således ikke av forbudet i §73 første ledd. Paragrafens annet ledd forutsetter at rettsstridig overtredelse av forbudet medfører erstatningsansvar, uten at det sies noe om beregning av erstatningen. Skjønnsloven §73 gir etter mitt syn liten veiledning når det gjelder det spørsmål som foreligger i nærværende sak.
Inntil skjøte er utferdiget, er saksøkte eier av eiendommen, jf skjønnsloven §68 annet ledd. Han har en eiers vanlige rådighet i den utstrekning det ikke foreligger lovhjemlede begrensninger. Han driver eiendommen for egen regning og risiko, og han har også risikoen for hendelig forringelse av eiendommen, idet odelsløseren ikke har noen plikt til å gjennomføre løsningsaken og dessuten vil ha krav på reduksjon av løsningsummen dersom eiendommen forringes etter at takst er avholdt. Som jeg vil komme tilbake til, kan det være tvilsomt om krav om slikt avslag i kjøpesummen etter den tidligere prosessordning måtte fremmes gjennom tilleggskjønn eller vanlig søksmål, eventuelt om begge muligheter sto åpne, men det er ikke tvilsomt at nedsettelse kunne kreves.
Da skogen ble utsatt for barkbilleangrep og påbud om hugst var gitt, måtte hugsten gjennomføres uten hensyn til om den ville gi økonomisk utbytte eller være tapsbringende. Hensynet til den øvrige skog på eiendommen og naboeiendommene var avgjørende. Eieren måtte bære et eventuelt underskudd, og han hadde som nevnt, den økonomiske risiko for skader som ikke lot seg avverge.
Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å tilkjenne odelsløseren det økonomiske overskudd ved saksøktes rettmessige virksomhet på eiendommen i et tilfelle som det foreliggende. Odelsløserens økonomiske interesse er tilstrekkelig ivaretatt ved at han gis et forholdsmessig avslag i taksten i samsvar med de prinsipper som nå er lovfestet i odelsloven §73 annet ledd.
Den ankende part har påberopt seg Høyesteretts dom inntatt i Rt-1948-52. De synspunkter som flertallet - tre av rettens dommere - den gang gav uttrykk for, ligger også til grunn for herredsrettens dom i nærværende sak. De konkrete omstendigheter i saken fra 1948 atskiller seg imidlertid klart fra dem som foreligger i den sak som nå er til behandling. Blant annet gjaldt det den gang et hugstpåbud med det formål å skaffe brensel i en krisesituasjon, mens det i nærværende sak gjelder et påbud hvis siktemål er å verne skogen selv mot en omfattende naturskade. Dommen kan derfor under ingen omstendighet anses som et prejudikat. Den begrunnelse Høyesteretts flertall dengang gav, er imidlertid så generell at den langt på vei kan omfatte også et tilfelle som det foreliggende. Jeg er, som det vil fremgå av det jeg alt har sagt, ikke enig i det som for så vidt er uttalt, og finner at dette under ingen omstendighet bør være avgjørende i nærværende sak.
Jeg finner etter dette at Steinar Sauar ikke kan gis medhold i sitt krav på nettoutbyttet av hugsten. Etter de opplysninger som foreligger om hugsten i forhold til eiendommens samlede skogbestand, er det imidlertid grunn til å anta at barkbilleangrepet og den hugst dette nødvendiggjorde, har ført til en reduksjon i eiendommens verdi i forhold til verdien på takst tidspunktet i 1978. Som jeg alt har nevnt, må en slik reduksjon i verdien som utgangspunkt medføre at odelsløseren får krav på en nedsettelse av takstsummen. Den ankende part har ikke i sine anførsler for de tidligere instanser vært inne på spørsmålet om hugsten subsidiært kunne medføre nedsettelse av takstsummen. For Høyesterett er imidlertid dette subsidiære spørsmål uttrykkelig tatt opp.
Ankemotparten har - uten å nedlegge noen uttrykkelig avvisningspåstand - fremhevet at det må være for sent å ta dette spørsmål opp nå. Jeg er kommet til at spørsmålet ikke bør nektes tatt under behandling på dette grunnlag. Den ankende part har riktignok for de tidligere instanser anført at det ikke ville bli fremmet krav om nedsettelse av takstsummen, men etter den rettsoppfatning den ankende part bygger på, går det et rettslig skille mellom naturskader og skader ved inngrep fra saksøkte, selv om disse inngrep har sin foranledning i en naturskade. Det er rimelig å forstå anførslene slik at det han har gitt avkall på, er å kreve nedsettelse i taksten på grunn av selve billeskadene, som etter hans syn kan finnes også utenfor de snauhugde områder.
Hans anførsler må videre forstås slik at han hevder at hugstutbyttet representerer den skade eiendommen er påført, og som han mener å ha krav på å få erstattet. Han mener, slik jeg forstår det, at skadene skal vurderes med utgangspunkt i de økonomiske fordeler odelsløseren ville ha kunnet oppnå ved å overta eiendommen, og ikke i forhold til den tidligere takst og eiendommens tilstand på taksttidspunktet. I og med at det dreier seg om økonomisk oppgjør for samme skade eller verdiforringelse, og at det subsidiære krav gjelder et lavere beløp enn det som det er nedlagt påstand om, antar jeg at også det subsidiære spørsmål om reduksjon av takstbeløpet bør tas under behandling i den foreliggende sak i den utstrekning prosessordningen gir adgang til det.
Etter de någjeldende bestemmelser i odelsloven §73 kan det begjæres tilleggskjønn dersom eiendommens verdi hevdes å være vesentlig endret etter at odelstakst er holdt. Det må anses noe tvilsomt om det etter den tidligere skjønnsordning var anledning til slikt tilleggsskjønn, og om dette i tilfelle var den eneste måte hvorpå et slikt krav kunne fremmes. Jeg antar imidlertid at et slikt krav under enhver omstendighet må kunne fremmes ved vanlig rettergang i tilknytning til løsningssaken. Jeg viser til Rt-1979-1139 særlig side 1146.
Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til dette subsidiære spørsmål, - noe som etter de uklare og ufullstendige anførsler fra Steinar Sauars side var forståelig. Høyesterett har ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt til hvor stor del av skogens verdi som er bortfalt ved den hugst som er foretatt etter odelstaksten, og jeg finner derfor at lagmannsrettens dom bør oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §392 annet ledd. Det lagmannsretten skal ta standpunkt til, er hvilken forholdsmessig reduksjon i taksten forringelsen av eiendommen ved tvangshugsten måtte gi grunn til, jf prinsippene i någjeldende odelslovs §73.
Saksomkostninger bør ikke tilkjennes i noen instans.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §392 annet ledd.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.