Rt-1989-213
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-23 |
| Publisert: | Rt-1989-213 (57-89) |
| Stikkord: | Barnevernsloven av 17, juli 1953 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 92 K/1989, jnr 24/1989 |
| Parter: | A og B (advokat Odd A Drevland) mot Staten ved Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten ved advokat Hans Petter Graver). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §53, Tvistemålsloven (1915) §401, §48, Barnevernloven (1953) |
D er født xx.xx.1981. Da hennes mor, E, døde 5. juli 1983, hadde foreldrene vært separert siden 19. mars 1983. Ds far, C, hadde arbeide i Z, og D ble med farens samtykke boende hos morens foreldre, A og B. Æ barnevernsnemnd fattet - etter å ha innhentet skriftlig samtykke fra faren - vedtak om å overta omsorgen for barnet. Videre fattet barnevernsnemnda vedtak om å godkjenne morens foreldre som fosterforeldre for D.
C bad 15. oktober 1984 om at omsorgen for D ble tilbakeført ham, og Æ barnevernsnemnd traffødt xx.xx.1984 vedtak om at omsorgen skulle tilbakeføres. Omsorgsspørsmålet ble behandlet i barnevernsnemnda på ny den 29. august 1985, og det ble truffet vedtak om at omsorgen foreløpig ikke skulle overføres til faren.
Etter klage fra C traff fylkesmannen i Hordaland 11. februar 1986 vedtak om at omsorgen for D skulle oppheves med virkning fra det tidspunkt hun ble overflyttet til sin far.
A og B påklaget fylkesmannens vedtak til Sosialdepartementet som 12. august 1986 stadfestet fylkesmannens vedtak.
I stevning til Ø herredsrett 8. februar 1988 krevet A og B at fylkesmannens vedtak av 11. februar 1986 skulle oppheves. Søksmålet var rettet mot staten ved Sosialdepartementet, som i tilsvar 16. mars 1988 påstod søksmålet avvist.
Ø herredsrett, med settedommer, avsa 19. september kjennelse med slik slutning:
"Søksmålet avvises."
Etter kjæremål fra A og B avsa Gulating lagmannsrett 9. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. De har blant annet gjort gjeldende at barnevernsloven §53 ikke kan ansees uttømmende å regulere søksmålsadgangen.
Fosterforeldrenes adgang til å få et omsorgsvedtak rettslig prøvet ble ikke løst i Ot prp nr 40 for 1967-68, i det vurderingen ble utsatt til en senere fullstendig revisjon av barneloven. Den foreliggende sak gjelder imidlertid, hevdes det, et meget spesielt tilfelle der fosterforeldrene må ansees som Ds psykologiske foreldre.
Amerikansk rett legger økt vekt på begrepet psykologiske foreldre, og det hevdes å være grunn til å gjøre det også i nærværende sak. Det er all grunn til å likestille biologiske og psykologiske foreldre med hensyn til søksmålsadgangen. En slik fortolkning innebærer ikke en så radikal endring at lovrevisjon er nødvendig. Innstillingen til ny lov om sosiale tjenester viser også at norsk rett utvikler seg i retning av å styrke fosterforeldrenes prosessuelle stilling, jf komiteens forslag til ny §6-22, annet ledd hvoretter også fosterforeldrene får klagerett til det nyopprettede organ, fylkesnemnda. Det vil ikke være noe langt skritt i rettsskapende retning om barnevernsloven §53 gis analogisk anvendelse på fosterforeldre der disse reelt fremstår som psykologiske foreldre.
A og B har nedlagt slik påstand:
"Saken fremmes."
Staten ved Sosialdepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsrettens tolkning av barnevernsloven §53 er riktig. Både ordlyd og forarbeider viser at vedtak om opphør av omsorg ikke skal kunne prøves av fosterforeldrene.
Staten har også gjort gjeldende at nærværende tilfelle ikke vesentlig adskiller seg fra andre fosterhjemsforhold der omsorgen har bestått siden barnet var lite, og hvor partene er sterkt knyttet til hverandre. Forslaget til ny §6-22 i lov om sosiale tjenester gir et barns fosterforeldre klagerett til fylkesnemnda, men denne klagerett korresponderer med dagens klagerett til fylkesmannen. Det er ikke forutsatt endringer når det gjelder hevem som kan bringe nemndas vedtak inn for domstolene. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det dreier seg her om et videre kjæremål. Utvalget har imidlertid full kompetanse til å prøve om det er med urette at saken har vært avvist fra herredsretten med den begrunnelse at saken ikke hører under domstolene, jf. tvistemålsloven §401 nr. 1.
I stevningen til Ø herredsrett var det nedlagt påstand om at fylkesmannens vedtak av 11. februar 1986 måtte oppheves. I realiteten rettet søksmålet seg imidlertid mot Sosialdepartementets vedtak av 12. august 1986, som stadfestet fylkesmannens vedtak. Vedtakene gikk ut på at barnevernsnemndas omsorg for D skulle opphøre, jf. det daværende tredje ledd i barnevernsloven av 17. juli 1953 nr. 14 §48. Grunnlaget for domstolenes adgang til å prøve vedtak etter barnevernsloven er bestemmelsen i dennes §53. De kjærende parter hevder at bestemmelsen må tolkes slik at den dekker det foreliggende tilfelle.
Kjæremålslutvalget peker på at §53 etter sin ordlyd ikke kommer til anvendelse i denne saken. Det dreier seg i tilfelle om en utvidende eller analogisk tolking av §53. Mot en slik tolking taler at §53 første ledd bokstav e) utrykkelig nevner tilfelle der vedtaket går ut på ikke å oppheve omsorgen for et barn, uten at det motsatte tilfelle nevnes. Dessuten er det helt på det rene at forarbeidene til §53 positivt uttaler at det ikke skal være adgang til rettslig overprøvelse av vedtak om ikke å overta omsorgen for et barn eller om å oppheve omsorgen. Det vises her til sitatet i lagmannsrettens kjennelse.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.