Rt-1989-218

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1989-02-23
Publisert:	Rt-1989-218 (60-89)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 95 K/1989, jnr 207/1988.
Parter:	Oljearbeidernes Fellessammenslutning (advokat Håkon Helle) mot Ugland Construction Company A/S (advokat Edith Midelfart).
Forfatter:	Skåre, Bugge, Langvand
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §367, §384, §385, §404, Sjømannsloven (1975) §23

Ugland Construction Company A/S, heretter kalt Ugland, er eier av bolig/service riggen Fortuna Ugland. Fortuna Ugland er en flyttbar konstruksjon som har vært benyttet både på Danmarks, Storbritannias og Norges kontinentalsokkel. I henhold til skatteavtaler med henholdsvis Storbritannia og Danmark skal sokkelstaten ha beskatningsrett når riggen befinner seg på det enkelte lands kontinentalsokkel.

På den tiden Fortuna Ugland befant seg på henholdsvis dansk og britisk sokkel, ble arbeiderne trukket for skatt i overensstemmelse med danske og britiske skatteregler. Det ble i det samme tidsrommet ikke trukket skatt etter norske sjømannsskatteregler.

Inntil 1984 hadde skattetrekksreglene i henholdsvis Danmark og England vært gunstigere enn den norske sjømannsbeskatningen, og skatten ble da trukket etter danske og britiske regler uten protest fra mannskapet. I 1984 ble både de danske og de britiske skattereglene endret. Arbeidstakerne mente at de etter dette kom mindre gunstig ut enn etter de norske sjømannsskattereglene. På dette grunnlag ble det innledet forhandlinger med ASO, arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefartøyer.

I juni 1984 inngikk Ugland avtale med Norsk sjømannsforbund vedrørende britisk sokkelbeskatning for besetningen ombord i Fortuna Ugland. Besetningen ble godskrevet et beløp tilsvarende 77,5 % av "merskatten" i forhold til norsk sjømannsskatt. Tilsvarende avtale ble også inngått med andre fagforeninger, men ikke med ROF, Rederiansatte Oljearbeideres Forbund, som var den opprinnelige saksøker i denne saken. Ugland har imidlertid også praktisert reglene overfor ROF medlemmer.

ROF stevnet Ugland til Sand herredsrett i november 1984 og la ned slik påstand:

"1. Ugland Construction Co A/S er uberettiget til å foreta trekk for skatt i hyre som tilkommer ROF's medlemmer, som arbeider ombord i Fortuna Ugland, utover det trekk rederiet kan foreta for norsk sjømannsskatt. Uberettiget hyretrekk foretatt i 1984 og 1985 har ROF's medlemmer krav på å få tilbakebetalt.

2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger."

Grimstad byrett avsa så 6. februar 1986 avgjørelse som i sin helhet er benevnt dom med slik slutning:

"1. Saken avvises forsåvidt angår saksøkerens påstand, 1. setning.

2. Ugland Construction Co. A/S frifinnes.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

I begrunnelsen for å avvise heter det blant annet: "Denne del av påstanden er generell og meget vidtfavnende. Den er fremtidsrettet og den er ikke sted og tidfestet.... Retten ser det slik at påstandens 1. setning er så generell i sin utforming, så lite forankret til konkrete faktiske omstendigheter at domskravet ikke gjelder spørsmålet om et rettsforhold eller rettighet er til eller ikke er til. Retten kan heller ikke se at noen saksøker kan ha rettslig interesse av å få dom med et slikt innhold, idet dommen under en hver omstendighet måtte forstås slik at den viker for nyere lovgivning. Man er her på et rettsområde hvor rettstilstanden raskt forandres. Endelig bemerkes at siste setning av domspåstanden synes å dekke det som må være den sentrale interesse for saksøkeren og saksøkerens medlemmer."

Med hensyn til annen setning i påstanden fant byretten at saksøkeren hadde den nødvendige rettslige interesse.

ROF anket/påkjærte byrettens avgjørelse til Agder lagmannsrett. For lagmannsretten ble partsforholdet endret da ROF var oppløst og medlemmene nå organisert i Oljearbeidernes Fellessammenslutning - OFS.

Etter at saksforberedelsen var avsluttet besluttet lagmannsretten at alle spørsmål i saken, herunder avvisningspåstanden, skulle avgjøres etter vanlig ankeforhandling, som også skulle omfatte muntlig forhandling i kjæremålssaken.

Det ble fra den ankende/kjærende part nedlagt en felles påstand for kjæremålet og anken. OFS nedla etter prosessfullmektigens innledningsforedrag slik påstand for lagmannsretten:

"1. Saken fremmes.

2. Ugland Construction Company A/S v/styret er uberettiget til å foreta trekk for skatt i hyre som tilkommer Oljearbeidernes Fellessammenslutnings medlemmer som arbeider ombord i "Fortuna Ugland" utover trekk for norsk sjømannsskatt. Uberettiget hyretrekk foretatt i 1984 og 1985 har OFS's medlemmer krav på å få tilbakebetalt.

3. .... "

Det ble reist spørsmål fra rettens side om det ikke ville være mer hensiktsmessig å dele opp påstandpost 2 i to særskilte poster. Umiddelbart før prosedyren ble det fremlagt et nytt påstandsskrift fra den ankende parts prosessfullmektig. Påstanden var her sålydende:

"1. Saken fremmes for Agder lagmannsrett i sin helhet.

2. Ugland Construction Co. A/S er overfor medlemmer av OFS, uten deres samtykke, uberettiget til å trekke skatt til utlandet med større beløp enn det som ved hver hyreutbetaling kan trekkes som skatt til Norge.

3. Ugland Construction Co. A/S plikter å betale tilbake til medlemmer av OFS skattetrekk foretatt til Danmark i 1984 og til Storbritania i 1988 i den grad trekket har oversteget det som kunne trekkes som sjømannsskatt til Norge.

4. ....."

Påstandsskriftet ble ikke opplest da lagmannsretten gikk ut fra at påstanden var i samsvar med det som tidligere var varslet. Først etter at ankeforhandlingen var avsluttet, og lagmannsretten drøftet saken i enerom, ble dommerne oppmerksomme på at det nye påstandskriftet inneholdt endringer i forhold til dette. Endringene innebar etter lagmannsrettens mening på to punkt en utvidelse av de krav som ble pådømt i byretten. Lagmannsretten pekte på at etter tvistemålsloven §367 er en slik utvidelse betinget av at motparten samtykker eller at denne etter rettens mening ikke har rimelig grunn til å motsette seg endringen.

I og med at motparten ikke hadde fått anledning til å si sin mening om endringen, fant lagmannsretten at den måtte se bort fra den endrede påstand i sin helhet.

Agder lagmannsrett fant at saken i sin helhet måtte avvises, både når det gjaldt den del som var omfattet av anken og den del som var gjenstand for kjæremålet. Den avsa 15. juli 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet mot Grimstad byretts dom, punkt 1, forkastes.

2. Byrettens dom, punkt 2, oppheves og saken avvises fra byretten.

3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Oljearbeidernes Fellessammenslutning kr. 70.750,- - syttitusensyvhundreogfemtikroner - til Ugland Construction Company A/S, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse."

I sin begrunnelse sier lagmannsretten blant annet: "Det er opplyst at "Fortuna Ugland" er den eneste flytende plattform som i dag opererer på utenlandsk sokkel, i dette tilfelle på britisk sokkel. Den har et mannskap på omlag femti, og av disse er fire organisert i OFS.

Alle som arbeider på "Fortuna Ugland", blir trukket i skatt til Storbritannia etter britiske skatte- og trekkregler. Lagmannsretten finner det klart at de ansatte selv kunne reise sak og få prøvet ved norske domstoler om og i hvilken grad skattetrekket er ulovlig. Spørsmålet er om en fagorganisasjon som OFS kan være saksøker og kreve dom for en påstand som er så generelt utformet som her, med andre ord om organisasjonen har nødvendig rettslig interesse og om påstanden gjelder "rettsforhold" eller "rettighet", jfr. tvistemålsloven §54.

I denne sammenheng må det legges vekt på at Ugland har foretatt trekk i samsvar med klare direktiver fra norske myndigheter, - Direktoratet for Sjømenn og Finans- og tolldepartementet. En dom som gikk ut på at trekket var ulovlig, ville således i prinsippet underkjenne disse direktivene, men uten å være bindende hverken for Ugland eller for andre utover det som var uttrykkelig fastlått i dommen, nemlig Uglands rett til å trekke skatt hos medlemmer av OFS forhyret ombord i "Fortuna Ugland". En dom ville heller ikke være bindende for de enkelte medlemmer av organisasjonen. Dersom dommen gikk OFS imot, ville dette ikke være til hinder for at medlemmene gikk til sak mot Ugland og krevde dom for at trekket var ulovlig. Under disse omstendigheter må det også være riktig å legge vekt på at OFS bare organiserer fire av de femti som nå er gjenstand for trekk etter britiske regler. Resten av besetningen på "Fortuna Ugland" er tilsluttet andre organisasjoner eller er uorganiserte. OFS er således svært lite representativ for dem som spørsmålet gjelder, og det er ikke rimelig å la OFS stå som saksøker i en tvist om et prinsipielt spørsmål der de fleste av dem som blir berørt, står utenfor organisasasjonen. Lagmannsretten mener således at OFS ikke kan sies å ha tilstrekkelig rettslig interesse i å få en avgjørelse av spørsmålet om trekket er ulovlig."

Med hensyn til tilbakebetalingskravet kom lagmannsretten også her til at OFS manglet den nødvendige rettslige interesse.Etter lagmannsrettens mening må det være opp til den enkelte å gjøre gjeldende et slikt krav. I sin begrunnelse sier lagmannsretten:

"Av de ca sytti besetningsmedlemmmer som hadde sitt arbeide ombord i "Fortuna Ugland" mens den opererte på dansk sokkel, var bare ett besetningsmedlem organisert i ROF. Den ankende part vil også regne med de to som senere har meldt seg inn i ROF (OFS). Etter lagmannsrettens mening kan en ikke se at OFS representerer disse to i denne sammenheng. Om man likevel tar dem med, blir resultatet at OFS representerer tre av de sytti som i tilfelle har krav på tilbakebetaling."

Om saksforholdet vises ellers til byrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Oljearbeidernes Fellessammenslutning har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har behandlet saken feil og tatt feil med hensyn til faktum og lovforståelse.

Det hevdes at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til den endelige nedlagte påstand fra OFS. Det er etter den kjærende parts mening ikke riktig når lagmannsretten finner at påstanden innebærer en utvidelse av kravet som ble pådømt i byretten og at dette skulle ha skjedd på en slik måte at motparten ikke har fått anledning til å si sin mening om den.

Når det gjelder avvisningen på grunn av manglende rettslig interesse, hevder den kjærende part at det ikke er i samsvar med gjeldende rett når lagmannsretten gjør det til et argument at medlemmene i organisasjonen uten hinder av dommen kunne gå til ny sak mot Ugland og kreve dom for at trekket var ulovlig.

Det beror på en uriktig oppfatning av den prinsipielle rekkevidden av den påstand som er nedlagt når lagmannsretten finner OFS lite representativ for dem som søksmålet gjelder. Den kjærende part peker på at situasjonen med hensyn til antall organiserte i OFS ombord på Fortuna Ugland ikke er representativ. OFS er klart den organisasjon som organiserer flest av mannskapene på norske mobile rigger. Det foreliggende spørsmål vil være av prinsipiell betydning for alle som arbeider på flytende plattformer, og som er omfattet av den norske sjømannsloven.

Tvister av denne typen vil vanligvis være arbeidstvister som prøves for arbeidsretten idet de beror på en tolking av tariffavtale. I dette tilfellet er det betydningen av sjømannsloven §23 det er uenighet om og saken kan derfor ikke reises for arbeidsretten. Etter den kjærende parts oppfatning vil det i praksis innebære en rettsfornektelse for de mange hundre sjøfolk på mobile rigger om organisasjonen blir hindret i å få prøvet spørsmålet for norske domstoler. Det pekes videre på at det både praktisk og økonomisk er svært uhensiktsmessig om den enkelte skal henvises til å reise sak mot sin arbeidsgiver.

Den kjærende part gjør gjeldende at det her ikke egentlig er tale om et videre kjæremål med hensyn til den del av saken som ble avvist av byretten, da byretten og lagmannsretten har avvist på forskjellig grunnlag. Dessuten bør ikke kjæremålsutvalgets kompetanse være forskjellig med hensyn til den del av saken som ble avvist i byretten og den del som ble realitetsavgjort der, men avvist av lagmannsretten.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:

"1. Prinsipalt: Agder lagmannsretts kjennelse oppheves.

Subsidiært: Saken fremmes i sin helhet for Agder lagmannsrett.

2. Ugland Construction Company A/S betaler sakens kostnader for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Kjæremotparten sier seg enig i både byrettens og lagmannsrettens begrunnelse for avvisning.

I sitt tilsvar peker kjæremotparten på at alle ansatte ombord i bore- og entreprenørfartøyer har ansettelsesavtale som viser til en bestemt tariffavtale. I samtlige tariffavtaler med unntak av ROF/OFS tariffavtale er regler om særtariff for britisk sokkel som innebærer at månedlige hyrer heves med kr 1.500. ROF/OFS er tilbudt tilsvarende avtale, men har avslått. Det er for tiden 4 ansatte på Fortuna Ugland med ansettelsesavtale som er knyttet til ROF/OFS' tariffavtale.

Kjæremotparten oppfattet ikke at påstanden ble utvidet mens forhandlingene for lagmannsretten pågikk. Det pekes på at det ikke foreligger oppgaver som viser at OFS-medlemmene i 1988 ble trukket skatt utover sjømannsskatt.

Kjæremotparten er ikke enig i at ROF/OFS har formelle problemer med å få en avgjørelse i denne saken. Saken ble opprinnelig reist som spørsmål både om trekkadgang i relasjon til sjømannsloven §23, og som spørsmål om hvorvidt sjømannsskatt er en forutsetning for gjeldende tariffavtale. Det siste spørsmålet ble frafalt mens saken ble behandlet i byretten. Dette var utvilsomt et spørsmål for arbeidsretten, hvor ROF/OFS ville fått en mer direkte vurdering av sakens egentlige spørsmål.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:

"1. Prinsipalt:

Kjæremålet forkastes, og lagmannsrettens avgjørelse stadfestes.

Subsidiært:

Kjæremålet forkastes, og saken avvises i sin helhet.

2. OFS/ROF betaler sakens kostnader for byrett, lagmannsrett og høyesterett."

Høyesteretts kjæremålsutvalg henvendte seg ved brev 3. november 1988 til advokat Håkon Helle.

I henvendelsen heter det:

"Under Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av saken har utvalget festet seg ved at kjæremålet gjelder både punkt 1 og punkt 2 i lagmannsrettens kjennelsesslutning. Når det gjelder punkt 2, synes imidlertid det rette rettsmiddel å være anke, jf tvistemålsloven §385 annet ledd. Det oppstår dermed spørsmål om rettsmiddelerklæringen skal tas under behandling som anke. Ankeverdien må i tilfelle oppgis. Når det gjelder punkt 1, synes utvalgets kompetanse å være begrenset overenstemmende med tvistemålsloven §404, noe det ikke er tatt hensyn til i kjæremålserklæringen."

I tilsvar fra advokat Helle 30. november 1988 heter det blant annet:

"Jeg er noe i tvil om lagmannsrettens kjennelse går ut på at Herredsrettens avgjørelse lider av en slik saksbehandlingsfeil som nevnt i tvistemålsloven §384, slik at tvistemålsloven §385 får anvendelse.

Det er vel §384, annet ledd nr. 3 som her ligger nærmest. Etter Altens kommentar siktes det her til saker som enten hører under andre norske myndigheter enn domstolene eller utenlandsk myndighet.

Lagmannsretten mener saken hører under norske domstoler, men at OFS mangler aktiv søksmålskompetanse.

Dersom kjæremålsutvalget mener kjennelsen er gjenstand for anke, antar jeg at kjæremålet innholdsmessig tilfredsstiller kravene til en ankeerklæring bortsett fra at opplysninger om ankegjenstandens verdi mangler.

Det kan bekreftes at ankegjenstandens verdi atskillig overstiger kr. 75.000,-. - - - - Når det gjelder forholdet til tvistemålsloven §404, antar jeg at Høyesteretts Kjæremålsutvalg har kompetanse både fordi lagmannsrettens kjennelse innebærer en stadfestelse av byrettens dom pkt. 1 som går ut på avvisning av saken fordi den ikke hører under domstolene, jfr.§404 nr. 1 og fordi kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling." Det anføres at lagmannsrettens premisser er uklare og ufullstendige. Lagmannsretten har også lagt til grunn en feil for ståelse av tvistemålsloven §54 når det følger av dens begrunnelse at det er til hinder for rettslig interesse at dommen ikke ville ha rettskraftvirkning ut over forholdet mellom sakens parter, selv om den prinsipielt ville ha betydning for langt flere.

Det pekes videre på at oppsplittingen har ført saken inn i et prosessuelt blindspor. Etter den kjærende parts oppfatning bør kjæremålsutvalget se bort fra den ubegrunnede oppsplittingen og behandle saken i sin helhet enten for Høyesterett eller i kjæremålsutvalget.

I brev fra Høyesteretts kjæremålsutvalg 13. desember 1988 til advokat Helle ble det gjort oppmerksom på at riktig rettsmiddel mot punkt 2 i lagmannsrettens kjennelse er anke. Man ba samtidig om nærmere redegjørelse for at kravet til tvistegjenstandens verdi var oppfylt.

I nytt brev 16. januar opplyste advokat Helle at kravet til ankegjenstandens verdi ikke var oppfylt. På denne bakgrunn ble det presisert at kjæremålet 4. august 1988 ikke er å betrakte som anke, og at den kjærende part "ikke ønsker det tatt under behandling som sådan". Den kjærende part fastholder kjæremålet og ber om at det blir avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg i den utstrekning utvalget har kompetanse.

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:

Som påpekt i brev av 3. november 1988 fra utvalget til advokat Helle må anke anses å være det riktige rettsmiddel i forhold til pkt 2 i lagmannsrettens kjennelse jf tvistemålsloven §385 annet ledd. Som nevnt i advokat Helles brev til utvalget 16. januar 1989 er kravet til ankesum ikke oppfylt. Uttalelsen i brevet om at kjæremålet ikke er "å betrakte som anke" og at parten ikke ønsker det "tatt under behandling som sådan", må etter utvalgets mening oppfattes som en erkjennelse av at vilkårene for anke ikke foreligger. Denne del av rettsmiddelbegjæringen kan ikke tas under behandling som kjæremål. Den må derfor avvises.

Når det gjelder pkt 1 i lagmannsrettens kjennelse er kjæremål riktig rettsmiddel. Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404.

Lagmannsrettens begrunnelse for å forkaste kjæremålet er gjengitt foran. Utvalget er enig med den kjærende part i at når en fagforening opptrer på vegne av sine medlemmer, vil det generelt være grunn til å legge mindre vekt på hvor mange eller få medlemmer saken konkret får betydning for. Lagmannsrettens synspunkter på dette spørsmål inngår imidlertid i en konkret vurdring av spørsmålet om OFS har tilstrekkelig rettslig interesse i å få de foreliggende spørsmål prøvet i en vurdering hvor det også er lagt vekt på andre forhold. Denne vurdering kan utvalget ikke prøve.

De spørsmål som gjelder lagmannsrettens standpunkt til den utvidede påstand finner utvalget ikke grunn til å gå inn på idet de ikke får betydning for avgjørelsen.

Etter sakens utfall må den kjærende part dekke omkostningene ved sakens behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg. I samsvar med kjæremotpartens krav settes beløpet til 4.000 kroner.