Rt-1989-391
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-04 |
| Publisert: | Rt-1989-391 (117-89) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 47B/1989, snr 227/1988 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Trond Mangseth mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Schei, Philipson, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §31 |
Dommer Holmøy: Asker og Bærum herredsrett avsa 15. november 1988 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager, som i medhold av straffeloven §52, §53 og §54 gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, samt en ubetinget bot stor kr 4.000 - kroner firetusen-, subsidiært fengsel i 8 -åttedager.
2. A dømmes til å betale til staten erstatning for saksomkostninger med kr 1.500 - kroner ettusenfemhundre -."
Flertallet - de to meddommerne - la til grunn at domfelte hadde holdt en fart av 139 km/t i en 90 km/t-sone, og dette ble lagt til grunn for straffutmålingen. Mindretallet - rettens formann - mente det måtte legges til grunn at farten hadde vært 147 km/t som angitt i tiltalebeslutningen.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Politimesteren i Asker og Bærum har anket over straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at fengselsstraffen burde vært gjort ubetinget, idet det må legges til grunn at domfelte holdt en fart av 147 km/t.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Det er i denne sak ikke tvilsomt at domfelte har overtrådt fartsgrensen og derfor er straffskyldig. Spørsmålet om hvor stor fartsoverskridelsen var, er et bevisspørsmål under straffutmålingen. Det gjelder her ingen begrensning i Høyesteretts kompetanse.
En fart på 147 km/t, som angitt i tiltalebeslutningen, bygger på politiets fartsmåling. Politiet brukte en Hico Neas gjennomsnittsfartsmåler. Aktor for Høyesterett har pekt på at beskrivelsen av målingen i domsgrunnene ikke er helt presis. Som anført i den skriftlige rapport fra den ene av de to polititjenestemenn, startet de tidsmålingen før domfeltes bil passerte under broen ved Nesøyvegen. Distansemåleren ble startet da de selv passerte under samme bro. Målingen ble avsluttet ved at tidsmåleren ble slått av etter at domfeltes bil hadde passert under broen ved Nesbruvegen, mens distansemåleren som anført i domsgrunnene ble stanset da politiet passerte under broen. Distansen, som etter fradrag av sikkerhetsmargin utgjorde 752 meter, ble tilbakelagt på 18,4 sekunder. Dette gir en gjennomsnittshastighet på 147,1 km/t.
Herredsrettens flertall har som en ekstra sikkerhetmargin trukket fra ytterligere 40 meter i måledistansen. Dette har flertallet begrunnet med at det hefter usikkerhet ved polititjenestemennenes observasjoner ved start- og avslutningspunktet for måledistansen. Det er i denne forbindelse vist til avstanden mellom domfeltes og politiets bil som var 4 - 500 meter da målingen startet og 2 - 300 meter da den ble avsluttet. Påliteligheten av måleapparatet er imidlertid ikke trukket i tvil. Det er heller ikke anført at apparatet ikke ble brukt på en forskriftsmessig måte.
Jeg kan for mitt vedkommende i det vesentlige slutte meg til herredsrettens mindretalls vurdering av politiets fartsmåling. Jeg kan ikke se at det er grunn til å gjøre noe ytterligere fradrag i måledistansen som en ekstra sikkerhetsmargin utover de 50 meter som politiet har gjort fradrag for. Etter Justisdepartementets instruks skal sikkerhetsmarginen utgjøre minst 10 meter. Jeg kan ikke se at det hersker en slik usikkerhet ved politiets observasjoner av domfeltes bil at det kan være grunnlag for et så stort fradrag som herredsrettens flertall har gjort. Etter forholdene på stedet måtte domfeltes bil være godt synbar for polititjenestemennene både ved starten og avslutningen av avstandsmålingen.
For Høyesterett er fremlagt resultatet av en kontrollmåling fra politiets side etter herredsrettens dom. Kontrollmålingen viser at måledistansen var 14 meter lengre enn den som ble målt under kjøringen. Dette innebærer at domfelte har fått et fradrag på 64 meter som sikkerhetsmargin dersom man legger til grunn en fart på 147 km/t.
Jeg legger etter dette til grunn at domfelte holdt en gjennomsnittsfart på minst 147 km/t på den aktuelle strekning. En så alvorlig fartsoverskridelse tilsier i seg selv ubetinget fengsel. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på kjøreforholdene på stedet. Det er ikke påberopt personlige forhold som kan gi grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget.
Straffen kan passende settes til ubetinget fengsel i 14 dager. Boten bør falle bort.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 14 - fjorten - dager.