Rt-1989-426
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-14 |
| Publisert: | Rt-1989-426 (125-89) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Pasientskade, Skadeserstatningsloven av 13, juni 1969 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 49B/1989, nr 57/1988 |
| Parter: | A (Advokat Sjur Lohne - til prøve) mot Eigersund Sjukehus v/Rogaland fylkeskommune (Advokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Backer, Langvand, Aasland, Halvorsen, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Sykehusloven (1969) §6, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Skadeserstatningsloven (1969), Sykehusloven (1969) |
Dommer Backer: Saken gjelder krav fra en pasient om erstatning etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr 26 §2-1 mot fylkeskommunen som sykehuseier for mangelfull behandling av en armskade.
A ble 2. februar 1980 skadet i høyre underarm ved at han i beruset tilstand slo armen gjennom ruten i en inngangsdør. Han ble straks brakt til Eigersund Sjukehus, der såret ble renset og sydd av tjenstgjørende oversykepleier. Da det var utenfor vanlig kontortid, var ingen av sykehusets leger tilstede. Skaden var pådratt under permisjon fra en militær repetisjonsøvelse. To dager etter fremstilte A seg for to militærleger på Evjemoen, men disse foretok ikke noen mer omfattende undersøkelse av skaden. Stingene ble tatt av den samme sykepleieren i Egersund 14. februar. Senere kom A til sykehuset og klaget overfor sykepleieren over manglende førlighet i fingrene på høyre hånd, uten at dette førte til noe. Han oppsøkte også to ganger lege på sykehuset i Sandnes, der det ikke ble funnet noen skade, men legen henviste ham til Eigersund Sjukehus. Han ble der gjennom sykepleieren skaffet en konsultasjon 4. mars 1980 med sykehusets vakthavende lege. Denne kom til at det kunne være fare for nerveskade. Da vedkommende var indremedisiner, skaffet han A en avtale 8. mars med sykehusets kirurg. Denne avtalen holdt A ikke.
I begynnelsen av april 1980 flyttet A til Elverum. Han ble 25. april undersøkt på Hedmark Sentralsjukehus, der man fant at det var en nerveskade. Han ble operert på sentralsykehuset 22. mai 1980, uten at dette hjalp. Senere ble han behandlet ved Kronprinsesse Marthas Institutt i Oslo. Han ble operert der 19. september 1980, idet man foretok en nervetransplantasjon ved bruk av mikroskopisk teknikk. Heller ikke denne operasjonen hjalp noe særlig.
Etter at A hadde reist søksmål ved Stavanger byrett mot Eigersund Sjukehus v/Rogaland fylkeskommune, avsa byretten 19. oktober 1984 uteblivelsesdom der fylkeskommunen ble dømt til å betale erstatning til A med kr 1.060.000 og dessuten kr 16.050 i saksomkostninger.
Fylkeskommunen begjærte oppfriskning, og betalte samtidig omkostningsbeløpet. I oppfriskningssaken ble overlege Jens Hugo Trumpy oppnevnt som sakkyndig. Byretten avsa 8. oktober 1986 dom med slik domsslutning:
1. Rogaland fylkeskommune dømmes til innen 2 -touker fra dommens forkynnelse å betale til A erstatning for lidt tap, erstatning for framtidstap og menerstatning med tilsammen kr. 500.000,- -kronerfemhundretusen-.
2. Rogaland fylkeskommune dømmes til innen samme frist å betale til A v/advokat Lund sakens omkostninger med kr. 29.650,- -kroner tjuenitusensekshundreogfemti-.
Fylkeskommunen påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 6. november 1987 avsa dom med slik domsslutning:
1. Rogaland fylkeskommune frifinnes.
2. Byrettens omkostningsavgjørelse i uteblivelsesdommen stadfestes.
3. Saksomkostninger tilkjennes forøvrig ikke verken for byrett (oppfriskningssaken) eller lagmannsrett.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av disses dommer.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Rammen for saken er for Høyesterett bestemt ved partenes felles prosesskrift av 4. og 5. april 1989, som lyder slik:
"Den sakkyndige for byretten, overlege Jens Hugo Trumpy har uttalt vedr. medisinsk invaliditet:
"Jeg antar grovt skjønnsmessig at invaliditeten hadde vært 16 % ved optimal behandling i stedet for som nå 30 %. 14 % av invaliditeten skyldes altså etter denne skjønnsmessige vurdering forsinkelsen i behandlingen."
Partene er enige om at en eventuell erstatning for de ovennevnte 14 % skal utgjøre kr 400.000,- beregnet ut fra tidspunktet for Høyesteretts dom i saken.
Det gjenstår å ta stilling til om ankemotparten kan være ansvarlig for hele eller noen del av dette erstatningsbeløpet.
Om det foreligger et erstatningsansvar for ankemotparten, skal det også tas stilling til hvorvidt A selv helt eller delvis må bære ansvaret for dette tapet.
Partene er videre enige om at ankemotparten ikke skal kreve tilbakebetalt det saksomkostningsbeløp som allerede er betalt i henhold til Stavanger byretts uteblivelsesdom.
Ankemotparten skal også, uansett utfallet av saken, bære utgiftene til den sakkyndige for byretten.
For øvrig skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter de vanlige regler uten hensyn til den uteblivelsesdom som ble avsagt av Stavanger byrett."
Den ankende part og seks vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er to nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for. Innenfor den ramme som fremgår av det ovennevnte prosesskrift, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Kravet mot Rogaland fylkeskommune bygger på at det foreligger et uaktsomt forhold, dels hos vedkommende oversykepleier og dels når det gjelder organiseringen av arbeidsrutinene på Eigersund Sjukehus. Videre bygger kravet på at de feil som er begått, har vært utslagsgivende for at skadene ble så omfattende som de ble. Det bestrides ikke at det under enhver omstendighet ville blitt visse skader. Ved uaktsomhetsvurderingen må det ses hen ikke bare til skadeserstatningsloven §2-1 nr 1, men også til sykehusloven av 19. juni 1969 nr 57 §6 første og annet ledd. Det bestrides at A har medvirket til at sykehusets behandling av ham ble mangelfull.
Oversykepleieren var ikke kvalifisert til å behandle en skade som den foreliggende, på bøyesiden av underarmen litt ovenfor håndleddet, der "nervus medianus" ligger like under huden. En lege ville ha undersøkt om nerven var skadet. Det godtas likevel at sykepleieren ytet førstehjelp, men da burde hun ha forvisset seg om at skaden senere ble undersøkt av en lege. Dette var overensstemmende med hennes instrukser ifølge den administrerende overlege ved sykehuset på den tiden. Sykepleieren kunne ikke gå ut fra at vedkommende militærlege ville foreta den tilstrekkelige undersøkelse, uten å være gitt særlig oppfordring til det. Da A kom på sykehuset igjen og klaget over manglende førlighet i fingrene på høyre hånd, burde hun iallfall ha sørget for at han straks fikk konsultere en lege som kunne stille en riktig diagnose. Da A uteble fra avtalen 8. mars 1980, burde sykehuset ha tatt skritt for å komme i kontakt med ham, siden man der var klar over at det var fare for nerveskade.
Det var en feil at instruksen for oversykepleieren når hun var på vakt uten at noen lege var tilstede, ikke var utformet skriftlig og på en utvetydig måte. Hun har selv oppfattet instruksen annerledes enn overlegen, og slik at mer var overlatt til hennes skjønn. Kunne Eigersund Sjukehus ikke behandle skaden på en betryggende måte, burde A vært henvist til et annet sykehus, der han kunne vært behandlet av en lege.
De forhold som her er nevnt, må telle kumulativt ved en helhetsvurdering.
Det følger av uttalelsen fra den sakkyndige for byretten og av de andre legeuttalelser som foreligger i saken, at det er av stor viktighet at en nerveskade blir diagnostisert og behandlet snarest mulig. Tvil om en operasjon på et tidligere tidspunkt ville ha ført til et bedre resultat, må gå ut over den part som har forsømt seg, her sykehuset. Det er i denne sak riktig å operere med en omvendt bevisbyrde når det gjelder årsakssammenhengen mellom forsømmelsene og skadens omfang.
A kan ikke bebreides for at han ikke forstod at det kunne være fare for nerveskade, og at han bare festet seg ved at det tok lang tid før han fikk førligheten tilbake i fingrene. Han var to ganger hos lege på sykehuset i Sandnes og flere ganger på Eigersund Sjukehus der han snakket med oversykepleieren, uten at det førte til noe. Man må bygge på at han hadde gyldig forfall til avtalen 8. mars 1980, og han gav beskjed til sykehuset om at han ikke kunne komme. Det er ikke hans feil at det gikk galt.
A har nedlagt slik påstand:
1. Rogaland fylkeskommunedømmes til å betale til A erstatning med kr. 400.000,-.
2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Ankemotparten, Eigersund Sjukehus v/Rogaland fylkeskommune, har i det vesentlige anført:
Det foreligger ikke noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra vedkommende oversykepleiers eller fylkeskommunens side. Heller ikke foreligger det årsakssammenheng mellom operasjonstidspunktet og skadens omfang. Under enhver omstendighet har A medvirket til skaden, slik at han ikke kan ha noe krav.
Skaden i armen var selvforskyldt. Da A kom til Eigersund Sjukehus, blødde han kraftig og han var beruset og psykisk medtatt. Han trengte øyeblikkelig hjelp. Det var rimelig at oversykepleieren straks tok seg av dette. Hun hadde ut fra sin erfaringsbakgrunn ikke grunn til å tro at skaden ville by på problemer, men visste at A etter et par dager skulle til militærlege, og måtte gå ut fra at denne ville foreta det som det eventuelt ytterligere ville være behov for. Da A senere innfant seg på sykehuset og fastholdt at det var noe i veien med førligheten i fingrene, skaffet hun ham forholdsvis hurtig en konsultasjon hos en av sykehusets leger. Denne skaffet ham igjen avtalen med kirurg 8 mars 1980. Derved hadde sykehuset under enhver omstendighet gjort sitt. Den generelle organisering av sykehuset var forsvarlig for et mindre sykehus.
Ifølge uttalelsen fra den sakkyndige for byretten kan resultatene av nervetransplantasjon det første året etter skaden fullt ut måle seg med resultatene ved direkte sammensying av nerven det første døgnet etter skaden. Dette støttes av de andre legeuttalelser i saken. Her ble transplantasjonen foretatt 7 1/2 måned etter skaden. Det er ikke sannsynliggjort at resultatet ville blitt bedre ved en tidligere operasjon. Man kan ikke her bruke en omvendt bevisbyrde. Under ingen omstendighet kan det antas at den forsinkelse som eventuelt kan tilbakeføres til sykehusets forhold, har vært utslagsgivende.
A må bebreides for at han ikke av eget tiltak på et tidlig tidspunkt skaffet seg avtale med en lege, all den stund han følte den manglende førlighet i fingrene som et problem. Da han hadde fått avtalen 8. mars 1980, burde han satt mer inn på å holde den. Under enhver omstendighet burde han tatt opp spørsmålet om å få en ny avtale.
Eigersund Sjukehus v/Rogaland fylkeskommune har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Rogaland fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men når det gjelder begrunnelsen er det visse nyanser mellom lagmannsrettens og mitt syn.
Innledningsvis peker jeg på at det dreier seg om en skade som i sin helhet var oppstått før A kom under medisinsk behandling. Skaden bestod dels i et vanlig kuttsår og dels i en alvorlig skade på håndens hovedfølenerve, "nervus medianus". Til å begynne med overså man muligheten av at det kunne foreligge nerveskade. Men senere ble nerveskaden diagnostisert og A operert, men med dårlig resultat. Saken gjelder krav om erstatning på grunn av mangelfull behandling ved Eigersund Sjukehus den første tiden etter at skaden oppstod.
Jeg nevner at partene er enige om at A er 30% invalid på grunn av nerveskaden, og de er enige om at 16 % invaliditet ikke i noe tilfelle kunne vært unngått. De er uenige om de resterende 14 % invaliditet eller noen del av denne kunne vært unngått ved en mer adekvat medisinsk behandling på et tidligere tidspunkt. Videre er de uenige om det foreligger uaktsomt forhold hos noen som Rogaland fylkeskommune er ansvarlig for som sykehuseier etter skadeserstatningsloven §2-1. Endelig er de også uenige om det foreligger medvirkning fra A som skadelidt, jf straffeloven ikrafttredelseslov §25, som gjaldt på det daværende tidspunkt. Etter min oppfatning må disse forskjellige spørsmål i atskillig utstrekning ses i sammenheng.
Av praktiske grunner begynner jeg med årsakssammenhengen. Den sakkyndige for byretten, overlege Jens Hugo Trumpy, uttaler i sin erklæring av 17. februar 1986 bl a:
"Resultatene ved sekundær nervetransplantasjon i løpet av det første året efter skaden kan fullt ut måle seg med resultatene efter primær behandling (direkte ende til ende sying) i løpet av det første døgn efter skaden. Utsikten til en rimelig god funksjon ved nervetransplantasjon hos en pasient med lesjon av nervus medianus er til stede hele det første året efter skaden, men faller nok noe mot slutten av det første året.
Resultatene efter nerverekonstruksjoner varierer noe, selv mellom de aller beste klinikker både her og i utlandet.
Resultatet i det foreliggende tilfelle er noe dårligere enn man kunne håpe og vente. I hvor stor grad dette skyldtes den ventetid på 7 1/2 måned som påløp er det vanskelig å uttale seg noe om med noen særlig grad av sikkerhet.
Sikkert er det at pasienten tapte omtrent et halvt år i tid på at ikke nerverekonstruksjonen ble foretatt omtrent 6 uker efter skaden som kunne ha vært en passe tid mellom sårbehandlingen og sekundær operasjon.
Denne forsinkelsen skyldes legenes disposisjoner og avgjort ikke sykepleieren.
Jeg må som sakkyndig ta et standpunkt, og jeg vil grovt skjønnsmessig gjenta at invaliditeten er 30 % nå.
Muligheten for å redusere invaliditeten noe hadde vært til stede dersom nerverekonstruksjonen hadde skjedd i siste halvdel av mars 1980 i stedet for 19. september 1980 efter at et ekstra inngrep var blitt utført i mellomtiden.
Jeg antar grovt skjønnsmessig at invaliditeten hadde vært 16 % med optimal behandling i stedet for som nå 30 %. 14 % av invaliditeten skyldes altså efter denne skjønnsmessige vurdering forsinkelsen i behandlingen."
Som man vil se, uttales det at sekundær nervetransplantasjon fullt ut kan måle seg med primær behandling det første døgnet etter skaden. Videre sies det at det er vanskelig å uttale seg med noen særlig grad av sikkerhet om det utilfredsstillende resultat av transplantasjonen 7 1/2 måned etter skaden, skyldes ventetiden. Dessuten pekes det på at muligheten for å redusere invaliditeten hadde vært til stede om nerverekonstruksjon hadde skjedd i annen halvdel av mars 1980. Det synes således svært tvilsomt om det forhold at operasjonen først ble utført 7 1/2 måned etter skaden, har hatt noen betydning for skadens omfang. Jeg tar imidlertid ikke bestemt standpunkt til dette da fylkeskommunen som sykehuseier etter min mening ikke i noe tilfelle kan være ansvarlig for en så lang forskyvning av tidspunktet for den avgjørende operasjon som nevnt i den sakkyndige erklæring. Dette kommer jeg tilbake til.
Når det gjelder spørsmålet om uaktsomhet, bygger jeg på at vedkommende oversykepleier handlet forsvarlig ved å yte A førstehjelp, uten å prøve å tilkalle lege - noe som måtte forutsettes å ta endel tid. A trengte åpenbart øyeblikkelig hjelp. Dette talte også mot å sende ham videre til et større sykehus, der han kunne behandles av lege. Spørsmålet er imidlertid om hun skulle gjort noe for å sikre etterkontroll av lege, selv om hun visste at A snart måtte til militærlege, iallfall for å få vurdert sin tjenestedyktighet. Videre er det spørsmål om hun tidligere skulle ha henvist A til en lege på sykehuset da han kom dit og klaget over manglende førlighet i fingrene. Oversykepleieren og A har forskjellige forklaringer om hvor mange ganger han var på sykehuset, og om han fikk anledning til konsultasjon med lege også før 4. mars 1980. Jeg finner ikke grunn til å ta endelig standpunkt til disse spørsmål. Slik som det faktisk gikk, fikk A anledning til å konsultere en lege 4. mars 1980, vel en måned etter skaden. Videre fikk han en avtale med kirurg 8. mars. Hvis han hadde holdt denne avtale eller selv sørget for å få en ny avtale etter at han uteble 8. mars, må man etter min mening gå ut fra at hans nerveskade var blitt diagnostisert og behandling igangsatt. Det virker lite sannsynlig at den begrensede forsinkelse i behandlingsopplegget på vel en måned skulle kunne være utslagsgivende når det gjelder sjansene for en vellykket operasjon. Jeg tilføyer at sykehuset etter min oppfatning ikke kunne være forpliktet til selv å prøve å ta kontakt med A da han uteble fra avtalen. Ansvaret for å ordne med en ny avtale måtte hvile på A, selv om han eventuelt hadde gyldig forfall 8. mars.
Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Ankemotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.