Rt-1989-455
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-28 |
| Publisert: | Rt-1989-455 (131-89) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 61B/1989, nr 37/1988 |
| Parter: | Aasmund Aase-Jøntvedt (Advokat Lars Aspeflaten) mot 1. Holla Sparebank v/styrets formann 2. Tor Røland (Advokat Olav Felland - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Langvand, Skåre, Bugge, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §12, Odelsloven (1974) §7, Konkursloven (1984) §100, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §166 |
Dommer Schei: Saken gjelder spørsmål i tilknytning til kravet i odelsloven §7 første ledd om "full eigedomsrett" som vilkår for odelshevd.
I årene 1959 til 1963 ble eiendommen Røkstuen, gnr 28 bnr 1, 6 og 7 i daværende Holla kommune, forpaktet bort. Det er omtvistet om det alene var Aasmund Aase-Jøntvedt som forpaktet eiendommen, eller om han forpaktet den sammen med sin far Sverre og sin bror Nils. Etter at eieren av eiendommen var død i 1963, inngikk Aasmund Aase-Jøntvedt avtale om kjøp av eiendommen av dødsboet. Skjøtet på eiendommen, som ble utstedt 21. oktober og tinglyst 23. oktober 1963, lød imidlertid foruten på Aasmund på Sverre og Nils. I 1971 fikk Aasmund ved skjøte fra broren og faren hjemmel til hele eiendommen.
Den 2. oktober 1981 ble Aasmund slått konkurs. Boet abandonerte den faste eiendommen den 6. november 1981. Den 1. juni 1982 begjærte Holla Sparebank gnr 28 bnr 1, 6 og 7 solgt ved tvangsauksjon. Denne tvangsauksjonsbegjæringen omfattet ikke bebyggelsen med tunet, som i 1981 var blitt utskilt fra den øvrige eiendommen som bnr 18. Tvangsauksjon ble holdt 30. november 1982, og ved kjennelse av 22. desember 1982 stadfestet Nedre Telemark namsrett antakelsen av et bud på kr 330.000 for eiendommen avgitt av Holla Sparebank. Aasmund Aase-Jøntvedt påanket stadfestelsen. Den 6. desember 1984 inngikk AaseJøntvedt og Holla Sparebank rettsforlik for lagmannsretten. Forliket gikk blant annet ut på at Holla Sparebank ikke skulle begjære tvangsauksjonsskjøte med grunnlag i namsrettens kjennelse av 22. desember 1982. Aase-Jøntvedt aksepterte på sin side at det ble fremmet en tvangsauksjonsbegjæring som var felles for gnr 28 bnr 1, 6 og 7 og det utskilte bruk, bnr 18. Etter rettsforliket opphevet lagmannsretten namsrettens kjennelse av 22. desember 1982 med den begrunnelse at "det i og med forliket ikke er noen grunn for å opprettholde namsrettens kjennelse, hvorfor den felles påstand må kunne tas til følge."
Ny tvangsauksjon som omfattet bnr 1, 6, 7 og 18 ble holdt 26. mars 1985, og ved kjennelse av 24. mai 1985 ble det stadfestet et bud på kr 1.045.000 avgitt av Holla Sparebank. Etter at banken 15. oktober 1985 hadde akseptert et kjøpetilbud fra Tor Røland, anla Aasmund Aase-Jøntvedt den 28. oktober 1985 odelsløsningssak mot Holla Sparebank og Tor Røland.
16. januar 1987 avsa Nedre Telemark herredsrett dom i saken med slik domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Aasmund Aase-Jøntvedt pålegges å betale saksomkostninger til Holla Sparebank og Thor Røland v/advokat Nils Juel, 3730 Ulefoss, med kr. 10.800.- - kronertitusenåttehundre 00/100 - innen 14 dager etter forkynnelsen av denne dom."
Herredsretten bygget på at Aasmund Aase-Jøntvedt ikke ble eneeier av Røkstuen før i 1971. Han hadde derfor ikke sittet med eiendommen i hevdstid da denne ble frasolgt ham på tvangsauksjonen i 1985.
Aasmund Aase-Jøntvedt anket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 8. januar 1988 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten idømmes ikke."
I motsetning til herredsretten kom lagmannsretten til at Aasmund Aase-Jøntvedt var reell eneeier av eiendommen allerede fra skjøtningstidspunktet i 1963. Lagmannsretten kom imidlertid til at odelshevden ble avbrutt ved auksjonssalget over gnr 28 bnr 1, 6 og 7 i november/desember 1982.
Vedrørende det nærmere saksforhold vises til herredsrettens og lagmannsrettens dommer, samt mine bemerkninger nedenfor.
Aasmund Aase-Jøntvedt har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Ankemotparten har på sin side angrepet lagmannsrettens bevisbedømmelse vedrørende spørsmålet om Aasmund ble eneeier av eiendommen allerede i 1963. Det er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett. To av vitnene er nye. Det er fremlagt enkelte nye dokumentbevis. To av disse dokumentbevisene, som jeg senere skal redegjøre nærmere for, er etter min mening av betydning ved avgjørelsen. Saken står derfor bevismessig noe annerledes for Høyesterett enn den gjorde for de underordnede retter.
Den ankende part, Aasmund Aase-Jøntvedt har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: At skjøtet i 1963 ble utstedt ikke bare til Aasmund, men også til faren og Nils, har sin bakgrunn i at banken ønsket dette. Banken ville ha tilleggssikkerhet for lånet av Sverre og Nils og fant det da praktisk at også Sverre og Nils stod som hjemmelsinnehavere. Det var imidlertid klart for alle at Aasmund var den reelle eier av eiendommen. Han hadde inntektene og utgiftene ved driften. Han investerte i eiendommen. Overfor ligningsmyndighetene ble han oppgitt som eneeier. Det ble ikke betalt noe til Sverre og Nils da disse skjøtet sine - formelle - anparter i Røkstuen til ham i 1971.
Odelshevden ble ikke avbrutt før den var fullført. En enstemmig odelsrettslig teori har fastslått at åpning av konkurs ikke avbryter odelshevd. Har konkursåpningen noen virkning for odelshevden, kan det høyst være å suspendere hevden inntil eiendommen eventuelt blir abandonert. Det kan ikke være slik at man må starte hevden på nytt etter å ha fått rådigheten tilbake etter abandonering. Heller ikke tvangsauksjonen i 1982 avbrøt hevden. Riktignok ble budet fra sparebanken stadfestet, men denne stadfestelsen ble opphevet av lagmannsretten. Det følger da direkte av tvangsfullbyrdelsesloven §166 at stadfestelsen mister sine rettsvirkninger. Rettsforliket for lagmannsretten medførte ikke at Aasmund mistet den fulle eiendomsretten til eiendommen. Rettsforliket ble for øvrig inngått etter at odelshevden var fullført.
Den ankende part, Aasmund Aase-Jøntvedt, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Aasmund Aase-Jøntvedt kjennes odels- og løsningsberettiget til eiendommen Røkstuen, gnr. 28 bnr. 1, 6, 7 og 18 i Nome.
2. Aasmund Aase-Jøntvedt tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene, Holla Sparebank og Tor Røland, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Det kan ikke legges til grunn at Aasmund ble eneeier av Røkstuen før i 1971. Det eierforhold som fremgikk av skjøtet fra 1963 må legges til grunn, med mindre man har helt sikre holdepunkter for at det reelle eierforholdet var et annet.
Aasmund, Sverre og Nils forpaktet Røkstuen i fellesskap fra 1959 til 1963. At de ervervet eiendommen i fellesskap var naturlig, dels på bakgrunn av dette, dels på bakgrunn av at Røkstuen på det tidspunktet i virkeligheten ikke kunne drives som en separat enhet. Det er i det hele en rekke forhold som støtter opp under at skjøtet fra 1963 angav det reelle eierforhold. De bevis Aasmund har påberopt seg i motsatt retning, er utelukkende parts- og vitneforklaringer, som det ikke er grunnlag for å tillegge avgjørende vekt.
Hvis det legges til grunn at odelshevden startet allerede ved ervervet i 1963, er hevden avbrutt før utløpet av hevdstiden. Allerede konkursåpningen 2. oktober 1981 må ha denne virkning. Riktignok er det i en enstemmig odelsrettslig teori lagt til grunn at konkurs ikke avbryter odelshevd. Forfatterne gir imidlertid ikke noen begrunnelse for dette standpunktet. De virkninger av konkursen som nå følger av konkursloven §100, og som tidligere fulgte av den gamle konkursloven §12, tilsier at debitor etter konkursen ikke sitter med eiendommen "med full eigedomsrett", som etter odelslovgivningen er et vilkår for å hevde odelsrett. Om konkursboet abandonerer eiendommen, kan ikke det få noen annen virkning enn at debitor eventuelt kan starte på en ny odelshevd. Det er uholdbart at konkursen i et slikt tilfelle bare suspenderer odelsretten. Odelsloven §7 krever en sammenhengende hevdstid.
Om ikke konkursen medførte at odelshevden ble brutt, hadde iallfall tvangsauksjonen over gnr 28 bnr 1, 6 og 7 i november/ desember 1982 denne virkningen. Ankemotpartene viser her til lagmannsrettens begrunnelse.
Ankemotpartene, Holla Sparebank og Tor Røland har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Punkt 1 i domen for Agder lagmannsrett blir stadfesta.
2. Ankemotpartane blir tilkjent sakskostnadene for heradsretten, lagmannsretten og Høgsterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Som herredsretten kan jeg ikke se at det kan legges til grunn at Aasmund Aase-Jøntvedt ble eneeier av Røkstuen allerede i 1963. Etter min mening er det ikke bevist at han ble eneeier av eiendommen før en gang etter 1965. Han hadde derfor ikke sittet med full eiendomsrett til eiendommen i hevdstid, jf odelsloven §7, da eiendommen ble solgt på tvangsauksjon i 1985.
Innledningsvis finner jeg grunn til å bemerke at jeg har hatt betenkeligheter ved å fravike lagmannsrettens vurdering av eierforholdet til Røkstuen etter skjøtingen i 1963. Lagmannsretten har hørt parter og vitner og har derfor hatt et bedre grunnlag enn Høyesterett til å vurdere bevisverdien i disse forklaringene. Når jeg allikevel har funnet å måtte fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, skyldes dette to forhold. For det første er det for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumentbevis, hvorav særlig to synes å være av betydning for vurderingen av eierforholdet etter tilskjøtingen i 1963. For det andre legger jeg til grunn et annet rettslig utgangspunkt ved bevisvurderingen enn det lagmannsretten, så vidt jeg forstår, har gjort. Aasmund Aase-Jøntvedt gjør gjeldende at han, i strid med det skjøte som ble utstedt i 1963, ved denne skjøteutstedelsen ble eier av hele eiendommen. Skal dette kunne legges til grunn i forhold til odelsloven §7, må det etter min mening kreves sterke bevis for at det er riktig. Dette tilsies blant annet av de konsekvenser erverv av odelsrett har.
For Høyesterett er det som nytt bevis fremlagt en utskrift av møtebok for Telemark fylkeslandbruksstyre. Under møtet 7 november 1963 behandlet fylkeslandbruksstyret spørsmålet om det skulle gjøre gjeldende forkjøpsrett til Røkstuen til fordel for naboene. I denne forbindelse ble det vist til en tilrådning fra jordstyret hvor det blant annet heter: "Kjøperen har leigd eiendommen, sammen med sin bror og far, de siste 3-4 år." Jeg anser denne opplysningen som meget viktig. For herredsretten og lagmannsretten ble det oppgitt at Aasmund hadde forpaktet eiendommen alene fra 1959 til overdragelsen i 1963. Jeg anser det lite tvilsomt at det ut fra det som ble opplyst av jordstyret i 1963, må legges til grunn at Aasmund, Sverre og Nils forpaktet Røkstuen sammen. På bakgrunn av dette felles forpaktningsforholdet, virker det ikke påfallende at de kjøpte eiendommen i fellesskap da den situasjonen oppstod at eiendommen skulle selges.
At de ervervet eiendommen i fellesskap, kan også forklares naturlig ut fra de opplysninger vi har om eiendommen Røkstuen og Sverre Aases eiendom Jøntvedt, gnr 43 bnr 2, i 1963. Røkstuen var uten driftsbygning, og praktisk talt alle nødvendige redskaper for gårdsdrift manglet på eiendommen. Jøntvedt på den annen side hadde en driftsbygning hvor avlingen fra Røkstuen kunne anbringes, og det var på eiendommen tilstrekkelig med redskaper også for driften av Røkstuen. Eiendommene lå så nær hverandre at en samdrift var naturlig. Jeg må etter bevisførselen legge til grunn at også Sverre og Nils deltok i arbeidet på Røkstuen.
I forbindelse med ervervet i 1963 ble det opptatt et lån i Holla Sparebank. Som debitorer var foruten Aasmund oppført Sverre og Nils. Etter min mening støtter det forhold at Sverre og Nils stod som låntagere opp under at de reelt sett var medeiere i eiendommen. Det er vanskelig å forstå, som den ankende part hevder, at det var banken som forlangte at Sverre og Nils også skulle oppføres som hjemmelshavere og låntagere, uten at dette gjenspeilet det reelle forhold. For banken måtte poenget være å skaffe seg tilstrekkelig sikkerhet. Det kunne banken - på vanlig måte - sørge for ved selvskyldnerkausjon fra Sverre og Nils. Tidligere banksjef i Holla Sparebank, Asbjørn Trondsen, som var banksjefens stedfortreder i 1963, har uttalt at han ikke var i tvil om at Røkstuen var et felleseie mellom Aasmund, Nils og Sverre. Så sentralt som han var plassert i banken, har jeg vondt for å tro at han ville hatt denne bestemte oppfatningen om den ikke var reelt begrunnet. Skjøtet ble for øvrig ikke utferdiget med bistand av banken, men av den advokat som var testamentsfullbyrder i boet etter selgeren.
For Høyesterett er det som nytt dokumentbevis også fremlagt en rettsbok fra 1967 og 1968 for Aust-Telemark jordskifterett. Rettsboken gjaldt en grensegangsforretning vedrørende eiendommen Røkstuen og en naboeiendom. Såvel Aasmund som Nils og Sverre er oppgitt som parter. Ut fra at de alle tre var hjemmelsinnehavere, er dette i og for seg selvfølgelig. Det som imidlertid er av bevismessig interesse i saken, er at ikke bare Aasmund, men også Sverre møtte som part under rettsforhandlingene.
Begge parter har påberopt seg skjøtet fra 1971 til støtte for sitt syn. Etter min mening er det neppe mye man isolert kan legge i dette skjøtet. Jeg vil imidlertid nevne at jeg ser det som et poeng at skjøtet ble utstedt i 1971. På dette tidspunktet var Sverre i ferd med å ordne sin og sin kones alderdom på den måten at de bygget en ny bolig med henblikk på å kunne overdra Jøntvedt. Jøntvedt ble overdratt til Nils i 1972 etter at den nevnte boligen var ferdig. Overdragelsen i 1971 av Sverres og Nils' andeler til Aasmund kan ses som et naturlig ledd i at det ble sørget for at de to sønnene fikk hver sin jordbrukseiendom.
Som påpekt av lagmannsretten er det også enkelte bevis som trekker i den retning at Aasmund kan ha blitt reell eneeier av Røkstuen allerede i 1963. Men jeg kan ikke på noen måte se at disse bevisene fyller det beviskrav som må settes for at det skal kunne legges til grunn at det virkelige eierforhold var slik. Tvert imot finner jeg det vel så sannsynlig at skjøtet fra 1963 gjenspeiler det reelle eierforhold mellom Aasmund, Sverre og Nils.
Det er for meg ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om når odelshevden ble avbrutt. Aasmund Asse-Jøntvedt har ikke i noe tilfelle sittet med eiendommen i hevdstid. Foranlediget av prosedyren, finner jeg imidlertid grunn til å tilføye at jeg er enig med lagmannsretten i at odelshevden senest ble avbrutt ved stadfestelsen av tvangsauksjonsbudet 22. desember 1982. Jeg viser her til lagmannsrettens begrunnelse. Men jeg vil tilføye at etter min mening, er det ikke gitt at odelshevden ikke ble avbrutt allerede da Aasmund Aase-Jøntvedt gikk konkurs 2. oktober 1981. For meg fremtrer det som tvilsomt om det kan være riktig, som hevdet i teorien, at konkurs ikke avbryter odelshevd. Konkursåpning medfører meget betydelige innskrenkninger i debitors rådighet over eiendelene, jf konkursloven §100 og den tidligere konkursloven §12. Jeg anser det ikke for gitt at ikke disse begrensningene i rådigheten er så vesentlige at debitor ikke lenger kan sies å sitte med eiendommen "med full eigedomsrett", jf odelsloven §7.
Ankemotpartene har krevet seg tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Jeg finner at dette kravet må tas til følge, jf tvistemålsloven §172 og §180 første ledd. I herredsrettens dom er saksomkostningene satt til kr 10.800. For lagmannsretten og Høyesterett settes omkostningene i samsvar med omkostningsoppgave samlet til kr 63.350, hvorav utgifter utgjør kr 7.550.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Aasmund Aase-Jøntvedt til Holla Sparebank og Tor Røland i fellesskap 63.350 - sekstitretusentrehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.