Rt-1989-596
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-05 |
| Publisert: | Rt-1989-596 (174-89) |
| Stikkord: | Saksbehandling under kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 220 K/1989, jnr 120/1989 |
| Parter: | Elan van der Berg og Finn Ø Nielssen (advokat Even Sveen ved advokatfullmektig Lars E Christoffersen) mot Thorleiv Lindeland (advokat Egil Prestmo). |
| Forfatter: | Michelsen, Christiansen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §402 |
Thorleiv Lindeland begjærte 31. oktober 1988 tvangsauksjon over eiendommen Tanangerveien 88, gnr 1 bnr 58 i Sola, tilhørende Elan van der Berg og Finn Ø. Nielsen. Tvangsgrunnlaget var påstått misligholdt pantobligasjon av 6 april 1987, tinglyst 13. mai samme år. Jæren namsrett tok auksjonsbegjæringen til følge 9. november 1988 og overlot til namsmannen i Sola å avholde auksjonen. Mot denne beslutningen klaget Elan van der Berg og Finn Ø. Nielsen. Jæren namsrett avsa 23. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. Elan van der Berg og Finn Ø. Nielsen tilpliktes in solidum å betale kr. 1.500,- ettusenfemhundre kroner - i saksomkostninger til Torleiv Lindeland v/adv. Egil Prestmo innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
Elan van der Berg og Finn Ø. Nielsen påkjærte namsrettens kjennelsen til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 15. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Jæren namsretts kjennelse av 23. januar 1989 stadfestes.
2. Finn Ø. Nielsen og Elan van der Berg betaler i solidum saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 1.000,- - ettusen - til Torleif Lindeland innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Elan van der Berg og Finn Ø. Nielsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at det ved lagmannsrettens avgjørelse hefter en saksbehandlingsfeil, idet lagmannsretten har forsømt å utrede sakens faktiske side. De kjærende parter gjorde ovenfor lagmannsretten gjeldende at den begjærte tvangsauksjon ikke skulle fremmes fordi det kunne gjøres gjeldende motregningsinnsigelser mot tvangsauksjonsgrunnlaget. Lagmannsretten fant imidlertid det ikke godtgjort at de kjærende parter hadde adgang til å gjøre mangelsinnsigelser gjeldende overfor auksjonsrekvirenten og stadfestet namsrettens avgjørelse. Kjennelsen ble avsagt midt i en utveksling av prosesskrifter uten at partene ble gitt frist for å fremme nye anførsler. Når grunnen for kjæremålet til lagmannsretten var namsrettens bevisbedømmelse, skulle saksbehandlingen for lagmannsretten hatt som siktemål å klargjøre de faktiske forhold. En ytterligere opplysing av saken ville ha frembrakt flere bevis for kjæremålsmotpartens oppfyllelsesansvar, og det konstateres således at feilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold. Særlig gjelder dette fordi de kjærende parter var selvprosederende både for namsmannen og namsretten.
Det fremgår av rettens henvisning til de kjærende parters begrunnelse for sin påstand, at pantekreditors dokumenterte passivitet i forhold til de kjærende parters gjentatte reklamasjoner, overhodet ikke er blitt vurdert. Så langt disse anførsler måtte være vurdert, foreligger mangelfulle grunner for avgjørelsen fordi rettens saksbehandling her ikke lar seg bringe på det rene. Det er lagt ned slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak nr. 31/1989 av 15. mars 1989 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved samme rett.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
Thorleiv Lindeland har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt et riktig faktum til grunn for sin avgjørelse, et faktum som er meget godt opplyst og hvor det ikke var noen grunn for lagmannsretten til å innhente ytterligere opplysninger etter tvistemålsloven §402. Det påberopte faktiske forhold mellom Norsk Kausjon og de kjærende parter er åpenbart uten betydning. Noen grunn for lagmannsretten til å avvente de kjærende parters kommentar til dette var det derfor ikke. Det hverken var eller er særlige grunner som taler for å beslutte muntlige forhandlinger. Det foreligger således ingen feil ved saksbehandlingen for lagmannsretten. Det er lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Thorleiv Lindeland tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
De kjærende parter gjør i saken gjeldende at motparten er den reelle selger av eiendommen, og at han således overfor dem har selgeransvaret. På sin side har motparten hevdet at han bare har opptrådt som panthaver.
For nærmere å få klarlagt omstendighetene omkring sin anførsel, har de kjærende parter i prosesskrift av 8. mars 1989, innkommet til lagmannsretten 10 samme måned, jf lagmannsrettens dokument nr 10, fremkommet med en provokasjon. Det uttales i prosesskriftet:
Da det kan være av interesse for å få belyst hvordan den påståtte avhendelse av angjeldende eiendom i 1978 ble gjennomført, provoseres opplyst fra kjæremotparten hvordan oppgjøret for eiendommen var avtalt, hvordan det ble gjennomført, og hvordan oppgjøret fremkommer i hans regnskaper og selvangivelse for det angjeldende år.
Lagmannsretten avsa kjennelse i saken 15. mars. Først den 16. mars ble prosesskriftet av 8 mars oversendt motparten.
Prosesskriftet er ikke nevnt i rettens kjennelse.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning burde kjennelse i saken ikke vært avsagt på det tidspunkt da det skjedde. Prosesskriftet av 8. mars viser at i alle fall de kjærende parter var av den oppfatning at saken på det tidspunkt ikke var tilstrekkelig tilrettelagt.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at det fra lagmannsrettens side er begått en feil i saksbehandlingen. Det kan ikke utelukkes at denne feilen har hatt innvirkning på avgjørelsens innhold.
Lagmannsrettens kjennelse blir således å oppheve.
I medhold av tvistemålsloven §179, første ledd, siste punktum, utsettes avgjørelsen av omkostningsspørsmålet til den kjennelse fra lagmannsretten som avslutter kjæremålet dit.
Kjennelsen er enstemmig.