Rt-1989-615
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-26 |
| Publisert: | Rt-1989-615 (180-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forkynnelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 257 K/1989, jnr /1989 |
| Parter: | Janne Juell Eide, Sidsel Juell Theisen, Kristin Juell Saller og Inger Juell Mørstedt (advokat Odin Barfod) mot Børre Elvik (advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §163a, §179, §193, FOR-1985-10-11-§7, FOR-1985-10-11-1810, FOR-1985-10-11, §154, §163, §179, Tvistemålsloven (1915) §360, §373, §398 |
I jordskiftesak ved Grenland jordskifterett angående grensen i sjøgrunnen mellom gnr. 92, bnr. 15 og gnr. 92 bnr.19 i Bamble ble det den 28.september 1984 inngått rettsforlik.
Grensegangsforretningen var begjært av Fredrik Juell som også møtte for jordskifteretten og underskrev rettsforliket som antatt eier av bnr. 15.
Janne Juell Eide, Sidsel Juell Theisen (nå Feydt), Kristin Juell Saller og Inger Juell Mørstedt har ved ankeerklæring datert 12. november 1987 anket rettsforliket til Agder lagmannsrett.
Under forberedelsen av ankesaken tok lagmannsretten standpunkt til om anken var for sent fremsatt, jf. tvistmålslovens §373 første ledd 1, jf. §360.
Den 10. januar 1989 avsa Agder lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.- - -"
Janne Juell Eide, Sidsel Juell Feydt, Kristin Juell Saller og Inger Juell Mørstedt påkjærte 16. februar 1989 lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det opplyses at kjæremålet gjelder "hele kjennelsens innhold, herunder bevisbedømmelsen, rettsanvendelse og lovtolkning".
De kjærende parter anfører at de i 1974 overtok eiendommen fra sin far Fredrik Juell. Kravet fra Fredrik Juell om grensegangs- forretning skulle derfor ha vært avvist av jordskifteretten. Fredrik Juell hadde verken grunnbokshjemmel eller fullmakt til og kreve grensegang.
De kjærende parter anfører videre i hovedtrekk at rettsforliket ble rettidig påanket av Sidsel Juell Theisen (nå Feydt) i brev av 29. oktober 1984. Denne anke fylte imidlertid ikke lovens formkrav. Det ble ikke gitt veiledning om adgangen til å anke og hvordan anken skulle utformes. Anken skulle ha vært avvist pga. mangler eller så skulle jordskifteretten ha innrømmet frist for rettelse.
Spørsmålet om anken er rettidig kan ikke avgjøres ensidig ved å legge vekt på nevnte brev. Jordskifterettens flerårige behandling av anken må tas i betraktning.
I forbindelse med begjæring om grensegang av sjøgrunnen mellom naboeiendommene skrev Sidsel Juell Feydt 29. mai 1986 til jordskifte- retten og viste til allerede innsendt ankeerklæring. Jordskifteretten betraktet henvendelsen som krav om ny grensegang. Heller ikke da ga jordskifteretten uttrykk for at ankeerklæringen var avvist. I brev av 9. april 1987 fra de kjærende parter til jordskifteretten ble det også gitt uttrykk for at forliket var anket. I rettsmøte 19. oktober 1987 avviste jordskifteretten kravet om ny grensegang. Jordskifteretten og partene var enige om at jordskifteretten ikke var kompetent organ til å behandle anken. Det ble derfor satt en ny frist til å rette anke- erklæringen av 29. oktober 1984. Da jordskifteretten således har innrømmet frist for rettelse av anken, må en i denne sak legge til grunn at anken er korrekt og rettidig innkommet.
Subsidiært har den kjærende part anført at det må gis oppreising for forsømmelse av ankefrist. De kjærende parter hevder at oppreis- ningsbegjæringen ikke er fremsatt for sent i forhold til fristreglene i domstollovens §154 første og annet ledd.- - -
Børre Elvik har tatt til motmæle, og har i tilsvar uttalt følgende:
"...I kjæremålserklæringen er det oppgitt at kjennelsen er forkynt den 2. februar d.å.- en uke etterat kjennelsen ved normal postgang er mottatt.
Kjæremålet antas derfor å være for sent fremsatt, og det vil prinsipalt bli nedlagt påstand om avvisning.
II
Kjæremålsmotparten vil gjøre gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig både i sin begrunnelse og i sitt resultat.
Kjæremålsmotparten finner det tilstrekkelig å vise til sin pppsummering av saken i prosesskrift av 13. oktober 1988, dok. 15. Jeg peker her spesielt på at da mitt brev av 5. november 1984, bilag 1 til dok. 15, ble mottatt, var ankefristen ikke utløpet." Børre Elvik har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt. Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært. Kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfeller.
Børre Elvik tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den 9. mars 1989 skrev Agder lagmannsrett til de kjærende parters prosessfullmektig. Det blir i brevet pekt på at lagmannsrettens kjennelse ved normal postgang skulle være prosessfullmektigene i hende senest 27. januar, og det bes opplyst grunnen til at kjennelsen først ble vedtatt forkynt den 2. februar.
De kjærende parters prosessfullmektig har i prosesskriv av 13. mars 1989 opplyst at kjennelsen innkom pr post til hans kontor 27. januar 1989. Pga stor saksmengde ble ikke forkynnelsen vedtatt før 2. februar 1989.
Ved brev av 17. mars 1989 gjorde Agder lagmannsrett oppmerksom på at kjæremålet var fremsatt for sent. De kjærende parter ble samtidig spurt om kjæremålet opprettholdes. Det ble bedt om svar på nevnte spørsmål innen 29. mars 1989.
I prosesskriv av 29. mars 1989 opplyser de kjærende parters prosessfullmektig at vedtagelsen er basert på forskrifter om postforkynning fastsatt ved kgl.res.av 11. oktober 1985 i medhold av domstolsloven §163a. Det hevdes at lagmannsrettens forkynningsdokument av 25. januar omfattes av forskriftenes §7 selv om det mangler angivelse av forkynnelsestidspunkt. Kjennelsen ble imidlertid vedtatt forkynt innen den femte virkedag etter at forkynnelsen ble mottatt, og det var innen den frist som gjelder.
Subsidiært begjærte de kjærende parters prosessfullmektig oppreisning for fristforsømmelse etter domstolloven §153 flg. Han har i den forbindelse anført at en eventuell fristforsømmelse i alle fall er minimal.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse ble oversendt de kjærende parters prosessfullmektig vedlagt prosesskjema nr 6, som nyttes ved forkynnelse underhånden til prosessfullmektig i medhold av domstolsloven §179, jf §193 første ledd. Av skjemaets tekst - hvor det var vist til nevnte §179 - fremgår at brevet straks skal sendes tilbake med påtegnet forkynnelsesvedtakelse. Prosessfullmektigen kan klarligvis ikke høres med at han måtte oppfatte dette som en postforkynnelse etter domstolsloven §163a.
Det er erkjent at kjennelsen med forkynnelsesdokumentene innkom pr post til prosessfullmektigens kontor fredag 27. januar 1989. På grunn av stor saksmengede ble forkynnelsen først vedtatt torsdag 2. februar. Den begrunnelse som her er gitt for forsinkelsen, hindrer imidlertid ikke at kjæremålsfristen løper fra mottakelsen av lagmannsrettens brev. Se blant annet Rt-1983-1433. Kjæremålet datert 16. februar 1989, stemplet mottatt av lagmannsretten den påfølgende dag, er derfor erklært for sent, jf kjæremålsfristen i tvistemålsloven §398 første ledd.
Subsidiært har den kjærende part søkt om oppreisning for fristforsømmelsen etter domstolsloven §153. Spørsmålet blir da her om særlige omstendigheter taler for oppreisning, jf §153 første ledd, og om begjæringen er inngitt i tide, jf §154.
Utvalget finner at oppreisningsbegjæringen ikke kan tas under behandling, da den er for sent fremsatt. Kjæremotparten gjorde i sitt kjæremålstilsvar gjeldende at kjæremålet var for sent fremsatt og nedla påstand om avvisning. Ved påtegningsbrev 9. mars 1989 gjorde lagmannsretten den kjærende parts prosessfullmektig uttrykkelig oppmerksom på dette, og bad om en uttalelse for å vurdere avvisnigsspørsmålet. Begjæring om oppreisning fremkom først i prosesskrift 29. mars 1989. Etter domstolsloven §154 måtte begjæring i dette tilfelle fremsettes senest innen 14 dager etter at det ble anledning til det, jf kjæremålsfristen etter tvistemålsloven §398 første ledd. Utvalget legger til grunn at denne frist er oversittet. At den kjærende part selv mente at kjæremålet var erklært tidsnok er ikke avgjørende for fristberegningen.
Kjæremålet og oppreisningsbegjæringen må etter dette avvises. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for utvalget med kr 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.