Rt-1989-736
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-30 |
| Publisert: | Rt-1989-736 (208-89) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 91/1989, snr 112/1989. |
| Parter: | Aktor statsadvokat Trond Mangseth mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Hellesylt, Michelsen, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, LOV-1988-06-24-66, Straffeloven (1902) §26, §52, §53, §54, §31, Straffeprosessloven (1981) §17, §362 |
Dommer Skåre: Politimesteren i Uttrøndelag tok den 9. januar 1989 ut tiltale mot A, født xx.xx.1961, for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §17 annet ledd. Grunnlaget var at tiltalte 25. juni 1988 hadde latt B kjøre sin bil til tross for at sistnevnte var påvirket av alkohol.
Ved Gauldal herredsretts dom 9. mars 1989 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann stemte for fellelse.
Politimesteren i Uttrøndelag har anket over lovanvendelsen. Aktor har under henvisning til straffeprosessloven §362 annet ledd anmodet om at Høyesterett avsier ny fellende dom, og har nedlagt påstand om at straffen settes til betinget fengsel i 14 dager med tillegg av en bot på 10.000 kroner.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
A og B hadde vært sammen på et dansested. B hadde nøklene til As bil fordi det var forutsatt at han skulle kjøre dem hjem og ikke skulle drikke. Forutsetningene for denne avtalen falt imidlertid bort fordi de ble tilbudt overnatting hos to piker. Dit skulle de kjøre i en drosje sammen med de to pikene, men B forlot drosjen og kjørte i stedet etter i domfeltes bil. B var ved kjøringen påvirket av alkohol.
Da A oppdaget at hans egen bil kom kjørende etter, ble drosjen stoppet og han fikk kontakt med B. Tiltalen for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd gjelder ikke den kjøringen B inntil da hadde foretatt, men den kjøring som deretter fant sted med A som passasjer. Drosjen var for øvrig da kjørt bort.
Om det som skjedde da de to fikk kontakt med hverandre, sier herredsrettens flertall: ".... B tok opp døra på bilens passasjerside og ba tiltalte sette inne i passasjersetet. Han ga uttrykk for at de skulle kjøre etter drosjen for å finne ut hvor de to jentene bodde. Tiltalte oppfattet dette som en ordre og han brukte først munn på B fordi han hadde kjørt tiltaltes bil i alkoholpåvirket tilstand. Han gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å overtale B til å unnlate videre kjøring. Han forsøkte heller ikke å ta fra B bilnøklene eller be om å få bilnøklene. Tiltalte var på dette tidspunkt selv beruset, og han hadde mistanke om at B også var det."
Om den rettslige vurdering sier flertallet: ".... Rettens flertall er kommet til at tiltalte ved sin opptreden ved X ikke kan sies å ha latt B bruke sin bil. Det at tiltalte ikke grep sterkere inn mot Bs kjøring og den omstendighet at han satte seg inn i bilens passasjersete etter å ha blitt frakjørt av drosjen, kan ikke anses som et samtykke til Bs fortsatte bruk av tiltaltes bil. Flertallet er enig med påtalemyndigheten i at vegtrafikkloven §17 annet ledd i visse tilfeller også kan overtres ved at man ved en unnlatelse kan anses for å la en person bruke sin motorvogn uten å forvisse seg om at denne fyller vilkårene for å kjøre den. For at en slik overtredelse skal anses å foreligge må man imidlertid, ut fra den situasjon tiltalte befant seg i, kunne konstatere at han hadde plikt til å handle for å gripe inn mot Bs kjøring. Tiltalte påtalte Bs tidligere kjøring, og da er flertallets oppfatning at tiltalte overholdt sin handlingsplikt. I sin vurdering har flertallet ikke lagt noen vekt på at tiltalte ble med i bilen. Det er imidlertid lagt vekt på at tiltalte ikke hadde noen annen måte å komme seg fra fjellet på enn å bli med B i tiltaltes bil."
Dette er etter min mening uriktig lovanvendelse. A hadde klart grunn til å gripe inn mot fortsatt kjøring, men gjorde ikke noe for å hindre den. Da han satte seg inn i bilen, må han etter flertallets bevisbedømmelse utvilsomt ha vært klar over at B ville kjøre videre. Vilkårene for å anvende §17 annet ledd, er derfor til stede, og jeg er enig med aktor i at det etter straffeprosessloven §362 annet ledd kan avsies fellende dom.
Når det gjelder straffutmålingen, har aktor vist til at B ut fra de nye straffutmålingsregler ble dømt til betinget fengselsstraff i 21 dager samt en bot på 15.000 kroner. Aktor har gitt uttrykk for at de nye straffutmålingsregler også må få betydning for den overtredelse av §17 annet ledd som ligger til grunn for en promillekjøring.
Dette er jeg enig i, og jeg finner støtte i lovforarbeidene. I Ot.prp. nr 65 (1987-88) sier departementet 40 at det fortsatt bør reageres strengt på overtredelser av §17 annet ledd, men det tilføyes at det ved utmålingen er naturlig "å se hen til de strafferammer som foreslås lagt til grunn for promillekjøring". I dette legger jeg at det som regel ikke bør reageres strengere eller etter et annet mønster på overtredelse av §17 annet ledd enn det som følger av vegtrafikkloven §31 annet ledd for så vidt gjelder promillekjøring. Og reaksjonen for overtredelse av §17 annet ledd bør etter omstendighetene kunne være mildere enn for promillekjøring. Dette får etter min mening betydning ikke bare for valget mellom betinget og ubetinget fengselsstraff, men også for spørsmålet om å anvende bot etter straffeloven §52 nr 3 eller §26a, og for botens størrelse. Det er ikke gitt at man helt ut bør følge de synspunkter på botens størrelse som legges til grunn ved promillekjøring.
Når det gjelder straffutmålingen for As vedkommende, peker jeg på at B hadde kjørt en lengre strekning før A fikk anledning til å gripe inn, og det var tale om å gripe inn overfor en som allerede hadde bilen i sin besittelse. Det fremgår av saksdokumentene at A har en bruttoinntekt på ca 8.000 kroner pr. måned. På bakgrunn av dette og de synspunkter jeg har lagt til grunn, mener jeg at straffen for hans vedkommende passende kan settes til betinget fengsel i 14 dager pluss en bot på 8.000 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §17 annet ledd til fengsel i 14 - fjorten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes A en bot på 8.000 - åttetusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.