Rt-1989-741
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-30 |
| Publisert: | Rt-1989-741 (210-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 103B/1989, snr 142/1989. |
| Parter: | Aktor kst førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Halvorsen, Christiansen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, LOV-1988-07-08-70, §239, §52, §54, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §22, §43, §31 |
Dommer Aasland: Etter en trafikkulykke 13. oktober 1988, hvor en fotgjenger ble påkjørt og drept, ble A tiltalt etter straffeloven §239 for uaktsomt drap, og videre for overtredelse av vegtrafikkloven. Toten herredsrett avsa 14. april 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1954 dømmes for overtredelse av straffeloven §239, første straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 og legemidelloven §43 annet ledd, jfr. §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager. 45 - førtifem - dager av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52, §53 og §54.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Aktor for herredsretten nedla påstand om en straff av seks måneder ubetinget fengsel.
Domfelte har erklært anke over dommen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, idet han hevder at retten har stilt for strenge krav til aktsomheten. Subsidiært har han anket over straffutmålingen. Det anføres at straffen burde vært gjort helt ut betinget.
Aktor for Høyesterett har hevdet at straffen bør skjerpes betydelig. Jeg nevner at aktor for herredsretten etter dommen innstilte på at påtalemyndigheten skulle anke over straffutmålingen, men slik anke ble ikke inngitt. Det er for Høyesterett opplyst at dette skyldes at det innkom anke fra domfelte, og at påtalemyndigheten da vurderte det slik at Høyesterett under enhver omstendighet måtte prøve straffutmålingen. Etter min mening burde påtalemyndigheten, når den mente at straffen var satt vesentlig for lavt, selv ha anket. Det er imidlertid riktig at Høyesterett også ved domfeltes anke over straffutmålingen kan prøve om straffen er for mild. Og jeg er i dette tilfelle kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem og at straffen må skjerpes.
Når det gjelder lovanvendelsen, bemerker jeg at påkjørselen fant sted i eller i umiddelbar nærhet av et fotgjengerfelt. Ved passering av fotgjengerfelt må det stilles strenge krav til bilførerens aktsomhet, slik det også gjentatte ganger er understreket i Høyesteretts praksis. I den foreliggende sak var det flere forhold som tilsa at domfelte skulle ha vist spesiell forsiktighet. Det var vanskelige kjøreforhold, med mørke og regnvær. Han nærmet seg et veikryss hvor han visste at det kunne være en del fotgjengertrafikk, og han så at det var kommet en buss til rutebilstasjonen på den andre siden av veien. Herredsretten har lagt til grunn at han holdt en fart på 45 - 50 km/t da ulykken inntraff. Til tross for at den forulykkede hadde krysset størstedelen av veibredden og må ha vært synlig i flere sekunder før påkjørselen, så ikke domfelte henne før hun var like foran bilen. Han kan heller ikke ha sett den andre fotgjenger som kom litt bak forulykkede i fotgjengerfeltet.
Slik herredsretten har beskrevet kjøringen og trafikkforholdene, er jeg enig med den i at domfelte må bebreides for ikke å ha vært tilstrekkelig oppmerksom og for å ha holdt en for høy hastighet. Jeg tilføyer at jeg i likhet med herredsretten legger til grunn at aktsomhetskravet etter straffeloven §239 i prinsippet er det samme som etter vegtrafikkloven §3 jf §31.
For straffutmålingen er det av betydning at forholdet fant sted etter at det var gitt særskilte regler om uaktsomt drap ved bruk av motorvogn i lov 8. juli 1988 nr 70, som trådte i kraft straks. Ved lovendringen ble det tatt inn uttrykkelige bestemmelser i straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 om at den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder en annens død, straffes etter straffeloven §239. Ordlyden i endringen innebærer i og for seg ikke noe mer enn en presisering av det som gjaldt også tidligere. Men det fremgår av forarbeidene at lovgiverens hensikt var å skjerpe reaksjonene ved trafikkovertredelser med dødsfølge, både ved at det i større utstrekning skal reageres etter straffeloven §239 og ikke bare etter vegtrafikkloven, og ved at dette skal gi seg utslag i en strengere straffutmåling. Jeg viser for så vidt til Ot prp nr 66 (1987-88) side 9 og Innst O nr 95 (1987-88) side 2-3, som også herredsretten har vist til. Jeg finner at domstolene må legge vekt på det lovgiveren har tilkjennegitt om formålet med lovendringen.
Selv om det fremgår at også herredsretten har tatt hensyn til dette, må jeg legge til grunn at lovendringen krever en noe mer vidtgående hevning av straffenivået i forhold til tidligere praksis. Jeg kan således ikke se at det er grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget. Jeg har også overveid om straffetiden må forlenges, slik påtalemyndigheten har påstått. Imidlertid viker jeg tilbake for en så betydelig skjerping av straffen i den foreliggende sak, som er kommet for Høyesterett gjennom anke fra domfeltes side. For øvrig viser jeg til at det etter herredsrettens bedømmelse ikke er noen bevisst uaktsomhet domfelte har gjort seg skyldig i. Det bør også tas et visst hensyn til at han etter å ha vært igjennom en periode med flere lovbrudd er kommet over i en ordnet tilværelse, med familie og arbeid.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at den fastsatte straff i sin helhet blir å fullbyrde.