Rt-1989-787
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-21 |
| Publisert: | Rt-1989-787 (263-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 82/1989, snr 107/1989 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Bente B. Roshauw mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer, Halvorsen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §29, §62 |
Dommer Røstad: Søre Sunnmøre herredsrett avsa 10. februar 1989 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1926, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §270, jfr. §271, jfr. §62, til en straff av fengsel i 120 -etthundreogtjuve- dager.
2. A fradømmes sine valgte tillitsverv i X Fylkeskommune.
3. A dømmes med nams virkning til å betale fornærmede, X Fylkeskommune, kr 96.850,- -kronernittisekstusenåttehundreogfemti 00/100- i erstatning innen 14 -fjorten- dager fra dommen er rettskraftig.
4. A dømmes til å betale kr 2.000,- -kronertotusen 00/100- i saksomkostninger til statskassen."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling - subsidiært erklærte han anke.
Begjæringen om fornyet behandling ble avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg som henviste domfeltes anke til Høyesterett.
Anken gjelder så vel saksbehandling som lovanvendelse og straffutmåling.
Saksbehandlingsanken er begrunnet med at domsgrunnene for så vidt angår utbetalingene under tiltalens post a, er for knappe og unyanserte til at man kan prøve lovanvendelsen om hvorvidt det her foreligger uberettiget vinning. Herredsretten skulle i denne sak hatt oppfordring til å gjøre nærmere rede for om de godtgjørelser for spesielle tjenester som domfelte tapte i sin stilling som statslos når han møtte til fylkestinget, egentlig representerte slike ekstrainntekter som ikke gav ham krav på refusjon av fylkeskommunen.
Domfelte har anført at herredsrettens dom bygger på uriktig lovanvendelse når den har funnet at han ikke hadde krav på godtgjørelse av fylkeskommunen. Herredsretten har her - i lite samsvar med forarbeidene til lov om fylkeskommuner - vist en altfor restriktiv lovforståelse når den har funnet at "spesielle tjenester" representerte ekstrainntekter som utelukket refusjon fra fylkeskommunen.
Domfelte har videre fremholdt at straffen er altfor streng når retten har fastsatt ubetinget fengselsstraff. Under ankeforhandlingen er det gjort særlig sterkt gjeldende at det i et tilfelle som dette ikke bør idømmes rettighetstap etter straffeloven §29 nr 1.
Anken kan ikke føre frem.
Domsgrunnene er etter min mening utførlige og gir tilstrekkelig materiale til å prøve lovanvendelsen, som jeg ikke ser noen feil ved.
Jeg vil knytte en del bemerkninger til det forhold dommen gjelder.
Tiltalebeslutningen omfattet tre poster for bedrageri. I tidsrommet 1. januar 1981 - 11. november 1987 hadde tiltalte fremsatt krav overfor fylkeskommunen for å få dekket tapt arbeidsfortjeneste i tilknytning til reise- og møtedager som tillitsvalgt til forskjellige utvalg i fylkeskommunen. Han skulle derved ha forledet fylkeskommunen til å utbetale seg i alt kr 87.950, tiltalens post a. - I tidsommet 31. januar 1984 - 29. oktober 1987 fremsatte han overfor X Fylkesbåter hvor han var styremedlem, krav på tapt arbeidsfortjeneste i tilknytning til reise- og møtedager. Han skulle derved ha forledet X Fylkesbåter til å utbetale seg kr 8.400, tiltalens post b. - I perioden 5. - 6. oktober 1987 gjorde han krav på for høy reisegodtgjørelse i forbindelse med møte i fylkestinget. Han skulle derved ha fått utbetalt kr 500 for meget.
Herredsretten har i domspremissene vist til at domfelte var representant i X fylkesting fra 1976, og at han i denne tiden har hatt flere fylkeskommunale tillitsverv.
Domfelte er statslos. Som sådan ble han til utgangen av 1980 lønnet med fast lønn samtidig som han i stillingen oppebar en rekke sportler. Fra 1981 gikk statslosene over til en avlønning som innebar at ordningen med sportler falt bort. Statslos kunne imidlertid bli pålagt oppgaver utover de alminnelige tjenesteoppgaver. Disse som etter sin art er spesielle og som innebærer en ekstra ansvars- og/eller arbeidsbyrde, skulle anses som spesielle tjenester som gav rett til tilleggsbetaling.
De påtalte forhold gjelder således i sin helhet det tidsrom da tiltalte i egenskap av statslos hadde fast avlønning, med mulighet for tilleggsbetaling for slike spesielle tjenester.
Herredsretten har i sin dom gjort utførlig rede for de regler som gjaldt for tilståelse av godtgjørelse for fylkeskommunale tillitsmenn, i forbindelse med reise og deltagelse i ulike møter.
På grunnlag av en umiddelbar bevisførsel som omfattet forklaring av tiltalte, av tidligere og nåværende kolleger til tiltalte og av flere tjenestemenn innenfor fylkesadministrasjonen, fant herredsretten tiltalte skyldig i samsvar med tiltalen. Herredsretten har i premissene innenfor de tidsrom tiltalen gjaldt, fastslått at tiltalte mottok de beløp i godtgjørelse som tiltalebeslutningen angav.
I tilslutning til dette har herredsretten fastslått straffansvar gjennom følgende bemerkninger:
"Det anses godtgjort at tiltalte ikke orienterte de rette vedkommende i fylkeskommuneadministrasjonen om endringene i hans lønnsordning og at de ikke var klar over disse.
Retten finner det bevist at samtlige utbetalte beløp nevnt i tiltalebeslutningen var uberettigede.
Tiltalte visste at godtgjørelsene som han fikk utbetalt for tapt arbeidsfortjeneste fra og med 1981 skjedde som kompensasjon for tap av "sportler for utført losing", oppgitt av han 11. januar 1977. Han var klar over at de sportlene bortfalt fra 1. januar 1981 og at han ikke hadde opplyst de rette vedkommende i fylkesadministrasjonen om det. Han var klar over at de rette vedkommende i fylkesadministrasjonen ikke var kjent med endringene i lønnsordningen og at utbetalingene fra og med 1981 skjedde i tillit til at lønnsordningen ikke var endret.
De inntekter som tiltalte måtte ha tapt fra 1. januar 1981 som følge av fravær i egenskap av tillitsmann i fylkeskommunen var ekstraordinære og tilfeldige. Tiltalte visste at tap av de ikke ga rett til kompensasjon. Tiltalte var klar over at han utnyttet en villfarelse hos de rette vedkommende og at han forledet dem til å godta og til å utbetale regningene. Han visste at han voldte tap for fylkeskommunen. Samtlige handlinger nevnt i tiltalebeslutningens poster a), b) og c) var grove, idet de ble foretatt i egenskap av valgt tillitsmann.
Tiltalte foretok handlingene i den hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning.
Tiltalte blir etter dette å straffedømme for overtredelse av straffeloven §270, jfr. §271, i samsvar med tiltalebeslutningen."
Som denne redegjørelse viser, må anken over lovanvendelsen i det vesentlige anses rettet mot rettens bevisbedømmelse, som Høyesterett etter loven er avskåret fra å prøve.
Heller ikke domfeltes anke over straffutmålingen kan etter mitt syn gis medhold.
Jeg er enig med herredsretten i at almenpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon. De straffbare handlinger er begått av en tillitsvalgt representant overfor den fylkeskommune han var valgt til å representere. Jeg kan ikke se at man i slikt tilfelle vil kunne gjøre dom på fengselsstraff betinget, og jeg har intet å bemerke til herredsrettens fastsettelse av fengselsstraffen.
Som herredsretten finner jeg at domfelte ved sine forgåelser som var rettet mot fylkeskommunen og mot X Fylkesbåter og som strakte seg over flere år, har vist seg uverdig til å inneha de valgte tillitsverv. Også det idømte rettighetstap må således opprettholdes.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.