Rt-1989-894
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-01 |
| Publisert: | Rt-1989-894 (308-89) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 106/1989, kjæremålssak snr 126/1989 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Kristian Nicolaisen mot A (forsvarer: advokat Terje Herrem). |
| Forfatter: | Backer, Halvorsen, Holmøy, Aasland, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, Straffeloven (1902) §212, §227, Plenumsloven (1926) §6, §383, §387, §388, §444, §444, §446, §446, §447, §449, Straffeprosessloven (1981) |
Dommer Backer: Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning etter straffeprosessloven §444 og §446.
A, som er kaptein i Luftforsvaret, ble pågrepet 22. januar 1987 kl. 18.03 som mistenkt for å være identisk med en person som i lengre tid hadde telefonert til et større antall kvinner rundt om i landet, og som under dekke av å være lege hadde diskutert deres angivelige underlivskreft på en måte som hadde et seksuelt tilsnitt. Bakgrunnen for mistanken var at politiet mente å ha sporet en telefonsamtale med en av de fornærmede umiddelbart forut til et kontorlokale der A utførte ekstraarbeid for en privat bedrift. Han ble løslatt samme dag kl. 23. Senere kom det to nye telefonsamtaler fra "kreftlegen" til den samme kvinnen, og politiet mente at disse var formidlet gjennom det militære kommunikasjonsnett. Dette førte til at A ble pågrepet igjen 27. januar 1987 kl. 23.10. Han ble neste dag varetektsfengslet av Trondheim forhørsrett som siktet for overtredelse av straffeloven §212 første ledd nr 2, §390a og §227. Gjerningsbeskrivelsen i siktelsen vedrørende de to første bestemmelser lød slik:
"I løpet av januar 1987 ringte han gjentatte ganger fra Trondheim til B i X på Y, tlf. - - -. Han utga seg for å være lege ved Haukeland sykehus, og påsto at B hadde kreft i underlivet. Han påsto at han kunne kurere henne for dette pr. telefon. Han overtalte henne til bl.a. å ta mål av hennes vagina utvendig og innvendig med forskjellige gjenstander, samt å stikke inn forskjellige matvarer og blomsterjord i vagina. Samtidig snakket han om voldtekt, gruppesex, incest og sex med dyr."
Siktelsen for overtredelse av straffeloven §227 gjaldt en ytring som A kom med overfor en politibetjent etter pågripelsen.
Telefonsamtalen mellom "kreftlegen" og B som ledet til den første pågripelsen, var tatt opp på lydbånd. Gjerningsmannen snakket sørlandsdialekt, mens A, som er fra Z, snakker nordlandsdialekt. Lydopptaket ble underkastet vurdering av to sakkyndige, som i uttalelser av henholdsvis 14. og 18. februar 1987 konkluderte med at A ikke kunne være gjerningsmannen. Han ble deretter løslatt 18. februar 1987 kl. 18.30. Statsadvokaten henla 20. mars 1987 saken etter bevisets stilling og.
A fremsatte 14. mai 1987 overfor Trondheim forhørsrett krav om erstatning og oppreisning i anledning av forfølgningen, jfr. straffeprosessloven §447. Forhørsretten avsa 24. november 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A kr. 32.500,- - trettitotusenfemhundre 00/100 - kroner i erstatning og kr. 100.000,- - etthundretusen 00/100 - kroner i oppreisning.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A kr. 18.600,- - attentusensekshundre 00/100 - kroner i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Både påtalemyndigheten og A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 10. februar 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Erstatningskrav fremsatt av A under den muntlige forhandling for lagmannsretten avvises.
2. Trondheim forhørsretts kjennelse av 24. november 1987 slutningens pkt. 1 stadfestes for så vidt gjelder tilkjennelse av erstatning stor kr. 32.500,-.
3. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for kravet om oppreisning.
4. Forhørsrettens kjennelse, slutningens pkt. 2, oppheves.
5. Erstatningen skal betales senest innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Det ble for forhørsretten og lagmannsretten holdt muntlig forhandling om As krav, jfr. henholdsvis §449 tredje ledd og §387 første ledd i straffeprosessloven. Under forhandlingen for forhørsretten nedla A påstand om å bli tilkjent kr 32.582,30 i erstatning og kr 300.000 i oppreisning. Hans kjæremål til lagmannsretten gjaldt at hans påstand om oppreisning ikke var blitt tatt fullt ut til følge. Under forhandlingen for lagmannsretten nedla han imidlertid også påstand om å bli tilkjent kr 302.582,30 i erstatning, idet kravet for forhørsretten var supplert med to nye poster på henholdsvis kr 90.000 og kr 180.000. Punkt 1 i slutningen i lagmannsrettens kjennelse refererer seg til dette. Punkt 4 i slutningen om opphevelse av forhørsrettens omkostningsavgjørelse henger sammen med at lagmannsretten fant at As advokat skulle ha vært oppnevnt som offentlig forsvarer for ham, jfr. straffeprosessloven §449 fjerde ledd.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget har besluttet at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, jfr. straffeprosessloven §387 tredje ledd. Videre har justitiarius i medhold av høyesterettsloven §6 annet ledd bestemt at partsforhandling i saken skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Høyesterett har full kompetanse i saken, jfr. straffeprosessloven §388 nr 5.
Kjæremålet gjelder det forhold at As påstand for lagmannsretten om tilkjennelse av et større beløp i erstatning ikke ble tatt til følge, men nektet tatt under realitetsbehandling. Videre gjelder kjæremålet avgjørelsen av oppreisningskravet, der A hele tiden har opprettholdt sin påstand om tilkjennelse av kr 300.000.
A anfører at det på samme måte som i sivile ankesaker må være adgang til i en viss utstrekning å ta opp nye krav og utvide påstanden med hensyn til samme krav i saker etter straffeprosessloven kap. 31 om erstatning i anledning av forfølgning. Dette må også gjelde under selve forhandlingen i retten. Posten på kr 90.000 gjelder tap i to år ved at A som følge av forfølgningen ikke fikk fortsette i en bistilling ved Luftkrigsskolen, der han underviste. Posten på kr 180.000 gjelder tap av lønnsstigning i tre år ved at han som følge av forfølgningen ga opp sine studier ved Universitetet i Trondheim. Han ville ellers ha avlagt cand. scient.- eksamen våren 1987, og kunnet regne med en lektorstilling som var bedre betalt enn kapteinstillingen. Disse tap er blitt klarlagt etter at forhørsrettens kjennelse forelå. Når det gjelder oppreisningskravet, anfører A at lagmannsretten har begått en feil ved å stille større krav til sannsynliggjøringen av at han ikke hadde ringt til B etter §446 enn etter §444. Under enhver omstendighet må det ansees godtgjort at han ikke har ringt til henne. A anfører videre at forfølgningen har vært en meget stor påkjenning for ham og hans familie, blant annet på grunn av den store presseomtale, som han mener delvis skyldes lekkasjer fra politiet. Han mener også at han på andre måter er blitt gjenstand for en særlig hensynsløs behandling fra politiet. Det ble under fengslingsmøtet i forhørsretten ikke fremlagt opplysninger om at det lydopptak som var foretatt, viste at den person som talte med B, hadde en helt annen dialekt og stemme enn A. Heller ikke ble det nevnt at opptaket var blitt avspilt for direktøren i den bedrift der A arbeidet om ettermiddagen 22. januar 1987, og at direktøren mente at stemmen ikke kunne tilhøre noen som arbeidet for bedriften.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning med kr. 302.500,-.
2. A tilkjennes oppreisning med kr. 300.000,-."
Påtalemyndigheten har ikke angrepet lagmannsrettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet.
Den hevder at lagmannsretten handlet korrekt ved ikke å ta under realitetsbehandling As utvidede krav på erstatning. Det kan ikke være riktig å trekke paralleller mellom sivile ankesaker og straffeprosessuelle kjæremålssaker. Emnet for kjæremålsbehandlingen må være det som det er tatt standpunkt til i lavere instans. De nye poster i erstatningsberegningen er for øvrig helt ulegitimerte.
Når det gjelder oppreisningskravet, hevder påtalemyndigheten at politiet har opptrådt korrekt. Politiets handlemåte må under enhver omstendighet vurderes ut fra behovet for å avsløre "kreftlegen". Forfølgningen har resultert i at A ble holdt i varetekt i ca tre uker, og det er vanskelig å se at dette varig har kunnet forandre hans liv. Under den skjønnsmessige vurdering etter §446 må det være riktig, slik som lagmannsretten har gjort, å legge vekt på graden av sannsynliggjøring av at vedkommende ikke har foretatt den handling siktelsen gjaldt. Det bestrides å være til stede slike "særlige grunner" for å gi oppreisning som nevnt i bestemmelsen.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Jeg er kommet til at kjæremålet bør tas til følge for så vidt gjelder oppreisningskravet, men slik at oppreisning ikke tilkjennes med et så stort beløp som A har krevet. Når det gjelder erstatningskravet, er jeg kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Forhørsretten tilkjente A erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 32.500. Dette svarte med en liten avrunding til det beløp som A krevet i erstatning for forhørsretten. Påtalemyndigheten hevdet i sitt kjæremål til lagmannsretten at beløpet ikke skulle vært tilkjent, men dette ble ikke tatt til følge av lagmannsretten. For Høyesterett er beløpet ikke omtvistet. Uenigheten gjelder for Høyesterett de to nye poster på henholdsvis kr 90.000 og kr 180.000, som av A først ble tatt opp under den muntlige forhandling for lagmannsretten. Lagmannsretten nektet å realitetsbehandle disse krav, og avviste dem. Partene er uenige om hvorvidt det er prosessuell adgang til å supplere en erstatningsberegning etter straffeprosessloven §444 i kjæremålsinstansen. Videre er de uenige om A har lidt noe tap utover de kr 32.500 som han fikk tilkjent i forhørsretten og lagmannsretten.
Jeg er kommet til at det må være en viss adgang til å supplere erstatningsberegningen i kjæremålsinstansen når utvidelsen skyldes forhold som for vedkommende part ikke var tilstrekkelig klarlagt da erstatningskravet ble behandlet i første instans. Praktiske hensyn og rimelighetshensyn taler for dette. Jeg peker ellers på at kjæremålsreglene i straffesaker er forholdsvis enkle i sin oppbygning, og ikke særskilt utformet med sikte på avgjørelsen av slike krav som det her dreier seg om. §383 annet ledd forutsetter at det i kjæremålsinstansen kan påberopes nye faktiske opplysninger. Jeg mener at dette heller bør tolkes utvidende enn antitetisk.
Etter dette legger jeg til grunn at Høyesterett kan prøve det utvidede erstatningskrav. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om lagmannsretten kunne avvise de nye deler av kravet fordi de først ble tatt opp under den muntlige forhandling.
Posten på kr 90.000 gjelder tap i to år ved at A ikke fikk fornyet sitt undervisningsoppdrag ved Luftkrigsskolen. Posten på kr 180.000 gjelder tap i tre år ved at han ikke fikk fullført sin utdannelse ved Universitetet i Trondheim og som følge av dette ikke fikk et bedre betalt arbeid. Jeg er kommet til at disse erstatningsposter er altfor lite klarlagt til at erstatning kan tilkjennes. Det er ikke fremlagt noen nærmere opplysninger om As økonomi. Det er opplyst at han for tiden arbeider i Saudi-Arabia, og ikke som kaptein i Luftforsvaret, men noen opplysning om hans inntekt foreligger ikke. Om hans inntekter etter løslatelsen ville ha vært høyere dersom han ikke hadde vært gjenstand for den uberettigede forfølgning, lar seg ikke fastslå.
Når det gjelder oppreisningskravet, er jeg uenig med lagmannsretten. Har den tidligere siktede gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, foreligger det sentrale vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444. Man kan ikke da i annen omgang ved vurderingen av om oppreisning bør gis etter §446, som viser til §444, gjøre bruk av et skjerpet krav til sannsynliggjøring. Jeg finner for øvrig at det etter de to sakkyndige uttalelser som foreligger i saken, og som er helt entydige, er hevet over rimelig tvil at A ikke kan være den person som ringte til B.
Forfølgningen har utvilsomt vært en stor påkjenning for A og hans familie. Det gjelder både varetektsoppholdet, presseomtalen og den vanærende beskyldning. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om politiet generelt kan bebreides for å ha gått frem på en spesielt hensynsløs måte overfor A. Men jeg finner grunn til å kritisere at opplysningene om lydopptaket av samtalen 22. januar 1987 ikke ble fremlagt for forhørsretten da den behandlet fengslingsspørsmålet 28. januar samme år.
Etter en samlet vurdering finner jeg at særlige grunner taler for at det her bør tilkjennes oppreisning. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 150.000.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Erstatning etter straffeprosessloven §444 ut over de tidligere tilkjente kr 32.500 tilkjennes ikke.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i oppreisning etter straffeprosessloven §446. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.