Rt-1989-983

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-09-26
Publisert:	Rt-1989-983 (328-89)
Stikkord:	Selvdømme, Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 148B/1989, nr 186/1988
Parter:	Bergens Motorbåtforening v/styrets formann (Advokat Ole Bjørn Støle) mot 1. Roy Strøm 2. Tore Collett Moen 3. Ludvig Michaelsen 4. Kjell Pedersen 5. Harry Takle (Advokat Helge Wesenberg - til prøve).
Forfatter:	Dolva, Langvand, Michelsen, Aasland, Sandene
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Dolva: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av vedtak om eksklusjon av fem medlemmer fra Bergens Motorbåtforening, Roy Strøm, Tore Collett Moen, Ludvig Michaelsen, Kjell Pedersen og Harry Takle.

Bergens Motorbåtforening hadde tidligere to havneanlegg - Florida-avdelingen i Store Lungegårdsvann og Strømme-avdelingen på Strømme i tidligere Fana kommune. Som følge av nytt veianlegg ble det nødvendig å fjerne foreningens havneanlegg i Store Lungegårdsvann fra det sted hvor det hittil hadde ligget. Foreningens styre forhandlet med Bergen kommune med sikte på å flytte anlegget til et annet område i Store Lungegårdsvann. Forhandlingene førte imidlertid ikke til et resultat som styret fant tilfredsstillende, og styret besluttet 28. februar 1984 å avvikle havnen på Florida. Dette ble meddelt foreningens medlemmer med båtplass på Florida ved skriv av 17. mars 1984 med frist for å flytte båtene til utgangen av måneden. Ved brev av 26. mars 1984 protesterte en rekke av Florida-avdelingens medlemmer mot styrets vedtak. De ba om at det ble innkalt til ekstraordinær generalforsamling til behandling blant annet av mistillitsforslag mot styret. Det ble samtidig valgt et arbeidsutvalg på fem medlemmer. I brev av 30. mars 1984 fra advokat Ohldieck på vegne av styret ble det blant annet presisert at det ikke var overensstemmende med vedtektene å akseptere noen aksjonskomite som fremmer særinteresser, og foreningen forbeholdt seg å komme tilbake til spørsmålet om den valgte fremgangsmåte i forhold til foreningens vedtekter. Arbeidsutvalget opprettet en ny bankkonto for innbetaling av medlemskontingent og havneleie. Kontoen ble disponert av Roy Strøm. Arbeidsutvalget tok senere kontakt med kommunale instanser med sikte på en midlertidig ordning for båthavnen i Store Lungegårdsvann, og flyttet i samarbeid med myndighetene i begynnelsen av mai foreningens bryggeanlegg til et nærliggende område i vannet. De fem medlemmene av arbeidsutvalget - ankemotpartene i den foreliggende sak - ble ekskludert fra foreningen ved styrets vedtak 27. april 1984 og meddelt vedtaket ved brev av 2. mai 1984. En klage fra de fem ekskluderte medlemmene ble den 16. mai 1984 avvist av De Eldres Råd, som er foreningens klageorgan for slike vedtak.

Ved stevning av 1. november 1984 reiste de fem deretter sak mot foreningen med påstand om at eksklusjonsvedtaket skulle kjennes ugyldig. Bergens Motorbåtforening påstod saken avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Bergen byrett tok avvisningspåstanden til følge. Gulating lagmannsrett bestemte imidlertid etter kjæremål at saken skulle fremmes. Foreningens kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 13. mars 1986, Rt-1986-308. Bergen byrett avsa deretter den 10. april 1987 dom med denne domsslutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkerne betaler in solidum innen 2 - to - uker til saksøkte i saksomkostninger kr. 11.400,- - kronerellevetusenfirehundre 00/100-."

De fem påanket dommen til Gulating lagmannsrett som den 3. juni 1988 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Bergens motorbåtforenings vedtak om eksklusjon av de ankende parters medlemskap i Bergens Motorbåtforening, datert 2. mai 1984, kjennes ugyldig.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Bergens Motorbåtforening til de ankende parter kr. 33.050,- -kronertrettitretusenogfemti 00/100- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. I byrettens domsgrunner er en rekke av de sentrale dokumenter i saken sitert ordlydende.

Bergens Motorbåtforening har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil rettsanvendelse.

Det er holdt bevisopptak i saken hvor tre av ankemotpartene, Roy Strøm, Ludvig Michaelsen og Harry Takle, avga partsforklaringer og tre vitner, hvorav to var nye for Høyesterett, avga vitneforklaringer. Det er framlagt en rekke nye dokumenter, blant annet utskrift av referatet fra møtet 16. mai 1984 i De Eldres Råd. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter, men er på en del punkter bedre opplyst. Det er opplyst at omtrent 50 av foreningens medlemmer med tilknytning til foreningens anlegg i Store Lungegårdsvann, Florida-avdelingen, deriblant de fem ankemotpartene, har reist sak mot foreningen ved Bergen byrett med påstand om utløsning med en forholdsmessig del av foreningens formue. Søksmålet er stilt i bero i påvente av avgjørelsen i den foreliggende sak. Det er videre dannet en ny forening - Bergens Motorbåtforening-Florida, stiftet i begynnelsen av 1985.

Bergens Motorbåtforening mener at Bergen byretts dom må stadfestes. Deres anførsler for Høyesterett kan gjengis slik:

Prinsipalt gjøres det gjeldende at §4 i foreningens lover riktig fortolket er en selvdømmeklausul. Etter rettspraksis aksepteres det at det foreligger selvdømme selv om dette ikke framgår uttrykkelig av klausulens ordlyd. Domstolenes kompetanse til å overprøve foreningens vedtak vil da være sterkt beskåret, selv om den ikke er helt avskåret. Lagmannsretten behandler ikke spørsmålet om selvdømme uttrykkelig, men sier at den ikke har tatt stilling til spørsmål av skjønnsmessig karakter. Den har da oversett at også rettsanvendelsen omfatter skjønn, og lagmannsretten har gått for langt i sin prøving av rettsanvendelsesskjønnet.

Subsidiært gjøres det gjeldende at selv om retten skulle komme til at det ikke foreligger selvdømme, tilsier reelle hensyn likevel at domstolskontrollen med foreningsvedtak av denne karakter er sterkt begrenset. Domstolene har inntatt en differensiert holdning ved bedømmelsen av foreningsforhold, uansett om det foreligger selvdømmeklausuler eller ei. Omfanget av domstolskontrollen må avpasses etter karakteren av den forening det dreier seg om.

Atter subsidiært anføres det at selv om utgangspunktet skulle være full prøvingsrett, må domstolene ta hensyn til foreningsorganenes vurdering av skjønnsmessige kriterier - også ut over det som vanligvis betegnes som området for fritt skjønn/hensiktsmessighetsskjønnet.

Domstolene har riktignok i visse tilfeller gått langt i å overprøve foreningsvedtak. Dette gjelder imidlertid foreninger hvor medlemskap er av en helt annen betydning for medlemmene enn i det foreliggende tilfelle. Hvor det dreier seg om vesentlige velferdsinteresser for den enkelte, kan det av rettssikkerhetshensyn være betenkelig å akseptere selv uttrykkelige selvdømmeklausuler. Slike forhold gjør seg imidlertid ikke gjeldende her. Bergens Motorbåtforening er en forening med et ideelt og ikke-økonomisk formål som drives på hobby-basis.

De innvendinger som de ekskluderte medlemmene har mot styret, og som hevdes å berettige deres handlemåte, kan etter den ankende parts mening ikke føre fram. Styrets vedtak om å nedlegge foreningens virksomhet i Store Lungegårdsvann er truffet etter et omfattende arbeid for å oppnå et tilfredsstillende grunnlag for fortsatt drift og bygger på en saklig vurdering overensstemmende med foreningens formålsparagraf. Det er ikke noe holdepunkt for å hevde at det i realiteten innebærer en oppløsning. Styrets vedtak ble bifalt med stort flertall på foreningens ekstraordinære generalforsamling 29. mai 1984.

Styret kan heller ikke bebreides for ikke å ha innkalt til ekstraordinær generalforsamling tidligere. I brevet av 30. mars ba styret om at det eventuelt ble framsatt et nytt forslag til dagsorden overensstemmende med vedtektene, under henvisning til at den tilsendte dagsorden i det vesentlige omfattet punkter som etter vedtektene ikke kunne behandles.

Selv om domstolene skulle foreta en full overprøving av realiteten, er vilkårene for eksklusjon etter foreningens mening oppfylt, og eksklusjonsvedtaket gyldig. Dette gjelder så meget mer når man må legge til grunn at domstolskontrollen her er begrenset.

De uttrykk som lovenes §4 benytter, må ses som en konkretisering av det ulovfestede prinsipp om at eksklusjon på grunnlag av illojal opptreden. Vedrørende de enkelte forhold som er grunnlaget for eksklusjonen, viser foreningen til referatet fra møtet 16. mai 1984 i De Eldres Råd. De forhold som der er angitt, rammes av §4. Domstolene bør dessuten være forsiktige med å overprøve det rettsanvendelsesskjønn som foreningens ansvarlige organer har foretatt. Ankemotpartene har avslått å forhandle med styret med sikte på avklaring av uoverensstemmelsene og stilte urimelige krav i den forbindelse. Det er videre uakseptabelt at det opprettes en særskilt konto for innbetaling av medlemskontingent og havneleie som ble disponert av Roy Strøm. Etter foreningens mening hadde også medlemmene på Florida tidligere fått tilsendt innbetalingsblankett for medlemskontingent, men uansett kan framgangsmåten ikke godtas. Ved å stå i spissen for en gruppe som opererte på siden av foreningen, har ankemotpartene skapt uklarhet og vanskeliggjort styrets forhandlinger med Bergen kommune - slike forhandlinger fortsatte våren 1984 med sikte på å finne andre områder ved Store Lungegårdsvann. Det tilbud fra kommunen som framkom etter forhandlinger med arbeidsutvalget, var ikke nytt i forhold til det tidligere tilbud som styret hadde behandlet og ikke funnet tilfredsstillende. Jf i denne forbindelse båtforeningens formålsparagraf - lovenes §2 - hvor det første som nevnes er å "skape og opprettholde et godt båtmiljø i sikre båthavner og opplagsplasser". I tillegg kommer det forhold at ankemotpartene har medvirket til selvtekt ved å disponere over foreningens materiell mot styrets protest. Ankemotpartenes forhold rammes derfor iallfall av kriteriene "virker til skade for foreningen" og "handler mot foreningens lover".

Vedrørende saksbehandlingen viser foreningen til byrettens dom som den er enig i. Selv om brevet av 30. mars 1984 ikke uttrykkelig betegner seg som advarsel eller henviser til lovenes §4, ga det ankemotpartene tilstrekkelig klar beskjed. Henvisningen til vedtektene kan etter omstendighetene bare gjelde §4. Brevet ga klart uttrykk for at det ikke er overensstemmende med foreningens vedtekter å akseptere noen aksjonskomite, og det presiseres at det er styret som er det kompetente organ til å forhandle med tredjemann. Byretten har med rette lagt vekt på at styret erklærte seg villig til videre dialog med representanter for Florida-avdelingen. Som byretten har gjort må det her foretas en helhetsvurdering, og den ankende parts innvendinger mot saksbehandlingen kan ikke føre fram.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1. Bergen byretts dom av 10. april 1987 stadfestes.

2. Bergens Motorbåtforening v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser."

Ankemotpartene viser til lagmannsrettens dom som de er enige i.

Selv om domstolenes prøvingsrett overfor foreningsvedtak i noen grad er begrenset, har det vært en utvikling i rettspraksis og teori i retning av styrket vern for enkeltpersoner. Prøvingsrettens omfang vil imidlertid avhenge av foreningens karakter og betydningen av det inngrep vedtaket representerer.

For så vidt gjelder Bergens Motorbåtforening er det riktignok en privat forening, men medlemskapet har en sterk økonomisk karakter ved at medlemskapet gir rett til båtplass etter ansiennitet, vinteropplagsplass, adgang til verksted, vakthold m v . Dette betaler medlemmene langt mindre for enn i kommersielle marinaer. I tillegg til de økonomiske og praktiske fordeler som tapes ved eksklusjonen, veier imidlertid også den følelsesmessige belastning og stigmatiseringen ved eksklusjonen tungt.

Ankemotpartene er enig i lagmannsrettens dom som må forstås slik at §4 ikke innebærer selvdømme som beskjærer eller avskjærer domstolenes prøvelsesrett. I den utstrekning det har betydning for spørsmålet om selvdømme foreligger, at det er en klageinstans som er uavhengig av førsteinstansen, mener ankemotpartene at klageadgangen til De Eldres Råd ikke kan anses tilstrekkelig betryggende på grunn av rådets nære forhold til styret. Men selv om det skulle foreligge selvdømme, vil domstolene ha en ikke ubetydelig prøvelsesrett, avhengig av foreningens og vedtakets karakter. Domstolene må kunne prøve fullt ut både vedtakets formelle hjemmel og styrets tolking av hjemmelen.

Vedrørende sakens fakta er det viktig for ankemotpartene å få fram at deres handlemåte må ses i lys av at styrets vedtak om å nedlegge foreningens virksomhet i Store Lungegårdsvann kom som en overrumpling ved orienteringen 17. mars 1984 - tidligere hadde det bare vært snakk om flytting.

Nedleggelsen ble således gjort kjent for medlemmene for sent og uten alternativer - styrets videre forhandlinger ble det ikke opplyst om i denne omgang. Samtidig fikk man det inntrykk at nedleggelsen medførte opphør av medlemskapet. Dette er bakgrunnen for at medlemmene på Florida samlet seg om et krav om at det måtte avholdes en ekstraordinær generalforsamling for å behandle mistillitsforslag mot styret. Selv om enkelte av de foreslåtte punktene på dagsordenen ikke kunne behandles, hadde styret plikt til å innkalle til ekstraordinær generalforsamling for å behandle mistillitsforslaget. De tiltak som ble gjennomført av arbeidsutvalget og medlemmene på Florida, ble foretatt i påvente av avklaring på den ventede ekstraordinære generalforsamlingen.

Arbeidsutvalget har ikke i denne perioden avvist å møte styret, men forholdet ble snart slik at kontakten skjedde via advokat.

På bakgrunn av det som ble opplyst om tilbakebetaling av depositum og det forhold at man ikke som vanlig hadde fått tilsendt innbetalingsgiro for medlemskontingent, ble orienteringen av de fleste oppfattet som om nedleggelsen også innebar opphør av medlemskapet i foreningen. Innbetaling av kontingent innen 31. mars er et vilkår for å opprettholde medlemskapet. Dette er bakgrunnen for at det ble opprettet en konto for innbetaling av medlemskontingent og havneleie, med sikte på å sikre opprettholdelsen av medlemskapet, idet man i motsatt fall risikerte å bli strøket som medlem. Foreningens kasserer ble orientert umiddelbart om dette.

I forhandlingene med kommunen om en midlertidig nødløsning opptrådte arbeidsutvalget ikke på vegne av Bergens Motorbåtforening, og kommunens representanter var fullt klar over dette. Arbeidsutvalgets kontakt med kommunen førte til at fristen for fraflytting ble forlenget og til at kommunen framkom med et tilbud som et stort flertall på den ekstraordinære generalforsamlingen godkjente som grunnlag for fortsatt arbeid med sikte på en permanent ordning. Dette kan ikke hevdes å ha vært til skade for foreningen.

De forføyninger som ble gjort over foreningens materiell - flytting av bryggene til midlertidig plassering ved Tivolitomta i samarbeid med havnevesenet - var nødsforanstaltninger for å unngå skade og representerer en midlertidig ordning i påvente av den ekstraordinære generalforsamlingen. Flyttingen foregikk for øvrig etter styrets eksklusjonsvedtak av 27. april 1984.

Ankemotpartene anfører videre at eksklusjonsvedtaket også er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Brevet av 30. mars 1984 representerer ikke en advarsel etter lovenes §4, men det er utlagt slik i ettertid. Forsømmelsen av å følge den vedtektsbestemte framgangsmåten har åpenbart hatt betydning for vedtaket, og feilen er ikke senere reparert. Spesielt anføres det at klagebehandlingen i De Eldres Råd ikke har rettet opp feilen, idet ankemotpartene heller ikke i denne forbindelse ble gjort kjent med de konkrete ankepunkter som eksklusjonen bygde på.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom av 3. juni 1988 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."

Jeg finner at lagmannsrettens dom må stadfestes, men jeg begrunner resultatet på en annen måte enn lagmannsretten.

Som nevnt innledningsvis ble spørsmålet om den nødvendige rettslige interesse i søksmålet behandlet særskilt under saksforberedelsen for byretten. Partene har for Høyesterett begge uttalt at de anser at partenes rettslige interesse i saken fortsatt er til stede. Jeg er enig i dette.

Ved en avgrensning av domstolenes prøvingsadgang overfor foreningsvedtak vil både foreningens karakter og vedtakets virkning for de berørte ha betydning. På den ene side har man foreninger og løsere sammenslutninger hvor tilknytningsforholdet knapt kan sies å ha rettslig karakter, og hvor domstolsprøving av forholdet ikke anses påkallet, og på den annen side foreninger hvor medlemskapet har stor betydning for medlemmene, og hvor vedtak kan berøre medlemmenes helt sentrale interesser av økonomisk eller velferdsmessig art. Rettspraksis og teori viser at domstolenes rolle i slike forhold varierer etter omstendighetene. Det vil dessuten ha betydning om partene direkte har avtalt eller forutsatt hva som skal gjelde for konfliktløsning i forholdet - særlig om det må legges til grunn at det foreligger selvdømme eller ikke for bestemte spørsmål.

Den type foreninger som Bergens Motorbåtforening representerer, kan sies å høre hjemme i mellomgruppen her. Medlemskapet innebærer både økonomiske, praktiske og mer ideelle fordeler, men likevel av forholdsvis begrenset art. For så vidt gjelder vedtakets karakter må eksklusjon sies å være av det mest inngripende som kan oppstå i forholdet mellom foreningen og det enkelte medlem.

Lagmannsrettens begrunnelse for å kjenne eksklusjonsvedtaket ugyldig, var at vedtaket etter lagmannsrettens syn ikke hadde hjemmel i §4 i Bergens Motorbåtforenings lover. Det var da for lagmannsretten ikke nødvendig å ta stilling til anførselen om at vedtaket var ugyldig også av den grunn at det forelå saksbehandlingsfeil - manglende advarsel. Lagmannsretten bemerket likevel at det ikke kunne ses at det brev av 30. mars 1984 som fra foreningens side er anført å være den vedtektsbestemte advarsel, med tilstrekkelig tydelighet ga uttrykk for faren for eksklusjon.

Slik jeg ser saken er det naturlig først å ta stilling til spørsmålet om det foreligger en saksbehandlingsfeil og i tilfelle betydningen av denne. Den saksbehandlingsfeil som ankemotpartene hevder foreligger, er at de ikke har fått den advarsel, som ifølge §4 i foreningens lover skal gis før eksklusjon kan besluttes. Paragrafen hadde da eksklusjonen ble foretatt, følgende ordlyd:

"Styret kan, etter å ha gitt en skriftlig advarsel, ekskludere medlemmer som ved sin oppførsel vekker anstøt eller forargelse, virker til skade for foreningen, handler mot foreningens lover og gjeldende havnereglement, misbruker foreningens eller forbundets flagg, stander eller merker. Styrets avgjørelse kan ankes inn for De Ældres Raad."

Jeg finner at advokat Ohldiecks brev av 30. mars 1984 på vegne av styret ikke fyller den funksjon som en skriftlig advarsel etter lovenes §4 skal fylle. En slik advarsel bør være betegnet som en advarsel om eksklusjon, slik at de berørte klart gjøres oppmerksom på muligheten for eksklusjon. Den bør videre tydelig angi hva adressatene bebreides for, slik at de etter omstendighetene kan rette opp forholdet. Iallfall må de gis anledning til å framkomme med sin forklaring om det eller de forhold som bebreides dem. - I noen utstrekning vil det bero på et skjønn hva som her kreves. Jeg må imidlertid legge til grunn at den skriftlige advarsel som lovenes §4 gir anvisning på, må ses som en reell og viktig rettssikkerhetsgaranti for medlemmene.

Den del av brevet av 30. mars som nærmest kan oppfattes som en advarsel, lyder slik:

"Jeg vil innledningsvis få bemerke at det kompetente besluttende organ i Bergen Motorbåtforening er foreningens styre, og at det ikke er overensstemmende med vedtektene å akseptere noen aksjonskomite som fremmer særinteresser.

Foreningen forbeholder seg nærmere å komme tilbake til spørsmålet om den fremgangsmåte som er valgt, i forhold til foreningens vedtekter.

Styret vil imidlertid komme tilbake til dette i ettertid."

Brevet må ses i lys av den situasjon som var oppstått etter at foreningens medlemmer på Florida i brev av 26. mars hadde gitt uttrykk for mistillit til styret med den begrunnelse at styret hadde handlet i strid med foreningens lover ved nedleggelsesvedtaket av 28. februar 1984, og bedt ekstraordinær generalforsamling innkalt. I brevet var det opplyst at det arbeidsutvalg som medlemmene på Florida hadde valgt, hadde "fullmakt til å opptre på våre vegne i Bergens Motorbåtforenings navn til nytt styre er konstituert".

I brevet av 30. mars presiseres det at det er foreningens styre som er det kompetente besluttende organ, og at det ikke er overensstemmende med vedtektene å akseptere noen aksjonskomite som fremmer særinteresser. Brevet gir imidlertid ikke noe klart varsel om at det representerer det første skritt i den vedtektsbestemte framgangsmåte for eksklusjon, og adressatene får derved ikke den nødvendige foranledning til å forholde seg til dette. Eksklusjonsgrunnlaget ble heller ikke tilstrekkelig konkretisert overfor dem. Jeg finner etter dette at brevet av 30. mars 1984 ikke er utformet slik at det tilgodeser de formål som den vedtektsbestemte advarsel tar sikte på. Styrets eksklusjonsvedtak den 27. april 1984 ble derfor fattet uten at de ekskluderte medlemmene hadde fått den nødvendige advarsel på forhånd.

Jeg kan heller ikke se at den feil som manglende advarsel representerer, senere er reparert på en slik måte at feilen ikke får betydning. Spørsmålet om feilen er reparert kan stilles på bakgrunn av at eksklusjonssaken jo etter klage er behandlet av foreningsorganet De Eldres Råd, som er klageorgan for slike vedtak. Jeg lar det stå åpent om feilen overhodet kan repareres som ledd i klagebehandlingen, men finner det under enhver omstendighet klart at dette ikke er tilfelle her. Heller ikke i denne omgang ble eksklusjonsgrunnlaget konkretisert. Styrets vedtak av 27. april 1984 er uten begrunnelse, og den begrunnelse som gis i brev 2. mai 1984 fra foreningens formann hvor vedtaket ble meddelt de berørte, er også helt kortfattet: "Begrunnelsen tør være kjent, men kan kort sammenfattes med illojal opptreden i forbindelse med Bergens Motorbåtforenings anlegg i Store Lungegårdsvann". En nærmere konkretisering av eksklusjonsgrunnlaget framgår først av referat fra møte 16. mai 1984 i De Eldres Råd. Det framgår av referatet at:

"Årsaken til styrets ekslusjon var bl.a. følg.:

1. Avvist å møte styret til å samtale om saken, hvis ikke styret kom til Florida, og da bare med 5 mann.

2. Oppr. bankkonto i B.M.'s navn, og som disponeres av Roy Strøm og bedt medl. på Florida å betale inn til denne konto.

3. Kontaktet og uttalt seg til off. myndigheter og aviser.

Alle de ovennevnte forhold uten godkjennelse av det lovlig valgte styre i B.M.

En rekke andre forhold ble også berørt i rådsmøtet, bl.a. at gruppen egenhendig har tatt seg til rette og flyttet bryggen på Florida, uttalt seg via nær-radio o.s.v. uten godkjennelse fra styret."

Jeg nevner ellers at referatet ikke ble gjort kjent for de ekskluderte medlemmene. Brevet av 18. mai fra De Eldres Råd til de ekskluderte om resultatet av klagebehandlingen er helt kortfattet og opplyser bare om at: "Advarsel ble gitt i brev av 30. mars d.å. Styrets begrunnelse for vedtaket om eksklusjon av fem medlemmer, er etter D.E.R. berettiget, og anken må derfor avvises."

Selv om det i en viss grad er uklart i hvilken utstrekning domstolene kan overprøve foreningsvedtak, er det for vedtak av inngripende betydning for medlemmene - slik som eksklusjonsvedtak - klart behov for kontroll med at eventuelle vedtektsbestemte regler om framgangsmåten følges og med at saksbehandlingen ellers fyller rimelige krav. Selv om domstolene er tilbakeholdne med å overprøve sider av foreningsvedtak, har domstolskontrollen etter min mening en særlig betydning som rettssikkerhetsgaranti for så vidt gjelder saksbehandlingen.

Domstolene bør kunne konstatere ugyldighet av slike vedtak ved alvorligere feil - selv om de krav som må stilles i noen grad avhenger av foreningens karakter og andre forhold. I det foreliggende tilfelle ville en advarsel etter min mening hatt reell betydning, ikke minst ved at den ville ha gitt de fem anledning til å imøtegå de konkrete ankepunkter som var rettet mot dem. Etter de opplysninger som foreligger, kan jeg ikke se bort fra at de fem kunne ha framført synspunkter og opplysninger som måtte være av betydning for spørsmålet om det var grunn til eksklusjon. Dette gjelder eksempelvis begrunnelsen for opprettelse av bankkontoen, synspunkter på styrets noe formelt begrunnede nektelse av å innkalle til ekstraordinær generalforsamling og opplysninger om formen for arbeidsutvalgets henvendelse til kommunale instanser.

Det ligger således slik an at saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold. Etter mitt syn må feilen her føre til at eksklusjonsvedtaket kjennes ugyldig.

Jeg har i det foregående ikke tatt stilling til spørsmålet om §4 i foreningens lover innebærer selvdømme for foreningen i eksklusjonssaker. Uansett hvordan man vil bedømme dette, må domstolene kunne kontrollere saksbehandlingen.

Anken har ikke ført fram. Jeg finner at den ankende part må pålegges å erstatte ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes overensstemmende med omkostningsoppgaven til kr 49.820, herav for utgifter kr 4.820. Det er ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergens Motorbåtforening til Roy Strøm, Tore Collett Moen, Ludvig Michaelsen, Kjell Pedersen og Harry Takle i fellesskap 49.820 - førtinitusenåttehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Langvand: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og vil bemerke:

Den ankende part har anført at §4 i foreningens lover er en selvdømmeklausul som ankemotpartene må anses for å ha akseptert da de meldte seg inn i foreningen. Den rettslige følge av en slik klausul er at adgangen til å få et eksklusjonsvedtak prøvet av domstolene er begrenset. Til støtte for dette syn har den ankende part vist til flere rettsavgjørelser og til uttalelser i teorien. Jeg er enig i denne karakteristikk av §4. Bestemmelsen sier riktig nok ikke direkte at adgangen til domstolsprøvelse er begrenset, men en slik forståelse må etter min mening følge av bestemmelsens formål. Når det gjelder den nærmere avgrensing av adgangen til domstolsprøvelse, antar jeg at selve fortolkningen av bestemmelsen må kunne prøves. Jeg kan ikke se at styret og De Eldres Råd har tolket bestemmelsen uriktig når det er lagt til grunn at forhold av den art som her er til stede kan rammes. Spørsmålet om eksklusjon bør foretas beror på et skjønn som jeg antar bare kan overprøves av domstolene i den utstrekning det er spørsmål om avgjørelsen er vilkårlig og ikke er uttrykk for et forsvarlig skjønn. Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for å sette avgjørelsen til side på et slikt grunnlag. Det er heller ikke påberopt av ankemotpartene.

Jeg kan ikke gi ankemotpartene medhold i at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at det ikke ble gitt en slik advarsel at ankemotpartene måtte være forberedt på en eksklusjon og kunne treffe de nødvendige foranstaltninger til å imøtegå et eksklusjonsvedtak. Selv om brevet av 30. mars 1984 fra foreningens advokat som påpekt av førstvoterende ikke eksplisitt gir en advarsel om at eksklusjon kan forventes, mener jeg at det sett i sin sammenheng måtte forstås på denne måte. Brevet må forstås slik at det bygger på §4 i vedtektene der eksklusjonsbestemmelsen står. Det ble sendt som et resultat av den konflikt ankemotpartene hadde bidratt til ved de reaksjoner og disposisjoner det tidligere er gjort rede for. Skulle det likevel legges til grunn at ankemotpartene ikke hadde fått anledning til å gjøre sine synspunkter gjeldende overfor styret før dette traff vedtak om eksklusjon, antar jeg at denne mangel ved saksbehandlingen må anses reparert ved at ankemotpartene fikk anledning til å benytte sin klageadgang til De Eldres Råd og der kunne fremsette sine ankepunkter mot eksklusjonen. Slik jeg vurderer det var det ikke organisasjonsmessig en så nær tilknytning mellom styret og De Eldres Råd at klagebehandlingen ikke kan tillegges den betydning jeg har pekt på.

Jeg er således kommet til at den ankende part må frifinnes og finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dolva.

Dommer Aasland: Likeså.

Justitiarius Sandene: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergens Motorbåtforening til Roy Strøm, Tore Collett Moen, Ludvig Michaelsen, Kjell Pedersen og Harry Takle i fellesskap 49.820 - førtinitusenåttehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.