Rt-1990-100
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-30 |
| Publisert: | Rt-1990-100 (24-90) |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 21B/1990, nr 26/1988 |
| Parter: | Elias G Stokken (Advokat Endre Grande) mot Magnus Jakobsen Tøkje (Advokat Kjell Steinsbø - til prøve). |
| Forfatter: | Backer, Christiansen, Sinding-Larsen, Gjølstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | LOV-1882-03-13-§2, Jordskifteloven (1882), Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979) §2, Jordskifteloven (1979) |
Dommer Backer: Eiendommen Stokken Østre i Stord herred ble ved utskiftnings- og skylddelingsforretning av 27. juli 1835 delt i to tilnærmet like store deler, gnr 61 bnr 1 og gnr 61 bnr 2. Ved forretningen i 1835 ble skogen i utmarken delt i fire teiger, hvorav hvert bruk fikk to. Beitet og visse andre rettigheter skulle være i fellesskap. Tvisten gjelder spørsmålet om grunnen i utmarken ligger i sameie mellom de to brukene, eller om hvert bruk eier grunnen i sine skogteiger. Magnus Jakobsen Tøkje hevder som eier av bnr 1 at grunnen ligger i sameie, mens Elias G Stokken som eier av bnr 2 hevder at grunnen er delt.
I 1984 ble det forlangt grensegangsforretning ved Sunnhordland jordskifterett for grensen mellom Stokken Østre og naboeiendommen gnr 60 Melkevik samt for grensen mellom gnr 61 bnr 1 og gnr 61 bnr 2. Senere i 1984 krevet Magnus Jakobsen Tøkje klarlegging av rettsforholdene i utmarken for bnr 1 og 2 etter jordskifteloven av 21. desember 1979 nr 77 §2 annet ledd bokstav h). I den tvist som i denne forbindelse oppstod, avsa Sunnhordland jordskifterett 8. februar 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Grenselinene som er trekte i Stokken-utmarka ved utskiftings- og skylddelingsforretning av 27. juli 1835 er skoggrenser, medan grunn og beite er sameige mellom gnr. 61, bnr. 1 og 2.
2. Sakskostnader vert ikkje tilkjent."
Elias G Stokken påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 30. oktober 1987 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Sunnhordland jordskifterett sin dom av 8. februar 1985 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av jordskifterettens og lagmannsrettens dommer.
Elias G Stokken har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Den ankende part og ankemotpartens hustru samt 10 vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er tre nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel nye dokumenter. Særlig nevner jeg at det er fremlagt en fullstendig utskrift av kjennelse av 8. desember 1911 avsagt under storskiftet for Stord og Fitjar, og endel nye opplysninger om forhandlingene om såkalte fjellkontrakter i 1967. Selv om saken i enkelte henseender er bedre opplyst enn for lagmannsretten, står den ikke i en vesentlig ny stilling for Høyesterett.
Den ankende part, Elias G Stokken, har i det vesentlige anført:
De to tidligere instanser har for lettvint og kategorisk gjort bruk av den såkalte vestlandsregel, hvoretter eiendomsretten til grunnen følger retten til beitet. Hvert tilfelle må imidlertid bedømmes konkret, slik at det legges vekt på hvilken bruksrett som har vært viktigst, den lokale rettsoppfatning, og partenes egne handlinger og oppfatninger. Alle disse faktorer trekker her i retning av at hver part eier grunnen i sine skogteiger.
I det foreliggende tilfelle må retten til skogen anses som viktigere enn retten til beitet. Ved storskiftet i 1911 la storskiftekommisjonen som alminnelig utgangspunkt til grunn at i Stord herred fulgte eiendomsretten til grunnen bruksretten til skogen. Ved en rekke anledninger, helt fra 1857 til 1967, har eieren av gnr 61 bnr 2 opptrådt alene når det har vært tale om å disponere kontraktsmessig over grunnen i sine skogteiger. Til dels har eieren av gnr 61 bnr 1 gjort det samme. Den eneste gangen de to eiere har opptrådt i fellesskap, er i 1904 da Fyrvesenet gratis fikk anledning til å sette opp et merke på en holme. Disposisjonene viser hvordan både partene og andre har sett på eiendomsforholdene.
Inntil 1899 lå beitet i utmarken i fellesskap mellom Stokkengårdene og gnr 60 Melkevik. Det skjedde da en utskiftning i forhold til Melkevik. Lagmannsretten har ut fra en tolking av §2 i utskiftningsloven av 13. mars 1882 tatt utskiftningen som et tegn på at også grunnen i utmarken lå i fellesskap mellom de tre gårdene inntil 1899. Gyldigheten av denne tolkingen bestrides. Den ankende part mener at grunnen må ha vært delt mellom Stokkengårdene og Melkevik på et tidligere tidspunkt. Selv om dette ikke skulle være riktig, må de to Stokkengårdene imidlertid på grunnlag av det som senere er skjedd, i dag ansees som grunneiere i hver sine skogteiger.
Elias G Stokken har nedlagt slik påstand:
"1. Grenselinjene som er trukket i utmarken på Stokken i h.t. skylddelingsforretning av 27. juli 1835 er eiendomsgrenser og Elias G. Stokken er som eier av gnr. 61, bnr. 2 i Stord eksklusiv eier til den grunn som er tillagt bnr. 2 i samme utskiftning, innenfor de grenser som endelig måtte bli fastsatt ved rettskraftig avgjørelse i tvist vedrørende grensene.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:
Jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser er riktige både i resultatet og begrunnelsen.
Det er her foretatt en konkret bedømmelse av hvilken bruksrett som ansees viktigst. Bruksretten til skogen synes aldri å ha spilt noen større praktisk rolle. Ved storskiftet i 1911 var utgangspunktet i Fitjar herred at grunnen fulgte retten til beitet. Forholdene på det sted som det her dreier seg om, er annerledes enn i størstedelen av Stord herred, der det er atskillig drivverdig skog. Forholdene er mer like dem som man har i Fitjar og i de andre kommunene i nærheten, der man følger den såkalte vestlandsregelen. På grunn av forskjellig bonitet er skogteigene til bnr 2 omtrent dobbelt så store av utstrekning som teigene til bnr 1. Det har formodningen mot seg at grunnen skulle fordeles på denne måten.
Utskiftningen med Melkevik i 1899 er en sterk indikasjon på at grunnen i utmarken da fremdeles lå i fellesskap mellom de to Stokkengårdene.
Ved vurderingen av de ulike disposisjoner som eieren av bnr 2 har foretatt over sine skogteiger gjennom årene, må man ta hensyn til at ingen av dem har hatt noen større økonomisk betydning. Stort sett har det dreiet seg om å tillate inngrep som bare har hatt betydning for den som hadde bruksretten til skogen. I den utstrekning det måtte være gått for langt, dreier det seg om en tålt bruk av grunnen. Eieren av bnr 1 har av hensyn til naboforholdet ikke ønsket å påtale forhold som var av liten praktisk betydning.
Magnus Jakobsen Tøkje har nedlagt slik påstand:
"1. Punkt nr. 1 i lagmannsretten sin dom vert stadfesta.
2. Ankemotparten vert tilkjent sakskostnader for jordskifteretten, lagmannsretten og Høgsterett."
Jeg er - under tvil - kommet til det samme resultat som lagmannsretten. Tvilen knytter seg til vurderingen av hvilken betydning man skal tillegge de disposisjoner som eieren av gnr 61 bnr 2 har foretatt over grunnen i sine skogteiger i dette århundre.
Det omtvistede område ligger på Stokkenhalvøya på vestsiden av øya Stord, innenfor Stord kommune, men nær grensen til Fitjar. Gnr 60 Melkevik eier den nordligste og største delen av Stokkenhalvøya, mens de to Stokkengårdene eier den sydligste delen. Ifølge oppgave fra landbrukskontoret i Stord utgjør de to skogteigene som hører til gnr 61 bnr 2, 619 dekar. Herav er 119 dekar av høy bonitet. De to skogteigene som hører til bnr 1, utgjør 379 dekar. Herav er 100 dekar av høy bonitet. I en fremlagt uttalelse fra to skogbrukskyndige heter det om skogen på Stokkenhalvøya:
"Barskogen på halvøya er oseansk-kystfuru, og kjennetegnes ved at den er kortvokst, kroket og kvistet.
Skurprosentandelen er minimal."
De skogbrukskyndige uttaler ellers at vegetasjonen på Stokkenhalvøya mest kan sammenliknes med vekstforholdene lenger nord på Fitjar, og er svært utypiske for forholdene lenger øst på Stord.
Både Melkevik og Stokken var opprinnelig bygselbruk under Dyvik, lenger øst. Stokken er matrikulert i 1723. Både Melkevik og Stokken ble selveierbruk i 1740-årene. Innmarken ligger ut mot Dyvikvågen i syd og øst, mens utmarken ligger mot nord og vest. Skoggrensen i utmarken mellom Melkevik og Stokken må trolig ha vært trukket opp en gang før Stokken ble delt i 1835, men man har ikke funnet dokumentet. Jeg skal komme tilbake til spørsmålet om det er trukket opp en eiendomsgrense før i 1899.
I 1834 solgte eieren av Stokken halvdelen av gården til sin svoger. Gården ble delt ved utskiftnings- og skyldsetningsforretning i 1835 i et søndre og et nordre bruk. Forretningen har særskilte avsnitt om deling av "Hiemmebøe", "Ager" og "Skov". Under delingen av skogen har man bestemmelser om oppdelingen av utmarken i fire skogteiger og hvordan disse skal fordeles. "Havnegangen i Udmarken" skal forbli i fellesskap. Også "Husebygninger og Søeboder" forblir etter partenes ønske i fellesskap, men slik at hustomter når hus rives, tilfaller det bruk innen hvis grenser det ligger. "Nøst og Nøstplads" forblir i fellesskap, og det samme gjelder "Kastevoger". - Det er her tydelig truffet bestemmelse om fellesskap på enkelte områder også i innmarken.
For min del har jeg vanskelig for å se oppdelingen i skogteiger som annet enn et forsøk på tilnærmet lik fordeling av den ressurs som skogen representerte. Partene fikk et høyst forskjellig areal. Det må ha ligget utenfor partenes intensjoner den gang å fordele selve grunnen i utmarken.
Også ut fra hva man vet om verdien av skogen i dag, er det unaturlig å anta at eiendomsretten til grunnen skulle følge bruksretten til skogen. Jeg viser til den uttalelse fra de to skogbrukskyndige som er nevnt tidligere. De to skogbrukskyndige er også avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett, og har her utdypet sin uttalelse. Det er opplyst at hovedvekten av skogen i dag er gammel skog, fra 60-70 opptil 200 år. Det skal ikke ha skjedd nevneverdige bonitetsforandringer i løpet av de siste 100-200 år. Det er under saken ikke fremkommet noen opplysninger om utnyttelse av skogen ved salg av trevirke i dette århundre, men det er opplyst at eieren av bnr 2 har tatt tømmer til oppføring av et hus like etter siste krig.
Etter min oppfatning er det mer naturlig å sammenlikne det omtvistede utmarksområde med tilsvarende områder i Fitjar og andre nabokommuner, slik som særlig jordskifteretten har gjort, enn med områdene lenger øst i Stord herred, der det er mer skog, som også gir grunnlag for sagbruksvirksomhet. Jeg tillegger det således ikke særlig betydning at storskiftet i 1911 la større vekt på bruksretten til skog i Stord herred enn i Fitjar. Det område det her dreier seg om, er ikke typisk for Stord.
I 1899 skjedde det en utskiftning mellom Melkevik og Stokkengårdene. Gjenstand for utskiftning var ifølge forretningen det "værende fellesskap i havnegang i utmarken". Etter utskiftningsloven av 1882 kunne det skje utskiftning av fellesskap, som i loven §2 var definert enten som teigblanding eller forholdet når "eiendomsgjenstanden" enten blir benyttet vekselvis eller samtidig av forskjellige bruk. Lagmannsretten har sett utskiftningen som et tegn på at det i 1899 eksisterte et sameie i grunnen i utmarken mellom de tre gårdene som var parter i utskiftningen. Den ankende part har imidlertid anført at ordet "eiendomsgjenstanden" også kan omfatte en bruksrett som beiteretten.
For min del finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til tolkingen av §2 i loven av 1882 eller til om loven ble fulgt ved utskiftningen i 1899. Jeg nevner imidlertid at det dreiet seg om en minnelig utskiftning. Denne omfattet ikke bare områdene på Stokkenhalvøya, men også Straumholmen nord for halvøya, der det er på det rene at det var et sameie i grunnen. Ved utskiftningen ble gnr 61 bnr 2 tillagt en mindre trekant ved nordvestgrensen av sitt område. Eieren av Melkevik fikk en tre års frist for å hugge ut skogen. Skog som senere vokste opp, skulle tilhøre gnr 61 bnr 2. Partene i den foreliggende sak er enige om at grensen mot Melkevik iallfall har vært en eiendomsgrense siden 1899. Etter min mening synes meget å tyde på at den tidligere grense bare har vært en skoggrense. Antakelsen av at eiendomsretten til grunnen i utmarken ikke ble delt mellom de to Stokkengårdene i 1835, er imidlertid forenlig med begge syn på grensespørsmålet når det gjelder Melkevik. Men formuleringene i utskiftningsdokumentet fra 1899 - hvor de to Stokkengårdene omtales som en enhet under betegnelsen Stokken Østre - styrker etter min mening den forståelsen av forretningen av 1835 at denne bare gjaldt skogen.
Jeg antar etter dette at man må ta som utgangspunkt at det bare var bruksretten til skogen som ble delt i 1835, mens skoggrunnen lå i fellesskap mellom de to bruk.
Det avgjørende for løsningen av den foreliggende tvist blir da om eierne av de to Stokkengårdene, og særlig eieren av gnr 61 bnr 2, har rådet slik over grunnen i sine skogteiger at det opprinnelige utgangspunkt om at bare bruksretten til skogen ble delt, kan sies å ha blitt forrykket. Det dreier seg om disposisjoner over grunnen ved tre typer kontrakter, nemlig kontrakter om stolpefeste m v for ledningsnett, kontrakter med Fyrvesenet om oppsetting av fyrlykt m v, og kontrakter om rett til utnyttelse av kvarts og stein. Dessuten dreier det seg i et tilfelle om utskillelse av et mindre bruk som fikk visse rettigheter i utmarken som hevdes bare å kunne gis av en grunneier.
I 1857 fikk eieren av bnr 2 18 spd og 11 sk for 31 stolpefester og 37 nedhugne trær i forbindelse med at det ble anlagt en telegraflinje. Eieren av bnr 1 fikk i 1877 kr 4 i erstatning for to stolpefester for samme formål. I 1904 fikk eieren av bnr 2 kr 1,50 av Telegrafverket for ett stolpefeste i innmarken og ett stolpefeste i utmarken. I 1950 ble det holdt kraftledningsskjønn som hadde betydning for begge Stokkengårdene. Eieren av bnr 1 ble tilkjent kr 35 i erstatning og eieren av bnr 2 kr 300. I 1963 ble det holdt et nytt kraftledningsskjønn, som også hadde betydning for begge Stokkengårdene. Ved overskjønnet ble eieren av bnr 1 tilkjent kr 600 for "grunn og skog". Eieren av bnr 2 ble tilkjent kr 1.550, herav for "grunn og skog" kr 1.000.
Eierne av de to Stokkengårdene opptrådte sammen da de i 1904 gratis ga Fyrvesenet adgang til å oppføre et merke på Stokkableika. Derimot opptrådte eieren av bnr 2 alene da han i 1918 ga Fyrvesenet adgang til å oppføre en fyrlykt på Stokkableika og et oljeskur ved stranden på sin skogteig. Det ble avtalt en årlig leie av kr 4.
I 1939 inngikk eieren av bnr 2 en kontrakt med Helmer Ottesen om at denne skulle ha rett til å ta kvarts fra Apalvikåsen på grensen mellom to skogteiger, tilhørende hver av de to Stokkengårdene. Det skulle betales en årlig avgift av kr 200 og dessuten kr 0,25 pr utskipet tonn kvarts. Det er opplyst at driften opphørte etter at det hadde vært utskipet noen få skøytelass kvarts. I 1967 ble det utarbeidet separate utkast til såkalte fjellkontrakter mellom A/S Stordø Kisgruber og eierne av bnr 1 og 2. De gjaldt "sten av enhver art". Etter det opplyste, skulle det også her dreie seg om brudd i Apalvikåsen. Hvis det var blitt noe av driften, ville denne ha kunnet få et betydelig omfang, og det ville også ha kunnet bli tale om betydelige inntekter. Da de prøver som var tatt, ikke viste seg tilstrekkelig lovende, ble det imidlertid ikke noe av prosjektet. John Lindland, som da var kontorsjef i A/S Stordø Kisgruber og som førte forhandlingene med grunneierne, har under bevisopptak til bruk for Høyesterett opplyst at han oppfattet eierne av bnr 1 og 2 som grunneiere i hver sin teig. Opplysningene om eierforholdene skal han ha fått av vedkommende parter.
Jeg nevner til slutt at det i 1921 fra bnr 2 ble utskilt et mindre bruk som fikk bnr 3. I skylddelingsforretningen heter det: "Med i kjøpet fylgjer beitningsrett for det ein kann vinterføda på parcellen. Likeeins fylgjer med rett til brenntorv, rot og brakje, rett til å taka mold til gardsbruk i Moldfalldalen, vegrett til sjøen og naustgrunn på urudd mark."
I henhold til dette skal eieren av bnr 3 ha tatt brenntorv og mold i en av skogteigene til bnr 2 uten samtykke av eieren av bnr 1.
Som denne gjennomgang viser, dreier det seg om et ganske stort antall disposisjoner der eierne av gnr 61 bnr 1 og 2 ikke har opptrådt som sameiere i grunnen i utmarken til tross for at de burde ha gjort dette hvis de betraktet seg som sameiere. Særlig har eieren av bnr 2 opptrådt alene ved disposisjoner over grunnen i sine skogteiger. Ved vurderingen av spørsmålet om hvilken vekt disposisjonene skal tillegges, må det imidlertid tas hensyn til at de fleste av dem gjelder nokså bagatellmessige forhold av liten økonomisk rekkevidde, der den annen sameier sikkert har kviet seg for å påtale disposisjonene bare for å hevde et prinsipp. Det gjelder flere av stolpefestekontraktene, kontrakten med Fyrvesenet og avtalen om uttak av brenntorv og mold, som det ikke er opplyst at andre enn eieren av bnr 3 har vært interessert i. Når det gjelder erstatningene for anlegg av kraftlinjene og telegraflinjene, dreier det seg videre hovedsakelig om erstatning som tilkommer vedkommende mer som skogeier enn som grunneier. Noen av disse linjene har for øvrig også gått over innmark. Jeg mener derfor at de disposisjoner som jeg her har nevnt, ikke er så vesentlige at de kan ha forrykket den opprinnelige rettstilstand.
De disposisjoner som etter min mening særlig kan volde tvil, er kontraktene om uttak av kvarts og annen stein fra fjellgrunnen. Det er her disponert direkte over grunnen. Men den annen sameier ville hatt foranledning til å protestere ikke bare som medeier i grunnen, men også som beiteberettiget. Jeg legger videre vekt på at uttaket av kvarts stanset etter at det var foretatt en mindre prøvedrift, og at de påtenkte fjellkontrakter aldri kom så langt at de ble undertegnet. Det er for øvrig hevdet at kvartskontrakten hadde skapt en viss misstemning. Slik som saken ligger an, er jeg blitt stående ved at det fortsatt foreligger et sameie i grunnen.
Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Det bør også gjelde avgjørelsen om ikke å idømme saksomkostninger i de to tidligere instanser, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. Heller ikke for Høyesterett bør det tilkjennes saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.