Rt-1990-1040
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-18 |
| Publisert: | Rt-1990-1040 (368-90) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1695/1990, jnr 24/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §207, Straffeprosessloven (1981) §444, §446, §384, §388, §445 |
Etter anmeldelse fra A, født xx.xx.1968, ble hennes far, B og hennes onkel, C, pågrepet 5. oktober 1987. B ble siktet etter straffeloven §195 første straffalternativ, §195 første ledd, første og annet straffalternativ, §196 første ledd og §207, og C etter straffeloven §195 første straffalternativ. Begge ble varetektsfengslet 7. oktober 1987, C frem til 17. november 1987, og B frem til 29. desember samme år. Begge ble undergitt brev- og besøksforbud. De påkjærte begge forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten. Agder lagmannsrett forkastet kjæremålene, dog slik at fengselsfristen ble satt til henholdsvis 2. og 3. november 1987. For Bs vedkommende opphevet politiet 21. oktober 1987 brev- og besøksforbudet med hensyn til hans kone, D. Begge siktede ble løslatt før fengslingsfristen utløp, C den 23. oktober 1987 og B den 28. oktober samme år.
Saken ble av påtalemyndigheten henlagt etter bevisets stilling 15. februar 1989.
Ved skriv av henholdsvis 12. og 19. mai 1989 til Holmestrand forhørsrett fremsatte B og C krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning i medhold av straffeprosessloven §444 og §446. For Bs vedkommende var samlet krav begrenset oppad til kr. 750.000,-, mens kravet fra C var begrenset opptad til kr. 500.000,-.
Holmestrand forhørsrett avsa 1. september 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Vilkårene er ikke til stede for å gi erstatning/oppreisning til B, for strafferettslig forfølgning.
2. Vilkårene er ikke til stede for å gi erstatning/oppreisning til C for strafferettslig forfølgning."
Begge påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 8. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
Det nærmere saksforhold og begrunnelsen for erstatningskravene fremgår av de nevnte avgjørelser.
Både B og C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Prinsipalt gjør de gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig, idet lagmannsretten har lagt til grunn et for strengt krav til den sannsynliggjøring de siktede må foreta for å kunne tilkjennes erstatning. De mener at de så langt det er mulig i denne type saker har sannsynliggjort at de ikke har begått de handlinger som siktelsen omfatter. De hevder at anmelderen er tatt i selvmotsigelser og direkte falsk forklaring, noe som ikke er tilfelle med de siktede.
De kjærende parter gjør også gjeldende at det hefter saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse som må antas å ha innvirket på avgjørelsens innhold, idet retten har nektet å avholde muntlige forhandlinger med vitneførsel av D. Etter at forhørsrettens kjennelse forelå, har D, As mor, funnet brever og en dagbok blant de ting datteren har overlatt i hennes varetekt. Opplysningene i brevene og dagboken er av en slik karakter at beskyldningene mot faren, B, ikke kan være riktige.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Den hevder at det ikke er fremkommet relevante opplysninger under etterforskningen som gjør det sannsynlig at de kjærende parter ikke har gjort de handlinger de var siktet for. At straffesaken ble henlagt, bygget i stor grad på at A ikke hadde den psykiske styrke som kreves i en slik sak under en krevende hovedforhandling for lagmannsretten. Vilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 er derfor ikke til stede.
De tvangsmidler som ble benyttet var etter påtalemyndighetens syn nødvendige, og de ble begrenset til et minimum av tid. Slik påtalemyndigheten ser det, er heller ikke erstatningsvilkårene etter straffeprosessloven §445 oppfylt, og det foreligger heller ikke slike særlige grunner som gjør at de kjærende parter kan tilstås oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 23. mars 1990 at det skulles holdes bevisopptak ved Holmestrand forhørsrett etter straffeprosessloven §384 til avhør av D, As mor. Bevisopptaket er foretatt, og forsvareren og påtalemyndigheten er gitt anledning til å kommentere det.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et videre kjæremål, hvor imidlertid utvalget har full kompetanse, jf. straffeprosessloven §388 nr. 5.
B har krevet erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter loven §446. C har bare krevet oppreisning etter §446, og har begrunnet kravet med at vilkårene for erstatning etter §444 foreligger. Et grunnvilkår for de fremsatte krav er etter §444 at det er gjort sannsynlig at de siktede ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Utvalget er kommet til at dette er sannsynliggjort.
Grunnlaget for forfølgningen mot de siktede var en anmeldelse fra fornærmede. De bevis som under den påfølgende etterforskning fremkom mot de siktede, var forklaringer fra fornærmede og fra en del personer som fornærmede hadde uttalt seg til. Andre bevis som talte mot de siktede, fremkom ikke, noe som imidlertid ikke er uvanlig i denne type saker. De siktede har på sin side gitt ganske detaljerte forklaringer, hvor de benekter de straffbare forhold, og det synes ikke gjennom etterforskningen å være påvist uriktigheter i deres forklaringer.
Når utvalget finner det sannsynliggjort at de siktede ikke har foretatt de handlinger siktelsen gjelder, skyldes dette at en del vesentlige detaljer i fornærmedes forklaringer dels må anses direkte motbevist, dels fremstår som svært usannsynlige i lys av de opplysninger som ellers foreligger. I betraktning av det meget omfattende bevisstoff det er tale om, og fordi en drøftelse måtte bli nokså detaljert, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på de enkelte punkter hvor det må stille seg tvilende til fornærmedes forklaringer.
Utvalget legger også en viss vekt på den forklaring fornærmedes mor ga i bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Hun forklarte seg her blant annet i tilknytning til enkelte detaljer i fornærmedes forklaringer om de straffbare handlinger. Moren mener at det her gjelder forhold som hun ut fra sine gjøremål i hjemmet nødvendigvis måtte ha observert, og hun benekter bestemt å ha gjort slike observasjoner.
Selv om det er mye som virker påfallende i fornærmedes forklaringer, betyr dette ikke med nødvendighet at hun har forklart seg uriktig når det gjelder de straffbare handlinger forfølgningen gjaldt. Men i den bevissituasjon som foreligger, finner utvalget ut fra en samlet vurdering at det må anses tilveiebrakt tilstrekkelig sannsynlighet for at de siktede ikke har gjort seg skyldig i disse handlinger.
Dette innebærer at Bs krav om erstatning for lidt økonomisk tap må tas til følge, jf. straffeprosessloven §444. B er selvstendig næringsdrivende med eget sveisefirma, og har oppgitt sitt direkte inntektstap som følge av varetektsfengslingen til kr. 23.800,-. Han hevder imidlertid at han har lidt et betydelig økonomisk tap ut over dette, blant annet gjennom redusert arbeidsevne og tap av kunder. Utvalget finner skjønnsmessig å burde sette erstatningen til kr. 75.000,-.
Et vilkår for at de siktede kan få oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, er at særlige grunner taler for det. Utvalget finner at dette vilkår er oppfylt gjennom varetektsoppholdet og den alvorlige siktelsen, som må ha vært en stor påkjenning for de siktede. Hver av dem bør tilkjennes oppreisning med kr. 75.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale B 75.000,- - syttifemtusen - kroner i erstatning etter straffeprosesslovns §444 og 75.000,- - syttifemtusen - kroner i oppreisning etter straffeprosessloven §446.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale C 75.000 - syttifemtusen - kroner i oppreisning etter straffeprosessloven §446.