Rt-1990-1099
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-16 |
| Publisert: | Rt-1990-1099 (382-90) |
| Stikkord: | Familierett, Skifte, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 126/1990, nr 85/1989 |
| Parter: | A (advokat Steinar Sørlie - til prøve) mot B (advokat Tor M. Kindem). |
| Forfatter: | Hellesylt, Lund, Langvand, Holmøy, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Avtaleloven (1918) §36, §59 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmål om en skifteavtale delvis skal settes til side som "åpenbart ubillig", jfr. ekteskapsloven §59 annet ledd.
A og B giftet seg i 1968. De har to sønner som er født i 1969 og 1971. Ektefellene ble separert i 1982 og skilt i 1983. I forbindelse med separasjonen inngikk de i juni 1982 en avtale om skifte av fellesboet. Boets vesentlige aktivum var ektefellenes felles boligeiendom. Den ble overtatt av A for 400.000 kroner. Nettolodd i boet utgjorde for hver av partene i underkant av 175.000 kroner. På sin lodd fikk B vel 168.000 kroner i kontanter, 135.000 kroner fikk hun utbetalt ved avtalens inngåelse. Resten skulle hun få innen ett år, og det beløpet er betalt.
Et halvt år etter at skifteavtalen var inngått, solgte A huset for 590.000 kroner. Da B ble kjent med dette, gjorde hun i 1983 krav på å få utlagt til seg halvparten av differansen mellom det beløp A overtok eiendommen for og det han solgte den for, dvs. 95.000 kroner.
Stevning ble inngitt til retten i mai 1985, men først forkynt for A i september 1987.
Larvik byrett avsa 22. februar 1988 dom med denne domsslutning:
"1. A dømmes til å betale til B kr 50.000,- - kronerfemtitusen - med tillegg av 15 - femten - prosent rente p.a. fra 9. mai 1985 til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
2. Hver av partene dekker sine omkostninger."
A anket dommen. B motanket.
Agder lagmannsrett avsa 20. desember 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Skifteavtale av 1. og 7. juni 1982 mellom B og A settes ut av kraft for så vidt gjelder avtalens pkt. 1 - oppgjøret vedrørende boets faste eiendom i Kollevegen 4 i Larvik kommune.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett."
Lagmannsretten var enig med byretten i at det var grunnlag for å anvende ekteskapsloven §59 annet ledd, men avsa ikke dom for noe beløp. Retten la til grunn at dens kompetanse etter ekteskapsloven §59 ikke går lenger enn til å avsi dom for å sette en skifteavtale ut av kraft.
Det nærmere saksforhold går for øvrig fram av de to dommer som utførlig gjengir partenes anførsler.
A har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak med avhør av partene og tre vitner. Av disse er ett nytt for Høyesterett. Det foreligger også noen nye dokumenter. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
As anførsler for Høyesterett kan i korthet gjengis slik:
Det beror på feil både i bevisbedømmelse og rettsanvendelse når lagmannsretten er kommet til at avtalen var åpenbart ubillig. Omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen og dens innhold, gir ikke grunnlag for en slik karakteristikk. Det er uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har lagt til grunn at det ved vurderingen av om avtalen rammes av §59 annet ledd kan legges vekt på etterfølgende omstendigheter. Dette er blant annet i strid med lovforarbeidene. Avtaleloven §36 kan ikke medføre at det etter §59 annet ledd blir adgang til å legge vekt på etterfølgende omstendigheter, det krever lovendring. Skal etterfølgende omstendigheter kunne tillegges vekt, må disse i tilfelle være av ekstraordinær karakter. Det er det ikke tale om her.
Det foreligger for øvrig ingen utnyttelse av en svakere part eller noe egentlig press mot B. Det var heller ikke noe hovedmotiv at A skulle beholde eiendommen av hensyn til barna. Disse skulle bo hos moren. Om hensynet til barna skulle ha vært motiverende for at B gikk med på at verdien ble satt til 400.000 kroner, skyldes dette hennes individuelle forutsetning som ikke var synlig for A. Denne må hun selv ta risikoen for. Det er ikke uvanlig at det i skifteavtaler tas forbehold om deling av senere gevinst ved salg, men det er ikke gjort. Avtalen i seg selv er ikke urimelig. Partene hadde god tid på seg til å vurdere eiendommens verdi. B hadde ikke dårligere forutsetninger for å gjøre dette enn A. Hun var klar over at eiendommen kunne ha en høyere verdi enn 400.000 kroner, men valgte å gå med på avtalen. Avtalen var ikke åpenbart ubillig, det gjelder også om det skulle være riktig rettsanvendelse å ta hensyn til de etterfølgende omstendigheter.
A har nedlagt denne påstand:
"1. A frifinnes.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
B mener at lagmannsrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse, med den reservasjon at det også foreligger slike bristende forutsetninger at disse gir grunnlag for å kjenne avtalen ugyldig. I prosedyren for Høyesterett er disse synspunkter nærmere utdypet og begrunnet. Det anføres blant annet at det med støtte i avtaleloven §36 må være adgang til å ta hensyn til etterfølgende omstendigheter etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Særlig må dette gjelde når disse omstendigheter har nær forbindelse med forutsetninger som forelå på avtaletidspunktet, og salget i strid med disse skjer etter så kort tid. Det var særlig hensynet til at barna skulle ha kontakt med sitt barndomshjem, som gjorde at B gikk med på en så lav pris for boligen. Det var en vesentlig forutsetning som A var klar over. Hun følte seg dessuten presset. Det ble under forhandlingene i brev fra As advokat presisert at faren ville kreve å få omsorgen for barna hvis det ikke raskt ble enighet om alle punkter i skiftet. B som hadde brutt ut av ekteskapet, følte dette presset alvorlig.
Med den ubalanse i skifteoppgjøret som salget av eiendommen i strid med forutsetningene har gitt, og med B som den svake part under forhandlingene, må avtalen kjennes ugyldig etter ekteskapsloven §59 annet ledd.
B har nedlagt denne påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 20. desember 1988 stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige og til B til dekning av eventuell egenandel."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Innledningsvis vil jeg peke på at når partene velger å bruke den adgang loven gir til å gjøre avtaler om skifte, er det naturligvis en risiko for at den ene eller den andre kan komme uheldig ut, og senere angre på avtalen. Dette er en risiko som partene normalt må ta med på kjøpet, og ikke kan velte av seg ved å kreve revisjon av skifteavtalen. Når et ekteskap er raknet, er det viktig at også det skifte som må foretas blir endelig avsluttet. Krav om senere revisjon kan reise problemer for den part som har innrettet seg etter skiftet, og kan også føre til en generell usikkerhet i forbindelse med avtalte skifteoppgjør. - Lovgiveren har imidlertid erkjent behovet for en viss revisjonsadgang. Denne er hjemlet i ekteskapsloven §59 annet ledd. Når en skifteavtale er "åpenbart ubillig" for den ene ektefelle, kan avtalen etter krav fra denne settes helt eller delvis ut av kraft. En skifteavtale vil dessuten kunne kjennes ugyldig på alminnelig avtalerettslig grunnlag.
I denne saken må det legges til grunn at eiendommen ble overtatt av A for en pris som må ha ligget vesentlig under markedsverdien. At eiendommens verdi var vesentlig høyere, må, etter det som framgår i saken, begge parter ha vært klar over, ikke minst A som seks måneder senere forlangte 600.000 kroner for den og oppnådde 590.000 kroner. Når B således gikk med på en pris som reelt sett innebar en gavedisposisjon, krever dette en forklaring, ikke minst på bakgrunn av at hun stod svakere økonomisk enn A og dessuten skulle ha omsorgen for barna.
Jeg finner i likhet med byretten og lagmannsretten å måtte bygge på at forklaringen - slik hun hevder - ligger i hennes ønske om at A skulle bli i stand til å bli boende i hjemmet så barna kunne vende tilbake til sitt hjem når de i perioder bodde hos faren. Denne forutsetning må jeg gå ut fra at A var klar over, selv om han har bestridt dette. Jeg finner støtte for mitt standpunkt blant annet i det som er anført i et brev av 25. mars 1983 til A fra Bs advokat i forbindelse med skifteoppgjøret. Også det press som lå i As krav på å få omsorgen for barna, om det ikke raskt kom i stand en ordning om samtlige spørsmål i saken, kan ha medvirket til at avtalen ble som den ble.
Når A på denne bakgrunn etter bare et halvt år solgte eiendommen med en fortjeneste på 190.000 kroner, finner jeg at vilkårene foreligger for å kjenne avtalen ugyldig etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Om det her ikke skjer en revisjon, vil det medføre at A får mer enn dobbel så stor lodd som B. Dette må sammen med de øvrige omstendigheter i saken, være avgjørende.
Når den etterfølgende omstendighet, som her, bryter med en forutsetning som ikke var avtalefestet, men som må sies å ha vært et stilltiende element i avtaleforholdet, må denne iallfall kunne tillegges vekt ved avgjørelsen av om avtalen skal anses for "åpenbart ubillig" etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Jeg tilføyer at utviklingen i de senere årtier i retning av å tillegge etterfølgende omstendigheter økt vekt ved avtalerevisjon, som har fått sitt mest generelle uttrykk i avtaleloven §36, etter min mening ikke kan være uten betydning for tolkingen av ekteskapsloven §59 annet ledd.
Ut fra grunnlaget for at avtalen kjennes ugyldig og omstendighetene for øvrig i denne saken, vil etter min mening en likedeling av gevinsten ved salget være nærliggende ved den justering av skiftet som må foretas. Men dette spørsmålet er ikke reist for Høyesterett.
Anken har vært forgjeves. I betraktning av at saken har reist spørsmål av prinsipielt tilsnitt på et område hvor Høyesteretts praksis gir sparsom veiledning, er jeg blitt stående ved at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen rett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.