Rt-1990-1166
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | Rt-1990-1166 (392-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Habilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 553 K/1990 |
| Parter: | 1. Astrid Nondal m.fl. (4 parter) (advokat Per Urdahl) mot Torleif Søvde (advokat Gunnar Solbraa). |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §106, Tvistemålsloven (1915) §163, §175, §179, §298, §384, §403, §404, Skifteloven (1930) §9 |
Eiendommen "Trondahaugen", gnr. 53 bnr. 8 i Luster, ble av Indre Sogn skifterett overdratt til Torleif Søvde 28. april 1987 for kr. 60.000,- som ledd i skifte av Maria J. Søvdes dødsbo. Overdragelsen skjedde i henhold til tidligere vedtak på skiftesamling i boet om at eiendommen skulle selges til høystbydende blant arvingene.
Astrid Nondal og tre andre arvinger påkjærte 29. juli 1987 skifterettens overdragelse av eiendommen til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse 19. februar 1988 ble kjæremålet avvist da det var for sent fremsatt. Etter kjæremål fra Astrid Nondal m.fl. stadfestet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse 30. juni 1988.
Astrid Nondal og tre andre arvinger påanket også utlodningen i boet til lagmannsretten, men de trakk senere anken tilbake og de ble av lagmannsretten ilagt saksomkostninger.
Astrid Nondal og tre andre arvinger sendte 13. november 1988 klage til Luster forliksråd med påstand om at overdragelsen av eiendommen til Torleif Søvde skulle kjennes ugyldig. Forliksrådet avviste klagen med den begrunnelse at det dreiet seg om en skiftetvist i søksmåls former. En ny forliksklage ble oppfattet som et kjæremål over den tidligere avgjørelse, og Indre Sogn herredsrett avsa 30. november 1988 kjennelse som påla forliksrådet å behandle saken. Denne kjennelse ble påkjært av Torleif Søvde til lagmannsretten, men før kjæremålet var avgjort, ble saken behandlet 5. desember 1988 av forliksrådet og henvist til retten. Ved stevning av 29. desember 1988 til Indre Sogn herredsrett reiste så Astrid Nondal og tre andre arvinger som er part i den foreliggende sak, søksmål mot Torleif Søvde med påstand om at overdragelsen av eiendommen til Torleif Søvde var ugyldig.
Gulating lagmannsrett avsa 16. august 1989 kjennelse i saken gående ut på at forliksklagen matte bli å avvise fra forliksrådet. Lagmannsretten la til grunn at saken var rettskraftig avgjort tidligere ved skifterettens overdragelse av eiendommen 28. april 1987. Etter kjæremål fra Astrid Nondal m.fl. avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse 19. oktober 1989. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet og kjæremålssaken avvist fra lagmannsretten. Avgjørelsen i saksomkostningsspørsmålet ble utsatt. Kjæremålsutvalget pekte på at etter tvistemålsloven §298 kan en avgjørelse av forliksrådet om å henvise en sak til retten, ikke påkjæres. Etter at saken nå var brakt inn for herredsretten, var det denne som måtte ta stilling til om saken skulle avvises fordi den allerede var rettskraftig avgjort.
Indre Sogn herredsrett avsa 29. januar 1990 kjennelse med slik slutnmg:
"1. Sak nr. A 27/1988 blir avvist. - - "
Astrid Nondal m.fl. påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 5. juni 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Punkt I i herredsrettens kjennelse stadfestes. - - "
Lagmannsretten kom i likhet med herredsretten til at saken tidligere var rettskraftig avgjort ved skifterettens avgjørelse om overdragelse 28. april 1987.
Astrid Nondal m.fl. har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagdommerne som deltok i avgjørelsen var inhabile. To av dommerne har tidligere tatt standpunkt til uenigheten mellom de samme parter. Lagdommer Pedersen deltok ved kjennelsen 19. tebruar 1988 og lagdommer Lillebø i kjennelsen av 16. august 1989. Lagmann Danielsen (da lagdommer) var forberedende dommer i anken over utlodningen, og da anken ble trukket tilbake, måtte han fastsette saksomkostningene. Det må være i strid med alle habilitetsregler at lagdommer Lillebø skal være med på å fastsette hvilke konsekvenser hans underkjente standpunkter skal få. Det blir ikke bedre ved at lagmannsretten har "forsvart" den opphevede kjennelse ved å si at den var så tvilsom at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes. Det er egnet til å svekke tilliten til de tre dommere at de i motsetning til dommeren i herredsretten ikke har funnet hovedsaken tvilsom og at de har ilagt kr. 6.000,- i saksomkostninger. Det hevdes at de tre lagdommerne var inhabile og at dette følger såvel av domstolsloven §106 nr. 8 og §108.
En prøvelse av andre sider ved kjennelsen burde også medføre opphevelse av kjennelsen. Når det gjelder realiteten hevdes det at resultatet er blitt urimelig ved at Torleif Søvde har blitt sittende med en eiendom verd over kr. 300.000,-. Det kan nemlig ikke være mulig at meldingen til de to auksjonsbyderne etter 1 måned skulle få den rettsvirkning at ethvert angrep var utelukket. Den eneste riktige løsning må være at spørsmålet kunne tas opp når overdragelsen ble gjennomført. - - -
Torleif Søvde har i tilsvaret gjort gjeldende at lagdommerne ikke er inhabile, verken etter domstolsloven §106 nr. 8 eller §108. Når det gjelder realiteten fastholdes at herredsrettens og lagmannsrettens lovanvendelse er riktig. Kjæremålsutvalgets kjennelse av 30. juni 1988 avgjør med endelig virkning at eiendommen er overdratt for kr. 60.000,-. - - -
Etter at kjæremålssaken var kommet inn, skrev Høyesteretts kjæremålsutvalg 15. august 1990 til de kjærende parters prosessfullmektig og ba ham fremlegge de tidligere kjennelser som de påstått inhabile dommere hadde vært med på å avsi. Videre ble han gitt anledning til å utdype sine synspunkter på sakens realitet. Han hadde nemlig forutsatt at kjæremålsutvalget først ville ta standpunkt til inhabilitetsspørsmålet og deretter i tilfelle til realiteten etter at partene hadde fått anledning til å uttale seg på ny, mens utvalget ville behandle spørsmålene samlet.
Prosessfullmektigen har etter dette ved prosesskrift av 1. oktober 1990 fremlagt en samling av de viktigste dokumentene fra bo- og kjæremålsbehandlingen. Videre går han gjennom sakens realitet og konkluderer med at både herredsretten og lagmannsretten har tolket uttrykket "rettskraftig dom" i tvistemålsloven §163 feilaktig. Konsekvensen av dette må bli at herredsrettens kjennelse av 29. januar 1990 om avvisning av saken og lagmannsrettens stadfestelse av dette 5. juni 1990 oppheves. Hvis saken avgjøres på dette grunnlag, bortfaller spørsmålet om inhabilitet for lagmannsretten. Prosessfullmektigen ber motparten overveie om man kan bli enige om at saken fortsetter ved Indre Sogn herredsrett og at begge parter søker fri sakførsel. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, men kjæremålsutvalget har full kompetanse, da saken er avvist fra den underordnede rett med den begrunnelse at den allerede er rettskraftig avgjort, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1.
Kjæremålet gjelder dels saksbehandlingen for lagmannsretten, idet de kjarende parter gjør gjeldende at rettens dommere var inhabile, dels gjelder det avgjørelsens realitet. De kjærende parters prosessfullmektig synes i sitt siste prosesskrift å forutsette at kjæremålsutvalget først kan ta standpunkt til sakens realitet, og deretter subsidiært til inhabilitetsinnsigelsene for lagmannsretten, som opprettholdes, men som man ikke er interessert i hvis man kan få medhold i sakens realitet. Kjæremålsutvalget peker imidlertid på at hvis en av lagmannsrettens dommere var inhabil, er dette en absolutt ugyldighetsgrunn etter tvistemålsloven §403 annet ledd, jf. §384 annet ledd nr. 1 når avgjørelsen er angrepet på dette grunnlag. Kjæremålsutvalget må saledes først ta standpunkt til inhabilitetsinnsigelsen.
Lagmannsrettens kjennelse av 5. juni 1990 var avsagt av lagmann Bjarne Danielsen og lagdommerne A. M. Pedersen og Helge Lillebø. Ingen av dem har hatt med saken å gjøre i lavere rett, og domstolsloven §106 nr. 8 kommer ikke til anvendelse. Derimot kan det etter omstendighetene bli tale om å bruke den skjønnsmessige regel i §108. Det avgjørende må være om vedkommende tidligere har tatt standpunkt til det spørsmål som nå skulle avgjøres på en slik måte at det er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet.
Danielsen har tidligere avsagt en kjennelse av 16. februar 1989 som hevet saken om anken over utlodningen etter at de ankende parter hadde trukket anken tilbake. Han har i denne forbindelse fastsatt saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 første ledd.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette skulle gjøre ham inhabil i den foreliggende sak, som gjelder spørsmålet om overdragelsen av den omtvistede eiendom var rettskraftig avgjort for skifteretten.
Pedersen har tidligere vært med på en kjennelse av 19. februar 1988 som gjaldt et kjæremål over skifterettens overdragelse av eiendommen.
Lagmannsretten kom til at kjæremålet måtte avvises fordi det var erklært for sent, en avgjørelse som ble opprettholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 30. juni 1988. Man kan ikke se at Pedersens deltakelse i denne kjæremålssaken skulle gjøre ham inhabil.
Lillebø deltok i lagmannsrettens kjennelse 16. august 1989, som gjaldt spørsmålet om saken skulle ha vært avvist fra forliksrådet. Lagmannsretten kom, i motsetning til herredsretten, til at saken skulle ha vært avvist. Det heter i lagmannsrettens begrunnelse bl.a.:
"Lagmannsretten er samd med den kjærende parten i at kravet i den nye saka, slik det går fram av forliksklagen, gjeld skiftets "gjennomførelse og slutning". Det er heradsretten som skifterett som avgjer eit slikt krav og som nemnt framanfor er dette kravet rettskraftig avgjort. Kravet kan etter tvistemålsloven §163 ikkje setjast fram på ny ved ordinær rettargang som blir innleida med forliksmekling, jfr. skiftelova §9 og Augdahl: Lærebok i skifterett 94.
Når den aktuelle tvisten mellom partane må reknast som rettskraftig avgjort, fylgjer av det at forliksklagen skulle vore avvist. Slutninga i lagmannsrettens orskurd vil dermed gå ut på at forliksklagen blir å avvisa."
Før saken ble avgjort i lagmannsretten hadde forliksrådet i samsvar med herredsrettens standpunkt behandlet saken på ny og henvist saken til retten. Da denne avgjørelse etter tvistemålsloven §298 ikke kunne påkjæres, opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse ved kjennelse av 19. oktober 1989. Samtidig uttalte kjæremålsutvalget at avvisningsspørsmålet måtte vurderes av herredsretten i forbindelse med dens behandling av den henviste saken.
Det er denne saken som nå på ny er kommet til Høyesteretts kjæremålsutvalg etter at lagmannsretten ved sin kjennelse av 5. juni 1990 har opprettholdt det samme standpunkt til avvisningsspørsmålet som ved sin tidligere kjennelse av 16. august 1989. Så vidt man kan se, bygger den nye kjennelse på de samme synspunkter som den gamle. Spørsmålet er om Lillebø skulle ha fratrådt som inhabil ved den nye behandling av saken på grunn av sin tidligere befatning med denne.
Det følger indirekte av formuleringen i domstolsloven §106 nr. 8 at det skal meget til for at en dommer skal kunne ansees inhabil på grunn av sin tidligere befatning med saken i samme instans. I det foreliggende tilfelle hadde imidlertid lagdommer Lillebø tidligere tatt standpunkt til det rettskraftsspørsmål kjæremålet til lagmannsretten gjaldt. Det var etter dette ikke kommet til nye momenter i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. oktober 1989 innehold således ikke uttalelser om rettskraftsspørsmålet. I en slik situasjon, hvor det dreier seg om å ta standpunkt til en tvist som gjelder det samme spørsmål som dommeren tidligere har avgjort eller vært med på å avgjøre, og uten at det er kommet til nye momenter i saken, mener kjæremålsutvalget at vedkommende dommer bør fratre, slik at partene kan ha full tillit til at domstolen er uhildet. Kjæremålsutvalget mener således at lagdommer Lillebø burde ha fratrådt etter domstolsloven §108 i det foreliggende tilfelle.
Som tidligere nevnt, følger det av tvistemålsloven §403 annet ledd, jf. §384 annet ledd nr. 1 at inhabilitet hos en av dommerne er en absolutt ugyldighetsgrunn.
Lagmannsrettens kjennelse blir derfor å oppheve og saken å hjemvise til ny behandling i lagmannsretten. Kjæremålsutvalget har etter dette ikke foranledning til å ta standpunkt til sakens realitet.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes etter tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig. - - -