Rt-1990-1170
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-08 |
| Publisert: | Rt-1990-1170 (393-90) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Søksmålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 575 K/1990, jnr 334/1990 |
| Parter: | A mot Saga Petroleum AS (advokat Halvor Bjerke v/advokatfullmektig Ole Oulie). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §384, §403, §404, §66, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Ved stevning av 15 mai 1990 til Asker og Bærum herredsrett reiste A søksmål mot sin tidligere arbeidsgiver Saga Petroleum a.s. (heretter kalt Saga). Han viste til at han ved rekommandert brev 14 oktober 1987 var avskjediget fra sin stilling i Saga, og hevder at avskjeden var uberettiget etter arbeidsmiljøloven §66. Han krevde erstatning for lønnstap og andre umiddelbare og direkte tap som følge av avskjeden, men nedla ikke særskilt påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig.
Herredsretten som etter en foreløpig vurdering fant at søksmålsfristen var oversittet, oversendte stevningen til Saga med forespørsel om Saga ville påberope seg at søksmålsfristen var oversittet. Saga opplyste i brev 25 mai 1990 til herredsretten at selskapet ikke kunne akseptere at saken ble bragt inn til rettslig behandling. Saga sendte kopi av brevet til Nordby.
Herredsretten avsa 5 juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Nordby påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 28 august 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Når det gjelder det nærmere saksforhold vises til de avsagte kjennelser.
Nordby har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 nr 2. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten ikke har behandlet hans anførsel om at avskjedsmeddelelsen ikke oppga de frister som gjaldt for å reise søksmål. Det ble opplyst for lagmannsretten at avskjeden allerede fant sted 13 oktober 1987, og da var ikke bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 vedlagt. Lagmannsretten har videre ikke behandlet anførselen om at herredsretten ikke oversendte Nordby Sagas uttalelse av 25 mai 1990, og at han heller ikke fikk uttale seg før herredsretten traff sin kjennelse om avvisning av saken. Lagmannsretten behandlet heller ikke hans søknad om fri sakførsel før den avgjorde kjæremålet.
Subsidiært påkjæres lagmannsrettens lovtolkning, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 3 feil når den har uttalt at den ikke har funnet det nødvendig å gå inn på når forhandlingene mellom partene om avskjeden ble avsluttet. Det er vist til at lovforarbeidene forutsetter at seksmåneders fristen for å kreve erstatning løper ut senere enn åtteukers fristen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Søksmålet er anlagt i rett tid.
Eidsivating lagmannsretts kjennelse av den 28. august 1990 oppheves.
Asker og Bærum herredsretts kjennelse av den 5. juni 1990 oppheves, og saken hjemvises til herredsretten.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett og kjæremålsutvalget.
Sakens dokument nr. 3, kjæremotpartens uttalelse av den 25. mai 1990, fremlegges for den kjærende part."
Saga har i tilsvaret gjort gjeldende at bilag vedrørende angivelig avskjed 13 oktober 1987 er utkast og ikke viljeserklæringer. Avskjeden ble meddelt ved rekommandert brev 14 oktober 1987 og var vedlagt stevningen. Kopi av arbeidsmiljøloven §61 var vedlagt brevet. Etter Sagas oppfatning var forhandlingene avsluttet 6 november 1987.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålets prinsipale og subsidiære påstander avvises. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes."
Nordby har etter kjæremålserklæringen inngitt prosesskrifter 26 september og 12 oktober 1990. I prosesskrift av 12 oktober 1990 har han bestridt at bilagene av 13 oktober 1987 ikke er avgitte viljeserklæringer. Saga har i prosesskrift 19 oktober 1990 fastholdt tidligere anførsler og påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
A angriper lagmannsrettens saksbehandling under henvisning til at retten ikke har behandlet flere av hans anførsler. Utvalget finner, slik saken står, ikke grunn til å gå nærmere inn på lagmannsrettens behandling av saken. Etter utvalgets syn må det legges til grunn at eventuelle feil på dette punkt ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §403 annet ledd sammenholdt med §384. Således finner utvalget at eventuelle mangler ved det angivelige avskjedsbrev 13 oktober under enhver omstendighet må være reparert ved avskjeden 14 oktober 1987, som herredsretten og lagmannsretten har funnet fylte arbeidsmiljøloven formkrav.
Når det videre gjelder Sagas brev av 25 mai 1990, hadde det følgende innhold:
"Saga Petroleum a.s. kan i sakens anledning opplyse at vi ikke aksepterer at saken bringes inn til rettslig behandling ved Asker og Bærum herredsrett. Vi viser i den forbindelse til brev av 9 februar 1989 fra Saga Petroleum a.s. til advokat Kjell Holden, lagt frem som bilag 5 til stevningen."
A har i senere omfattende prosesskrifter gjort rede for sitt syn på saken. Dette har for øvrig ikke ledet til at Saga har endret standpunkt, jf i denne forbindelse bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første ledd tredje punktum om at partene i det enkelte tilfelle kan bli enige om en lengre søksmålsfrist enn den lovbestemte.
Endelig bemerker utvalget for så vidt angår angrepet på lagmannsrettens saksbehandling, at avgjørelsen av søknaden om fri rettshjelp treffes uavhengig av avgjørelsen i kjæremålssaken.
Angrepet på lagmannsrettens lovtolking gjelder fristbestemmelsene for søksmål i arbeidsmiljøloven §61 nr 3, som også gjelder i avskjedssaker, loven §66 nr 3.
A krevde forhandlinger om avskjedens rettmessighet, og det er på det rene at det ble holdt et forhandlingsmøte 6 november 1987. Nordby mener såvidt skjønnes at forhandlingene iallfall ikke kan anses avsluttet før langt nærmere saksanlegget idet det har vært uavgjorte spørsmål mellom partene.
Herredsretten fant at forhandlingene senest ble avsluttet ved brev av 9 februar 1989 fra Saga. Retten la til grunn at både seksmånedersfristen i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første ledd annet punktum og åtteukersfristen i bestemmelsens første punktum, som ble ansett å gjelde i tillegg i tilfelle hvor forhandlingene ikke er sluttført i løpet av seksmåneders-fristen, var utløpt.
Lagmannsretten har bygget på at seksmåneders-fristen er en absolutt frist for saksanlegg om erstatning og har etter dette ikke funnet det nødvendig å gå inn på når forhandlingene mellom partene ble avsluttet, og i tilfelle hvilken frist som i så fall skulle legges til grunn.
Utvalget peker på at de fristbestemmelser som gjelder for krav om forhandlinger og avholdelse av slike, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 2, medfører at forhandlinger i alminnelighet vil være sluttført i god tid før utløpet av seksmånedersfristen i §61 nr 3. Den problemstilling som foreligger i denne sak vil derfor vanligvis ikke oppstå.
Av forarbeidene til arbeidsmiljøloven §61 nr 3 fremgår at seksmåneders-fristen er ment å skulle gi en lengre frist for søksmål som bare gjelder erstatning, enn for søksmål med påstand om at en oppsigelse eller avskjed skal kjennes ugyldig. Utvalget viser til Ot prp nr 41 (1975-76) 21. Det er på det rene at seksmåneders-fristen ikke gjelder som tidsbegrensning for ugyldighetssøksmål, eventuelt kombinert med erstatningskrav i de tilfeller hvor forhandlingene strekker seg utover et slikt tidsrom. På denne bakgrunn finner utvalget, på samme måte som herredsretten at åtteukers-fristen - regnet fra forhandlingenes avslutning - i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 første punktum må gjelde også for erstatningssøksmål, selv om ordlyden i bestemmelsens annet punktum om seksmåneders-frist kan synes å sette en absolutt tidsbegrensning for slike søksmål.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Nordby bør i denne forbindelse klargjøre om det er slik at han mener at forhandlingene ikke er blitt sluttført, eller hvis han anser forhandlingene for avsluttet, når han mener at dette fant sted.
Utvalget finner at saksomkostningsspørsmålet må utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd annet punktum til den kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.