Rt-1990-1250

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-12-12
Publisert:	Rt-1990-1250 (415-90)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 162B/1990, privat straffesak, snr 151/1990
Parter:	Prost A (Advokat Johan Hjort) mot biskop B (Advokat Nils Moe).
Forfatter:	Halvorsen, Dragsten, Gussgard, Bugge, Skåre
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §253, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §440, LOV-1984-06-08-63

Dommer Halvorsen: I privat straffesak, reist ved Bodø byrett av A mot B, krevet A mortifikasjon av og oppreisning for påståtte ærekrenkende utsagn. Disse var gjengitt i to avisintervjuer og i et brev fra biskop B til C med gjenpart til Kirke- og undervisningsdepartementet og til prost A.

Fra den sammenheng utsagnene fremkommer i, hitsetter jeg følgende:

"Brønnøysund Avis" 29. oktober 1988: "...Her på Sør-Helgeland er han (Biskop B) kjent for sine gjentatte forsøk på å tale sin prost A til rette i brennbare spørsmål om innvandringspolitikk.

A har et annet syn enn Kirken i disse spørsmål, noe jeg som biskop bare kan beklage. De andre prestene i området har klart gitt uttrykk for Kirkens samlede syn.

Jeg hadde gjerne sett at A hadde vist en noe større solidaritet med sin kirke og med de utsatte mennesker det her tales om, påpeker B. Og han legger til at det er en biskops plikt å forsøke å tale sine villfarne til rette."

"Nordlandsposten" 22. november 1988:

"Prost A opptrer illojalt mot Kirken.

B mener at prost A opptrer illojalt overfor Kirken ved å stille opp på stortingsvalglisten til partiet "Stopp Innvandringen i Nordland", men vil foreløpig ikke ta ytterligere skritt for å bringe prosten i Sør-Helgeland på linje med Kirken i innvandringsspørsmålet. - Jeg har i åtte måneder ved personlig kontakt og gjennom avisdebatter forsøkt å få A til å gå tilbake på sine synspunkter, men uten resultat, sier biskop B."

Brev av 28 november 1988 til C:

"... Jeg synes du i din artikkel har godtgjort at du både tenker klart og har forutsetninger og kunnskaper nok til å delta i offentlig debatt. At prost A ville gjemme seg bak sine spørsmålstegn, når han blir påvist uholdbarheten i sine offentlig fremsatte formodninger, finner jeg ham uverdig. ...

Hva så gjelder As brev til deg er det et åpenbart misbruk når han benytter embetspapir for "Soknepresten i X" i et slikt privat personlig utfall. Det er helt uakseptabelt og direkte utilbørlig. Biskopen har imidlertid ikke flere virkemidler enn ordets og pennens når det gjelder påtale i slike saker. Prost A vil ved gjenpart av dette brev nettopp få en slik påtale, som også er gitt på annen måte. ..."

Jeg skal først - så langt det er nødvendig for forståelsen av utsagnene og partenes anførsler - redegjøre for bakgrunnen for de foran gjengitte uttalelser.

Saken har sitt utspring i As debattinnlegg i avisen "Vårt Land" 2. desember 1987. Innlegget var foranlediget av et intervju med biskop D i Stavanger i samme avis 8. september samme år, hvor biskopen advarer mot stiftelsen av "Folkeaksjonen mot innvandring". Prost A fremhever i sitt innlegg en rekke sider ved innvandrernes kulturbakgrunn som han finner sterkt negative. Han advarer mot at nordmenn utsettes for de kulturkollisjoner som vil oppstå dersom man tillater innvandring, og de meget uheldige følger og store vanskeligheter dette etter hans mening vil trekke med seg. Disse synspunkter ble gjentatt i en rekke senere avisinnlegg skrevet av A, og han kom også inn på den økonomiske belastning han mente innvandringen betød for Norge. De fleste innlegg ble skrevet under bruk av embetstittel.

As innlegg skapte en omfattende avisdebatt, der også andre geistlige tok til motmæle, dels under påberopelse av Kirkerådets uttalelse om holdningen til innvandrere. I et innlegg i Nordlands Framtid 1. juni 1988 tar A sterkt til motmæle mot sine opponenter. Kirkerådets medlemmer ble bedt om å gå av. Biskop E burde søke avskjed. "Han er en udugelig veileder til kristendom; han bør få seg noe annet å gjøre." I en likelydende artikkel inntatt i to av distriktets aviser, henholdsvis 2. og 3. august 1988, går A sterkt i rette med biskop B i anledning av det svar biskopen i en tidligere artikkel hadde gitt til A. Biskopens svar fortjener ifølge dette innlegget "karakteren immaturus = umoden (strykkarakter ved Universitetet)", og innlegget avsluttes slik:

"Fra ondsinnede journalister og den uvitende hysteriske hop kunne jeg vel ikke vente meg annet, vulgus er vulgus, men fra biskop og prester kunne jeg vel ventet meg noe bedre. Så ble det vulgus av dem også."

I flere innlegg støttet A Folkebevegelsen mot innvandring, således avsluttes det foran nevnte innlegg 1. juni 1988 med at det ser ut til "at det eneste som nu kan stanse galskapen er at folk melder seg inn i folkebevegelsen mot innvandring. Jeg anbefaler at folk gjør det". Derimot er det ikke riktig når det står i den foran nevnte artikkel 22. november 1988 at A sto på stortingsvalglisten for partiet "Stopp Innvandringen i Nordland". Dette er imidlertid ikke gjort til noe poeng i saken.

Som det fremgår foran er innvandrerspørsmålet behandlet av kirkelige organer. Jeg nevner at bispemøtet høsten 1979 behandlet emnet "Kirken og innvandrerne". Etter å ha beskrevet innvandringssituasjonen, retter bispemøtet under avsnittet "Menneskelig likeverd og ansvar" oppmerksomheten mot "Skriftens tale om menneskets likeverd, medmenneskelig ansvar, omsorg og solidaritet". Kirkemøtet 1986 behandlet Kirkens innvandrerarbeid og traff vedtak om en rekke praktiske tiltak i dette arbeidet. Emnet ble også behandlet av bispemøtet høsten 1987, hvor blant annet menighetene ble oppfordret til i sitt nærmiljø å løse den oppgave som påhviler alle kristne til:

"...å bidra til at ikke et fremmedhat som er i strid med Guds vilje, får rotfeste i vårt folk. Vi vil kalle alle kirkens medlemmer til å møte våre nye landsmenn med en åpenhet og omsorg som springer fram av troen på den treenige Gud som har skapt alle mennesker med det samme verd.

Det forplikter å være bærere av budskapet: "Du skal elske din neste som deg selv"."

Innvandrerspørsmålet i forbindelse med situasjonen for asylsøkere ble så behandlet i 1988 på bispedømmemøtet Sør-Hålogaland bispedømme, hvor det blant annet ble fattet vedtak om å sende en uttalelse til menighetene i bispedømmet med oppfordring om hjelp og solidarisk støtte til innvandrerne.

Kirkerådet, bispemøtet og bispedømmerådet er nå lovfestet i Kirkeordningsloven av 29. april 1953 nr 1 ved lovendring av 8. juni 1984 nr 63. I Ot prp nr 74 (1982-83) side 13 spalte 2, uttaler departementet blant annet følgende:

"Når det gjelder Kirkemøtets arbeids- og ansvarsområde, vil departementet peke på at Kirkemøtet ut fra sin plassering i den administrative oppbygning av Kirken og det mandat som det er pekt på som hovedoppgaver av

Stortinget, blir det sentrale representative organ for Den norske kirke. Det vil med autoritet kunne uttale Kirkens oppfatning i aktuelle spørsmål, både allment og overfor de sentrale myndigheter. Møtet bør ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter. I dette ligger en oppfordring til initiativ på hele det kirkelige område...."

Bodø byrett avsa 23. mai 1990 dom med slik domsslutning:

"1. Følgende utsagn på side 12 i Brønnøy Avis 29. oktober 1988 kjennes dødt og maktesløst:

"A har et annet syn enn Kirken i disse spørsmål, noe jeg som biskop bare kan beklage.

De andre prestene i området har klart gitt uttrykk for Kirkens samlede syn. Jeg hadde gjerne sett at A hadde vist større solidaritet med sin Kirke og med de utsatte mennesker det her tales om, påpeker B. Og han legger til at det er en biskops plikt å "forsøke å tale sine villfarne til rette."

Følgende utsagn på side 1 og 2 i Nordlandsposten 22. november 1988 kjennes døde og maktesløse:

"Prost A opptrer illojalt mot Kirken." "...prost Olaf B. A opptrer illojalt overfor Kirken ved å stille opp på stortingsvalglisten til partiet "Stopp Innvandringen i Nordland, ..."

2. B, født xx.xx.1923, frifinnes for stevningens påstand 1 C.

3. B dømmes til innen 14 - fjorten- dager fra forkynnelsen av dommen å betale oppreisning til A med kr 10.000,- -titusenkroner.

4. Partene bærer sine egne saksomkostninger."

Stevningens påstand punkt 1 C som B ble frifunnet for, gjaldt krav om mortifikasjon av følgende utsagn i brevet til C:

"At prost A ville gjemme seg bak sine spørsmålstegn, når han blir påvist uholdbarheten i sine offentlige fremsatte formodninger, finner jeg ham uverdig."

"Prost A vil ved gjenpart av dette brev nettopp få en slik påtale, som også er gitt på annen måte."

Dommen er avsagt under dissens for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1, idet rettens formann fant at også de påklagede utsagn under påstand 1 A og B i stevningen "ligger klart utenfor det som rammes av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 og §247".

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom.

Biskop B begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært anket han til Høyesterett. Anken gjelder punkter nr 1, 3 og 4 i dommen, og angrepet retter seg prinsipalt mot lovanvendelsen og subsidiært mot saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Prost A har erklært motanke for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 og 3. Motanken gjaldt opprinnelig både lovanvendelsen og saksbehandlingen. Angrepet på saksbehandlingen ble imidlertid frafalt under ankeforhandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til fornyet behandling og henviste begge ankene til Høyesterett.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det grunnleggende spørsmål er om de utsagn saken gjelder, er egnet til å skade prost As gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den tillit som er nødvendig for hans stilling som prost. Utsagnene ligger klart utenfor loven objektive gjerningsbeskrivelse i straffeloven §246 og §247.

Subsidiært gjør B gjeldende at utsagnene ikke er rettsstridige. A har selv pisket opp stemningen og brukt en debattform som gjør at han da må tåle skarpere omtale enn en debattant som selv har opptrådt korrekt. Dessuten må prinsippet i straffeloven §249 nr 3 få anvendelse, selv om det her dreier seg om mortifikasjon og ikke straff i egentlig forstand. B mener at han som biskop og Kirkens tilsynsmann hadde plikt til å gripe inn for å klargjøre Kirkens syn.

Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at mortifikasjon er utelukket etter straffeloven §253 nr 1, idet det er ført sannhetsbevis. Det er åpenbart at Kirken har et annet syn på innvandrerspørsmål enn det A har gitt uttrykk for. Dette har Høyesterett kompetanse til å avgjøre, dels fordi det dreier seg om vitterlige kjennsgjerninger, dels fordi det gjelder et tolkings- og subsumsjonsspørsmål.

Atter subsidiært anfører B at dommen må oppheves dersom han ikke får medhold i sin påstand, i den utstrekning Høyesterett skulle komme til at det her må kreves sannhetsbevis for Kirkens syn og at retten ikke har kompetanse til å vurdere dette ut fra det materiale som foreligger utenom byrettens domsgrunner. I så fall er byrettens domsgrunner utilstrekkelige.

Biskop B har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. B frifinnes forsåvidt angår byrettens dom pkt. 1 og 3. As motanke forkastes.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for byrett og Høyesterett av A.

Subsidiært:

1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves forsåvidt gjelder domsslutningens pkt. 1, 3 og 4.

2. Motanken forkastes.

3. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

A har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Sakens kjerne er at alle de påtalte utsagnene fremstår som uttalelser i kirkelige lærespørsmål. Bibelen er den eneste rettesnor her, og A har ikke uttalt seg i strid med Bibelen på noe punkt. Da hadde biskop B som prostens overordnede og Kirkens tilsynsmann, intet grunnlag for å gripe inn overfor A. Men det er nettopp dette B har gjort. Han har uttalt irettesettelser på vegne av Kirken og gjort det offentlig. Sett i lys av dette, er det en riktig tolking av utsagnets innhold når byretten har funnet at ordet "villfaren" gir uttrykk for at A farer med vranglære. Utsagnet inneholder da en beskyldning som oppfyller gjerningsinnholdet i straffeloven §247, idet det er egnet til å skade på en slik måte som loven nevner. Skadevirkningene er ekstra belastende for A som prost, idet irettesettelsen kommer fra hans egen biskop.

A gjør videre gjeldende at det ikke på noen måte er på det rene at det er noen slik divergens mellom hans syn på innvandrerspørsmålet og Kirkens som B gir uttrykk for. Da er heller ikke sannhetsbevis ført.

De øvrige utsagn i saken må bedømmes på samme måte. Dette leder til at også utsagnet i påstandens punkt 1 C må mortifiseres, slik at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 og da også vedkommende punkt 3.

A har nedlagt slik påstand:

"1. I anken: Anken forkastes.

2. I motanken: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves forsåvidt angår domsslut ningens punkt 2 og 3.

3. I begge anker: B dømmes til å betale saksomkostninger til A."

Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall for så vidt gjelder punkt 1 i domsslutningen og som den samlede rett når det gjelder punkt 2. Hovedanken må dermed også føre frem for punkt 3's vedkommende.

Når man skal tolke de påtalte utsagn, er det viktig å plassere dem i den sammenheng hvor de fremkom. Vurderingen av om det som er uttalt, rammes av gjerningsinnholdet i straffelovens §247, vil således måtte avhenge av hvilket inntrykk utsagnene, lest i sin helhet og i sin øvrige sammenheng, er egnet til å gi den alminnelige avisleser og den alminnelige leser av biskopens brev til C.

Jeg går så over til å se på de enkelte utsagn.

Når det gjelder avisartiklene, byrettens domsslutning punkt 1, vil jeg bemerke:

Disse utsagnene inneholder en henvisning til Kirkens syn og også en konkret henvisning til hva de andre prestene i området har gitt uttrykk for. Uttalelsene knytter seg til en diskusjon om innvandring - ikke om Kirkens lære i snever forstand, men er mer en debatt av sosial-etisk karakter. Uttrykket "villfaren", synes på denne bakgrunn nokså klart ikke å kunne oppfattes som en anklage om vranglære, slik byrettens flertall har gjort. Ved "vranglære" forstår jeg en lære som avviker fra de kirkelige læresetninger i snevrere forstand. Uttrykkene "solidaritet med sin Kirke" og "illojalitet" må leses i denne sammenheng de også. Jeg ser det slik at uttalelsene gjelder at prost A gir uttrykk for en oppfatning på dette området som står i kontrast med Kirkens syn, og at biskop B beklager dette og forsøker å tale prosten til rette. De uttalelser som er dokumentert fra Kirkemøtet, bispemøter og bispedømmemøtet i Sør-Hålogaland bispedømme, gir utvilsomt en ganske annen positiv vurdering av innvandrerne og av hvordan man bør møte dem, som avviker vesentlig fra de oppfatninger prosten har gjort seg til talsmann for.

På bakgrunn av det jeg her har sagt, kan utsagnene etter min mening klart ikke være egnet til å skade prostens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den tillit han trenger for utøvelsen av sin embetsgjerning. Det foreligger da ikke en slik beskyldning som går inn under straffeloven §246 og §247.

Forsvareren for Høyesterett har fremholdt at det har betydning ved vurderingen av utsagnene at de er fremsatt av biskop B som As overordnede i Kirken og således har karakteren av å være tjenestlige irettesettelser. Dette gir, anføres det, utsagnene en særlig ærekrenkende virkning for A. Jeg kan for min del ikke se at de påklagede utsagn, selv om de vurderes på en slik bakgrunn, har et innhold eller en form som med rette kan sies å være egnet til å skade prost As gode navn og rykte eller til å utsette ham for tap av den tillit som er nødvendig for hans embete som prost. Snarere kunne man spørre om ikke den omstendighet at B har uttalt seg i egenskap av prost As kirkelige overordnede, foranlediget av offentlige utsagn fra As side som B anså som stridende mot Kirkens erklærte syn i et viktig samfunnsspørsmål, måtte gi B en større frihet til å uttale seg enn om han hadde ytret seg som en utenforstående. Man kan m a o reise spørsmålet om det ikke tilligger en biskop i Den norske kirke en rett og plikt til å tilrettevise andre embets- og tjenestemenn innenfor hans bispedømme, som må få betydning ved vurderingen av om det foreligger en rettsstridig ærekrenkelse. Dette spørsmål finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på i denne sak.

For så vidt gjelder utsagnene i biskopens brev til C, punkt 2 i byrettens domsslutning, er byrettens domspremisser noe uklare, men Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å foreta en vurdering av mortifikasjonsadgangen.

Første del av de påklagede uttalelser her har sammenheng med den form A hadde gitt det innlegg biskopen uttalte seg om. A hadde stillet en rekke spørsmål om innvandringspolitikkk hvor han ikke selv gir direkte svar, men hvor måten spørsmålene er stillet på, i seg selv gir indirekte svar. Det er debattformen B uttaler er uverdig for prosten. Han gir klart ikke uttrykk for at A som prost eller som menneske er uverdig. Verken dette utsagn eller utsagnet i siste del av uttalelsene om biskopens "påtale" er egnet til å skade A på noen slik måte som nevnt i straffeloven §247 jf §246.

Eter det resultat jeg er kommet til, kan det ikke kreves oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

Biskop B må etter dette frifinnes for så vidt angår byrettens dom punkt 1 og 3, og As motanke må forkastes.

Saksomkostningsspørsmålet skal i medhold av straffeprosesslovens §440 første ledd avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13. Hovedanken har ført frem. Saken har ikke frembudt tvil. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd, finner jeg at prost A må idømmes saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett. Motanken har ikke ført frem, og A må da også her idømmes saksomkostninger for begge instanser etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf også tvistemålsloven §172 første ledd. Advokat Moe har fremlagt saksomkostningsoppgave. Saksomkostningene settes samlet til kr 177.500, hvorav kr 160.000 er salær.

Jeg stemmer for denne dom:

1. B frifinnes for så vidt angår punkt 1 og 3 i byrettens domsslutning. As motanke forkastes.

2. I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler A til B 177.500 - etthundreogsyttisjutusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.