Rt-1990-1270
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | Rt-1990-1270 (420-90) |
| Stikkord: | Uaktsomt drap, Straffutmåling, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 141/1990, snr 184/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Tor-Geir Myhrer) mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bugge, Dragsten, Lund, Skåre, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §239, Straffeprosessloven (1981) §328, §229, §232, §233, §267, §268, §291, §62, §335, §359 |
Dommer Bugge: Hålogaland lagmannsrett avsa 7. september 1990 dom, som for A har slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, straffeloven §228 første ledd jfr annet ledd annet straffalternativ og straffeloven §228 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år.
Han frifinnes for tiltalens pkt IV a.
Herfra går 249 - tohundreogførtini - dager for utholdt varetekt.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Det er i domsslutningen en skrivefeil når det er vist til straffeloven §228 første ledd jfr. annet ledd annet straffalternativ. Av domsgrunnene og spørsmålsskriftet fremgår at det er annet ledds første straffalternativ, med strafferamme 3 år, som fellelsen på dette punkt gjelder.
Det var i lagmannsretten dissens om straffutmålingen. Rettens formann og en lagdommer stemte for at straffen for A skulle settes til fengsel i 2 år og 6 måneder.
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Lagmannsrettens dom er av riksadvokaten, som har besluttet tiltale i saken, påanket til skjerpelse av straffen for så vidt A angår. Det gjøres gjeldende at det uaktsomme drap som er dominerende ved straffutmålingen, er forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter, og at det - selv om den idømte straff er i samsvar med den påstand som ble nedlagt av aktor for lagmannsretten - bør fastsettes en straff nær det maksimum som er hjemlet i straffeloven §239, 6 års fengsel.
Jeg finner at anken må tas til følge. Av hensyn til det jeg senere skal si om straffespørsmålet, er det nødvendig å redegjøre for hovedtrekkene ved behandlingen av saken for lagmannsretten.
Tiltalen mot A omfattet fire forbrytelser, alle forøvet natten til 2. januar 1990: 1) Forsettlig drap på B under særdeles skjerpende omstendigheter, straffeloven §233 første og annet ledd, 2) Et forutgående ran mot samme offer, straffeloven §268 jfr. §267, 3) Legemsfornærmelse med skade til følge mot Bs sønn C, straffeloven §228 annet ledd første straffalternativ jfr. første ledd, og endelig 4) Skadeverk, straffeloven §291. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet for post nr. 1 og nr. 2, ja for post nr. 3 og nei for post nr. 4. Det ble da stillet nye spørsmål for de to første poster, nå subsumert under straffeloven §229 tredje straffalternativ for post 1, og under §228 første ledd for post 2. Lagretten besvarte denne gang fortsatt skyldspørsmålet under post 1 med nei, mens det under post 2 ble besvart med ja. Lagretten ble så forelagt nytt hovedspørsmål for post 1, nå subsumert under straffeloven §239. Dette ble besvart med ja. Lagrettens kjennelser ble alle tre ganger godtatt av retten.
Den gjerningsbeskrivelse som lå til grunn for det siste hovedspørsmål, om uaktsomt drap, lyder slik:
"Tirsdag 2. januar 1990 ca kl 0600 i en enebolig i X ble B kastet mot en vegg og/eller radiator. Han ble slått en rekke ganger i hodet og/eller i kroppen med knyttet hånd og med stol/bordbein slik at han fikk ribbeinsbrudd og flere brudd i hjerneskallen? B døde av hjerneskade samme morgen?"
Lagmannsrettens domsgrunner beskriver hvorledes A, da han og hans kamerater var kommet tilbake til Bs bolig etter også tidligere på natten å ha oppsøkt B å ha legemsfornærmet ham, på ny utøvde vold mot B og kom i slagsmål med ham. Under dette skal B ha fått tak i en skrutrekker. A oppfattet det slik at denne på en farlig måte ble rettet mot ryggen til hans kamerat D, noe som skal ha utløst et voldsomt sinne hos A. Det heter så videre i dommen:
"... Han gjør seg da skyldig i det uaktsomme drap som er beskrevet i tiltalens pkt I. Dette innebærer at han med et stolbein slår 15-20 harde slag mot Bs hode. Etter at en del av disse slagene var avgitt, siger B sammen, og A fortsetter å slå på samme måte. B blir etter dette liggende livløs på golvet. Før A og D går fra stedet, tar A fatt i røret tilhørende en støvsuger og presser dette med svært stor kraft inn i Bs endetarm, slik at det oppstår en 22 cm lang sårkanal fra endetarmsåpningen, gjennom blærehalskjertel og urinrør, som derved blir totalt overrevet, og fram til baksiden av fremre bukvegg. Den medisinsk sakkyndige har antatt at B på dette tidspunktet ennå ikke var død. Da lege omlag halvannen time seinere kom til stedet, var B død av de skader han hadde fått i hjernen."
Om vurderingen av den subjektive skyld uttaler lagmannsretten:
"A var hele tiden ved bevissthet, men den var noe nedsatt på grunn av alkoholrus og den aggresjon som da slo ut. Det legges således til grunn at A hele tiden var klar over hvilke handlinger han foretok seg. Men på grunnlag av de kjennelser lagretten har avsagt, må det legges til grunn at denne aggresjonen, på grunn av den provoserende situasjon han opplevde å være opp i, har ledet til et så sterkt og blindt raseri at han under den ovennevnte voldsutøvelse totalt har unnlatt, og manglet evnen til, å innse noen skadelige følger av sine voldshandlinger. A antas ikke å ha vært seg bevisst den fulle årsak til det sterke utbrudd som ble utløst da. ..."
Det lagmannsretten her sier, kan jeg ikke forstå på noen annen måte enn at retten for sin del må ha ansett de voldshandlinger som ble rettet mot B, som forsettlige fra As side. Retten må ha ment at lagrettens nei-svar iallfall på spørsmålet om forsettlig legemsbeskadigelse med døden til følge, ikke stemte med det faktum retten selv fant bevist. Det er da ikke lett å forstå at retten unnlot å benytte adgangen etter straffeprosessloven §328 til å sette til side lagrettens kjennelse når det gjelder tiltalepost nr. 1 i det annet spørsmålsskrift, som bygget på straffeloven §229 tredje straffalternativ. Etter loven ordning er dette imidlertid ikke noen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for anke, jfr. kjennelse i Rt-1958-980. - Bestemmelsen i straffeprosessloven §335 tredje ledd er videre til hinder for at det til As skade kunne ankes på det grunnlag at lovanvendelsen i skyldspørsmålet er materielt uriktig, når dette ikke kan støttes til feil ved den protokollerte rettsbelæring. Jeg antar da at Høyesteretts kompetanse etter loven §359 annet ledd nr. 1 til - i lagmannsrettssaker - å prøve om straffeloven er riktig anvendt, må være underlagt den samme begrensning.
Når jeg på dette grunnlag skal ta standpunkt til straffutmålingen, må det først og fremst vises til beskrivelsen av drapshandlingen, som jeg nettopp har gjengitt. Lagmannsretten uttaler at de voldshandlinger som medførte Bs død, fremstår som rå og gruoppvekkende, og at A ved å utøve dem "har utvist den aller groveste grad av uaktsomhet". Det må, som nevnt, legges til grunn at lagmannsretten har ansett selve voldshandlingene som forsettlige. Etter min mening ligger forholdet i straffverdighet nær opp til forsettlig drap.
Lagmannsretten synes likevel ikke å ha tatt direkte stilling til om det ved det uaktsomme drap foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i loven forstand. For min del finner jeg dette helt klart. Og jeg peker på at det, ut over selve voldshandlingene, også foreligger andre omstendigheter som må ansees som i høy grad skjerpende: To ganger midt på natten, etter forutgående overlegninger, oppsøker A og hans kamerater B og trenger seg inn i hans bolig. Begge ganger går de, uten noen form for provokasjon, løs på sitt offer med voldsbruk. Om den første episoden, som er blitt henført under straffeloven §228 første ledd, uttaler lagmannsretten at det ble "brukt torturlignende metoder for å inndrive et ikke dokumentert tilgodehavende". Det annet overfall - som ledet til drapet - har som lagmannsrettens beskrivelse viser, hatt karakteren av direkte, vedvarende mishandling. B må åpenbart ved begge overfall ha stått så godt som forsvarsløs overfor A og kameratene. Det må også legges til grunn at det er A som hele tiden har spilt den sentrale rolle, både når det gjelder initiativet, ledelsen og selve voldsutøvelsen.
Kvalifikasjonen særdeles skjerpende omstendigheter, må etter dette knyttes ikke bare til det uaktsomme drap på B, men også til den forutgående legemsfornærmelse av ham. Og etter min mening gjelder det samme for legemskrenkelsen overfor C, henført under straffeloven §228 annet ledd første straffalternativ. Også han ble, uten at det fremgår klart av lagmannsrettens beskrivelse, oppsøkt to ganger i sin bolig av A og hans kamerater samme natt som faren ble drept, og utsatt for uprovosert grov vold med slike skadefølger som er nevnt i tiltalens post I
II. Den lege som undersøkte C dagen etterpå, har uttalt at han bar tydelig preg av alvorlig mishandling. Også han må ha vært forsvarsløs overfor overfallsmennene, og det er opplyst at han unngikk ytterligere mishandling bare ved å rømme over til naboen. - Jeg viser ellers til straffeloven §232 tredje punktum, jfr. lovendringen 16. juni 1989.
Lagmannsretten uttaler at den i formildende retning har lagt en viss vekt på de oppvekstvilkår A har hatt, som betegnes som ekstremt vanskelige. Jeg er ikke enig i at gjerningsmannens oppvekstvilkår tillegges en slik vekt i voldssaker, og særlig ikke i forhold til slike voldshandlinger som denne sak gjelder. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at A har vært utsatt for fysiske overgrep fra Bs side. Ved en anledning skal denne også ha tiltvunget seg analt samleie med A. Opplysningene om dette sistnevnte forhold fremkom A med først under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og de lot seg ikke bekrefte eller avkrefte. De forhold A her påberoper seg, ligger langt tilbake i tiden, og jeg ser det for min del slik at de ikke kan tillegges noen større vekt ved straffutmålingen i denne saken. Uverifiserte beskyldninger av denne karakter fra gjerningsmannen i en drapssak reiser for øvrig vanskelige spørsmål knyttet til offerets og de etterlattes stilling. Etter min oppfatning bør de behandles av domstolen med stor varsomhet.
Jeg kommer etter dette til at straffen for A må skjerpes betydelig. Jeg blir stående ved å sette den til fengsel i 5 år. Domfelte som ved domsavsigelsen i lagmannsretten satt i varetekt, er fra 5. oktober 1990 overført til fremskutt soning.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §239 annet straffalternativ, §228 første ledd jfr. annet ledd første straffalternativ jfr. §232, og §228 første ledd jfr. §232, alt sammenholdt med §62 første ledd, til fengsel i 5 - fem - år.
Han frifinnes for tiltalens post IV a).
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
A, født xx.xx.1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §239 annet straffalternativ, §228 første ledd jfr. annet ledd første straffalternativ jfr. §232, og §228 første ledd jfr. §232, alt sammenholdt med §62 første ledd, til fengsel i 5 - fem - år.
Han frifinnes for tiltalens post IV a).