Rt-1990-1341
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-30 |
| Publisert: | Rt-1990-1341 (459-90) * |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 130/1990, snr 181/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Lund, Halvorsen, Backer, Dragsten, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §209, §62, Straffeprosessloven (1981) §361 |
Dommer Lund: Moss byrett avsa 15. juni 1990 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1948 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §196 og straffeloven §209 jfr §62 første ledd til fengsel i 10 -ti- måneder hvorav 120 dager blir å sone. Fullbyrdingen av resten, 6 - seks - måneder utsettes med en prøvetid på 2 -to- år."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen og over lovanvendelsen ved domfellelsen etter straffeloven §196. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lovanvendelsesanken fremmet, men har henvist anken over straffutmålingen til Høyesterett.
Jeg finner at anken bør forkastes.
Domfelte er funnet skyldig i å ha hatt utuktig omgang med sin 15 år gamle fosterdatter. Det straffbare forhold fant sted 16. mai 1989 i deres felles hjem. Piken var under natten blitt oppskremt og hadde vekket fosterfaren. Han ønsket å roe henne. I denne forbindelse satte han seg ved sengen hennes, kysset hennes åpne munn med tungen, befølte brystene hennes og førte en finger inn i skjeden hennes og beveget fingeren. Det hele varte meget kort.
Som byretten fremhever, dreier det seg om et alvorlig tillitsbrudd. Piken hadde store psykiske problemer da domfelte fikk omsorgen for henne i april 1989. En måneds tid i forveien hadde hun forsøkt å ta livet av seg. Dette var domfelte klar over. I den situasjon hun var, får domfeltes handling en særlig alvorlig karakter ved den nærliggende risiko overgrepet innebar for en ytterligere forverring av hennes psykiske helse.
Sakens alvor forsterkes ved at domfelte har misbrukt den tillit barnevernet viste ham ved å overlate ham piken som fosterbarn, en oppgave han også fikk betalt for. Som byretten understreker er det av avgjørende betydning i barnevernets arbeid at man kan stole på at barn som blir plassert i fosterhjem ikke misbrukes.
Under disse omstendigheter kan jeg ikke tillegge det vesentlig vekt at domfeltes forgåelse har karakter av et ulykkelig engangstilfelle, at han straks innrømmet de faktiske forhold og har ønsket å bidra til å begrense belastningene for fosterdatteren. Heller ikke er de belastninger han selv er påført som følge av at forholdet ble kjent, og som er trukket frem av forsvareren, andre enn man må regne med i saker av denne karakter.
Jeg kan etter dette ikke se at byrettens straffutmåling står i åpenbart misforhold til den straffbare handling domfelte har begått, jfr. straffeprosessloven §361.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.