Rt-1990-189
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-09 |
| Publisert: | Rt-1990-189 (46-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 23/1990, nr 242/1988 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ola Trygve Holt - til prøve) mot Faktum Forlag A/S (advokat Ole Raadim). |
| Forfatter: | Hellesylt, Borchsenius, Dolva, Røstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §375, Folketrygdloven (1966) §16-3, §6-4, Foreldelsesloven (1979) §21, §22, Skatteloven (1911) §83, Skattebetalingsloven (1952) §48a, §6, §17-6, §17-4, §17, Ligningsloven (1980) §8-1 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder det rettslige grunnlag for et krav mot Faktum Forlag A/S på arbeidsgiveravgift for årene 1977 og 1978. Forlaget driver salg av bokverk gjennom reisende agenter og inspektører. Disse hadde "bilavtaler" med forlaget, av noe varierende innhold, benevnt bilavtale A, B eller C. Felles for avtalene var at "bilgodtgjørelsen" helt eller delvis var avhengig av salgsresultater og ikke for noen del av kjørt lengde. Forlaget hadde ansett ytelsene etter bilavtalene for å være avgifts- og trekkfrie, og ikke tatt disse med ved sin beregning av den arbeidsgiveravgift forlaget skulle betale. Et bokettersyn i februar 1979 ledet til at likningsnemnda i Oslo 5. november 1981 fastsatte en forhøyelse av arbeidsgiveravgiften for de to år, som samlet utgjorde kr 148.608. Avgiftsfastsettelsen ble etter klage fastholdt av overlikningsnemnda ved vedtak truffet i november 1985. Kemneren hadde 18. desember 1981 fremmet utpantingsforretning for avgiften. Forretningen ble "innstilt" uten at det ble tatt pant, da forlaget framviste bankgaranti for sitt eventuelle avgiftsansvar.
Faktum Forlag A/S reiste ved stevning 19. desember 1985 sak for å få underkjent avgiftsvedtaket.
Oslo byrett avsa 29. august 1986 dom med denne domsslutning:
"1. Oslo overlikningsnemnds vedtak av oktober 1985 om fastsetting av arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S underkjennes forsåvidt det gjelder året 1977.
2. Oslo kommune frifinnes for saksøkerens krav om opphevelse av overlikningsnemndas vedtak forsåvidt det gjelder året 1978.
3. Hver part bærer sine saksomkostninger."
Oslo kommune anket dommen, Faktum Forlag A/S erklærte motanke.
Eidsivating lagmannsrett avsa 3. juni 1988 dom med slik domsslutning:
"Hovedanken og motanken:
1. Byrettens dom pkt. 1 og pkt. 3 stadfestes.
2. Overligningsnemndas vedtak av oktober 1985 om fastsetting av arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S for året 1978 underkjennes.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Det var dissens i lagmannsretten. En av dommerne ville gi kommunen medhold.
Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Etter at saksforberedelsen for Høyesterett var avsluttet og ankeforhandlingen berammet, har forlaget gjort gjeldende at kravet på arbeidsgiveravgift var foreldet før stevning ble inngitt til byretten. Kommunen samtykket ikke i at denne nye omstendighet ble tatt opp. Retten har imidlertid tillatt at spørsmålet blir prøvet, idet den har funnet at kommunen ikke har rimelig grunn til å motsette seg endringen, jfr. tvistemålsloven §375 annet ledd annet punktum. - For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Partenes hovedanførsler for Høyesterett - summarisk gjengitt - er følgende:
Oslo kommune har anført at vederlaget etter bilavtalene var godtgjørelse for arbeid eller oppdrag som etter folketrygdloven §16-3, jfr. §6-4, skal medtas ved beregningen av arbeidsgiveravgiften. Det samme følger av Riksskattestyrets forskrifter av 14. oktober 1976 fastsatt i medhold av skattebetalingsloven §6 nr 3. De opplysninger som ble inngitt av forlaget etter at bokettersyn var foretatt og før spørsmålet skulle avgjøres i likningsnemnda, ga ikke grunnlag for en annen vurdering. Avgiften er ikke senere falt bort ved passivitet før likningsnemnda traff sitt vedtak, eller ved foreldelse før stevning ble inngitt. Den utpantingsforretning som var fremmet, har medført at foreldelsesfristen ble 10 år, jfr. foreldelsesloven §21 sammenholdt med §17 nr 2.
Oslo kommune har nedlagt denne påstand:
"1. Oslo byretts dom av 29. august 1986 punkt 2 stadfestes. Oslo kommune frifinnes for så vidt gjelder krav om opphevelse av overligningsnemndas vedtak vedrørende fastsetting av grunnlaget for arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S for 1977.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Faktum Forlag A/S har anført at de ytelser det var tale om, var vederlag for utgifter ved bruk av bil i arbeidet, som ikke ga grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgift. De opplysninger forlaget ga på grunnlag av innhentede oppgaver fra sine ansatte før likningsnemnda behandlet saken, viste at vederlaget gjennomgående ikke var høyere enn det statens satser for bilgodtgjørelse ville ha utgjort. For noen var det høyere, men for andre lavere. Likningsmyndighetene pliktet å foreta beregning i forhold til hver enkelt arbeidstaker, eventuelt etter å ha innhentet ytterligere opplysninger, jfr. det alminnelige prinsipp i dagjeldende §83 første ledd i skatteloven, nå likningsloven §8-1. Avgiftsvedtaket var etter dette ikke holdbart.
Videre anføres at avgiften var falt bort ved passivitet fra likningsmyndighetenes side før likningsnemnda traff sitt vedtak 5. november 1981. Da forlaget på så lang tid ikke hadde hørt noe mer etter å ha inngitt sine tilleggsopplysninger, måtte det ha grunn til å anta at myndighetene ikke ville forfølge saken. Den etterfølgende sendrektighet ved overlikningsnemndas behandling styrker dette standpunkt.
Under enhver omstendighet var kravet foreldet da forlaget innga stevning. Den alminnelige foreldelsesregel på tre år gjelder for kravet. Fristen regnes fra forfall som etter bestemmelsen i skattebetalingsloven §48a blir å regne fra utløpet av 1981. - Utpantingsforretningen som ble innstilt og heller ikke var tinglyst, får ikke den virkning at det begynte å løpe en ti-årsfrist. Faktum Forlag A/S har nedlagt denne postand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Faktum Forlag A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.
Når det gjelder arbeidsgiveravgiften, er folketrygdens system at arbeidsgiveren av eget tiltak skal beregne og innbetale den arbeidsgiveravgift han plikter å betale, jfr. folketrygdloven §17-6 annet ledd. Myndighetene har bare i begrenset utstrekning anledning til å føre kontroll med arbeidsgiverne på dette området. Selve systemet forutsetter at reglene skal være enkle å praktisere, slik at også kontroll og korrigering av arbeidsgiverens fastsettelse kan gjøres på en rimelig enkel måte. - Hjemmelen for den fastsettelse overlikningsnemnda her har gjort, er folketrygdloven §17-4. Det framgår av første ledd at hvis oppgaven over grunnlaget for arbeidsgiveravgiften er "uriktig eller ufullstendig", fastsettes avgiftsgrunnlaget av likningsnemnda med adgang for den avgiftspliktige til å påklage fastsettelsen til overlikningsnemnda. Arbeidstakernes krav på vederlag etter bilavtalene anser jeg - slik disse er utformet - som "lønn og annen godtgjørelse for arbeid eller oppdrag", som forlaget etter folketrygdloven §16-3 pliktet å innberette og som går inn i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift. Jfr. loven §6-4 som definerer lønn og annen godtgjørelse som blant annet omfattende "provisjon". Bilavtalene har etter sin utforming direkte karakter av provisjon for så vidt som godtgjørelsen helt eller delvis beror på antall solgte enheter og ikke for noen del er avhengig av kjørt distanse.
Jeg mener altså at resultatet her følger direkte av loven, men skal også peke på at Riksskattestyrets forskrifter av 14. oktober 1976, som gjaldt fra 1. januar 1977, må lede til samme resultat. Etter disse er godtgjørelser til dekning av utgifter i forbindelse med arbeid, oppdrag eller verv som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, i sin helhet gjenstand for forskuddstrekk når ikke annet er bestemt, jfr. §1. Paragraf 3 i forskriftene fritar en utgiftsgodtgjørelse for forskuddstrekk i sin helhet - og dermed også for arbeidsgiveravgift - "dersom godtgjørelsen utbetales i samsvar med satser og legitimasjonskrav fastsatt i overenskomst mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjon eller i offentlig regulativ, og godtgjørelsen ikke for noen del er fastsatt for å gi arbeidsvederlag i tillegg til utgiftsdekningen".
Bestemmelsen hjemler blant annet fritak for trekk i utgifter til bilgodtgjørelse etter statens satser, noe det i vår sak klarligvis ikke er tale om. For utgiftsgodtgjørelser som ikke omfattes av §3, gjelder forskriftenes §4, hvor første og fjerde ledd har følgende ordlyd: "Andre utgiftsgodtgjørelser enn de som er nevnt i §3 kan i sin helhet holdes utenfor ved forskuddstrekket dersom mottakeren utarbeider og underskriver en oppgave over størrelsen og arten av den pådratte utgiften og arbeidsgiveren ikke har grunn til å anta at utbetalingen gir overskudd. ..... Ved anvendelsen av reglene i denne bestemmelsen skal utgifter til bilhold beregnes etter statens satser for bilgodtgjørelse, og på grunnlag av oppgave som mottakeren utarbeider over tjenestekjøringens lengde."
Jeg finner det klart at i vår sak foreligger ikke vilkårene for å holde godtgjørelser etter bilavtalene utenfor forskuddstrekket etter disse bestemmelser. De forsøk på å reparere på bilavtalenes mangler i forhold til det regelverk som skulle kunne gi unntak fra trekkplikt og arbeidsgiveravgift, kan ikke lede til et annet resultat. Bilavtalene var i sin form helt uegnet til å begrunne unntak fra avgiftsplikten, og de innkomne opplysninger bar preg av å være skjønnsmessige og lite kontrollerbare. Jeg kan ikke gi forlaget medhold i at likningsnemnda - etter forholdene i denne sak - pliktet å foreta en vurdering av hver enkelt arbeidstakers utgiftsgodtgjørelse. Systemet med arbeidsgiveravgiften er - som nevnt - lagt opp etter enkle og kontrollerbare regler. Bakgrunnen for Riksskattestyrets forskrifter var nettopp bedre å kunne kontrollere at trekkpliktige ytelser ikke ble unndratt ved at de ble gitt i form av utgiftsrefusjoner. - Forlaget må etter dette bære konsekvensen av den form det har valgt å gi sine bilavtaler, og jeg finner overlikningsnemndas vedtak gyldig.
Når det gjelder passivitetsspørsmålet skal jeg bemerke at det nok tok lang tid - ca to og et halvt år - fra forlaget ga sin uttalelse til likningsnemndas vedtak forelå. Men det var ikke i situasjonen noen indikasjon på at kravet skulle være oppgitt, som forlaget kunne ha berettiget grunn til å basere seg på. En enkel forespørsel kunne ha klarlagt at saken fortsatt var under behandling. Den etterfølgende sendrektighet i forbindelse med overlikningsnemndas behandling var beklagelig, men kan ikke her ha betydning for passivitetsspørsmålet. - Jeg finner etter dette at kravet ikke var falt bort ved passivitet.
Heller ikke finner jeg at kravet kan anses for å ha vært foreldet før stevning ble inngitt 19. desember 1985. For dette spørsmål finner jeg utpantingsforretningen avgjørende. Det følger av foreldelsesloven §21 nr 3 at en utpantingsforretning som blir fremmet har til følge at det regnes en ny frist for foreldelse på ti år fra forretningens slutning. I det tilfelle vi her har for oss, ble det ikke pantet, og forretningen ble ifølge påskrift "innstilt" på grunn av at debitor stilte bankgaranti for avgiftsansvaret. Lovens bestemmelser regulerer etter sin ordlyd ikke et tilfelle som dette. Dersom en tvangsforretning ikke "fremmes", følger det av foreldelsesloven §22 at dette ikke gir grunnlag for ti års foreldelse. Etter uttalelser i forarbeidene, jfr. Ot.prp.nr.38 (1977-78) side 75, synes denne bestemmelse å ta sikte på at forretningen av formelle grunner avvises. I vårt tilfelle anser jeg forretningen for å være fremmet, selv om man valgte ikke å ta pant på grunn av at det ble stillet bankgaranti. Det må da være riktig å la bestemmelsen i §21 nr 3 få anvendelse på forholdet, selv om ordlyden ikke passer helt. Jeg tilføyer at notoriteten for forretningen er klar, og at det ikke er et vilkår for ti års foreldelse at forretningen tinglyses.
Kommunen har etter dette vunnet fram med sin anke. Jeg finner imidlertid at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Saken har reist prinsipielle rettsspørsmål som ikke tidligere har vært prøvet av Høyesterett, og den gjelder gamle forhold, noe som til dels har sammenheng med den meget lange tid det tok før avgiftsspørsmålet var endelig avgjort i overlikningsnemnda.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.