Rt-1990-20
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-05 |
| Publisert: | Rt-1990-20 (5-90) |
| Stikkord: | Skjønnsprosess, Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 3/1990, nr 259/1988 |
| Parter: | Sola kommune (advokat Gunnar Holdt-Aanensen) mot 1. Tor Kristiansen 2. Øystein Kristiansen (advokat Anders Rekve). |
| Forfatter: | Schei, Christiansen, Aasland, Borchsenius, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Oreigningsloven (1959) §28, Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Tvistemålsloven (1915) §8, §92, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54b, §5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Dommer Schei: Saken gjelder skjønnsrettens kompetanse i ekspropriasjonssaker. Spørsmålet er: Kunne lagmannsretten som overskjønnsrett avgjøre krav om ulempeerstatning for to bruksnumre som det ikke ble ekspropriert grunn eller rettigheter fra.
Kristian Kristiansen var eier av eiendommen gnr 34 bnr 71 og 72 i Sola kommune. Eiendommen ble benyttet som boligeiendom. Eiendommens størrelse er ikke oppgitt, men den var på flere mål. I 1981 utskilte Kristian Kristiansen to tomter fra eiendommen som han skjøtet til sine nevøer, Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen. De to tomtene ble utskilt som henholdsvis gnr 34 bnr 314 og gnr 34 bnr 313. De utskilte eiendommene ble bebygget i 1982-1983.
I 1984 og 1986 ble det stadfestet to reguleringsplaner som blant annet gjelder deler av bnr 71 og 72. Bnr 314 og bnr 313 er ikke omfattet av disse planene. Reguleringsplanene utla et område innenfor bnr 71 og 72 til lekeplass og noen andre deler av eiendommen til trafikkområder. Kommunen forsøkte å få i stand en avtale med Kristian Kristiansen om frivillig avståelse av den grunn som var avsatt til lekeplass og trafikkområder, men noen slik avtale ble ikke oppnådd, og det ble fattet vedtak om å gå til ekspropriasjon.
Begjæring om skjønn ble uttatt mot Kristian Kristiansen ved
Jæren herredsrett den 4. desember 1986. Kristian Kristiansen døde i slutten av april 1987. Tidlig i 1987 hadde Kristian Kristiansen opprett testament hvor han testamenterte gnr 34 bnr 71 og 72 til Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen. Ved avholdelsen av skjønnet i mai 1987 var eiendommen ikke overført fra dødsboet til disse, og dødsboet ble av skjønnsretten behandlet som saksøkt.
Jæren herredsrett avhjemlet skjønnet 20. mai 1987. Kristian Kristiansens dødsbo ble tilkjent erstatning for avståelse av grunn med kr 310 pr kvm. Bortsett fra et bagatellmessig beløp for leie av grunn kommunen i en periode skulle bruke som lagerplass, ble det ikke utmålt erstatning ut over grunnerstatningen.
Sola kommune begjæret overskjønn. Kommunen mente at skjønns retten hadde anvendt fradragsregelen i vederlagsloven §5 fjerde ledd uriktig, og at grunnerstatningen derfor var satt vesentlig for høyt.
Før overskjønnet ble avholdt, hadde Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen fått skjøte på gnr 34 bnr 71 og 72 fra dødsboet. Under overskjønnet ble Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen ført opp som saksøkt i stedet for Kristian Kristiansens dødsbo. Sola kommune hadde ikke innsigelser mot denne endringen i partsforholdet. Gulating lagmannsrett avhjemlet overskjønnet 7. juli 1988. Overskjønnet fastsatte følgende erstatninger:
"1. Gjerde mot veien Joadalen, kr. 150,- pr. meter i den lengde eiendommen berøres av inngrepet.
2. For tap av alleen: kr. 25.000,- 3. For tap av trær og planter for øvrig kr. 5.000,-
4. For lån av lagerplass pr. måned kr. 100,-
5. Ulempeserstatning til den østligst beliggende av brødrene Kristiansens boligeiendommer kr. 160.000,-
6. Ulempeserstatning til den vestligst beliggende av brødrene Kristiansens boligeiendommer kr. 100.000,-
7. For avståelse av ca 1.650 kvm grunn kr. 120,- pr. kvm."
Ulempeerstatningene gjaldt ikke gnr 34 bnr 71 og 72, men de eiendommene - bnr 313 og bnr 314 - som Tor Kristiansen og Øysteien Kristiansen hadde fått tilskjøtet i 1981 og senere bebygget. Som nevnt var disse eiendommene ikke omfattet av de reguleringsplanene det ble ekspropriert til gjennomføring av, og det ble ikke avstått grunn fra dem. Sola kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder fastsettelsen av ulempeerstatningene. Det er anket over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen har bestridt at det foreligger grunnlag for å oppheve overskjønnet, men har i aksessorisk motanke subsidiært gjort gjeldende at overskjønnet, hvis det er grunnlag for å oppheve fastsettelsen av ulempeerstatningene, også må oppheves for den øvrige erstatningsfastsettelsen.
Den ankende part, Sola kommune, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Kommunen aksepterte Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen som saksøkt i stedet for Kristian Kristiansens dødsbo fordi disse hadde fått seg tilskjøtet eiendommen som det ble ekspropriert fra, og derfor var rette vedkommende for ekspropriasjonserstatningen. Det lå i kommunens godtakelse av endringen i partsforholdet ingen aksept av at lagmannsretten også skulle kunne behandle krav fra Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen om erstatning som gjaldt andre eiendommer. Det var for øvrig ikke fremsatt noe krav fra Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen om erstatning for ulemper på de to eiendommene de tidligere hadde ervervet. Det fremgår blant annet av påstandsskriftet for lagmannsretten.
Krav om erstatning for ulemper som rammer andre eiendommer enn den det eksproprieres fra, kan ikke behandles av skjønnsretten med mindre eksproprianten samtykker. Dette følger av §8 i vederlagsloven av 1984 og er uttalt i forarbeidene til loven, jfr. Ot.prp. nr 50 (1982-83) side 62. Noe slikt samtykke var ikke gitt. Overskjønnet må derfor oppheves for tilkjennelsen av ulempeerstatningene, og saken må avvises for disse kravene.
Det er ikke grunnlag for, som ankemotpartene subsidiært hevder, å oppheve overskjønnet i sin helhet. Det er ikke sammenheng mellom fastsettelsen av ulempeerstatningene for bnr 313 og bnr 314 og de øvrige poster det er gitt erstatning for.
Dersom lagmannsretten hadde kompetanse til å behandle kravene om ulempeerstatning, er rettsanvendelsen ved utmålingen uriktig. Avståelsen av grunnen vil måtte medføre ulemper for den øvrige eiendom, og det vil da innebære dobbelterstatning både å erstatte grunnen som tomtegrunn og i tillegg gi erstatning for ulempene ved avståelsen.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet oppheves og saken avvises fra skjønnsretten for så vidt angår de tilkjente ulempeserstatninger på tilsammen kr 260.000,-.
2. Forøvrig stadfestes overskjønnet."
Ankemotpartene, Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
I herredsretten var dødsboet saksøkt. Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen kunne da ikke fremme krav om erstatning for ulempene på bnr 313 og bnr 314. For lagmannsretten var forholdet et annet. Kommunen hadde da akseptert dem som saksøkt, og som saksøkt måtte de kunne kreve seg tilkjent erstatning for alt det tap de lider som følge av ekspropriasjonen. Kommunens anførsel om at det bare er skader og ulemper på bnr 71 og 72 som kan kreves erstattet, er uholdbar. Om det skulle være tilfeller der det er riktig å sondre mellom eiendommer tilhørende samme eier, kan det iallfall ikke gjøres her hvor eiendommene må betraktes som en "driftsenhet". Kravene om ulempeerstatning er ikke uttrykkelig nevnt i påstandsskriftet for lagmannsretten. Dette hadde sin bakgrunn i at partsforholdet først ble avklaret under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og det var usikkert om kommunen ville akseptere denne endringen. Kravene om ulempeerstatning ble imidlertid tatt opp for lagmannsretten, og det var helt korrekt av lagmannsretten å oppfatte påstanden slik at denne også omfattet de ulemper som er en følge av grunnavståelsen. Det er for øvrig ikke noe krav om at påstanden skal spesifiseres i ekspropriasjonsskjønn. Ekspropriaten skal tilkjennes full erstatning uten hensyn til om den formelle påstand tar med alt tap som er lidt.
Det er ikke noen rettsanvendelsesfeil ved lagmannsrettens utmåling av ulempeerstatningene. En frivillig avståelse av grunn kunne vært gjort uten at bnr 313 og bnr 314 ble påført ulemper. Tomteerstatning og ulempeerstatning er derfor her ikke erstatningsposter som gjensidig utelukker hverandre.
Om Sola kommune skulle få medhold i at erstatningspostene vedrørende ulempeerstatningen skal oppheves, må opphevelsen omfatte overskjønnet i sin helhet. Det kan ikke ses bort fra at de øvrige postene er utmålt i lys av at ulempene er erstattet særskilt.
Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 7. juli 1988 stadfestes med den forandring at Sola kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen for Høyesterett.
2. Subsidiært: Hvis Høyesterett legger til grunn at overskjønnet delvis skal oppheves og avvises, påstås det at overskjønnet i sin helhet oppheves.
Sola kommune tilpliktes videre å betale saksomkostninger til Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen."
Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves for de tilkjente ulempeerstatninger og at skjønnssaken må avvises for disse kravene. Derimot finner jeg ikke, som ankemotpartene subsidiært har gjort gjeldende, at det er grunnlag for å oppheve overskjønnet i sin helhet.
Innledningsvis bemerker jeg at jeg ikke kan se at Sola kommune har godtatt at lagmannsretten skulle behandle kravene om erstatning for ulemper knyttet til bnr 313 og bnr 314, og at overskjønnet for disse kravene derfor kunne fremmes som avtaleskjønn, jfr. skjønnsloven §4 første ledd og tvistemålsloven §92. Det kommunen har akseptert, er utelukkende at Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen har trådt inn som saksøkt i stedet for Kristian Kristiansens dødsbo og derfor var rette vedkommende til å fremsette krav på ekspropriasjonserstatning.
Den ulempeerstatning som er utmålt, gjelder ulemper på bnr 314 og bnr 313, de eiendommer som Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen fikk overdratt og oppførte bolighus på i begynnelsen av 1980-årene. Ekspropriasjonen gjaldt den eiendom Kristian Kristiansen satt tilbake med etter at de to tomtene var skilt ut. Etter §8 i lov av 6. april 1984 nr 17 - vederlagsloven - kan det kreves erstatning for ulemper på "attverande eigedom". Dette må forstås slik at ulempene må gjelde gjenværende deler av den eiendom det er ekspropriert fra, ikke andre eiendommer. Vederlagsloven §8 er en materiell regel. Det må imidlertid legges til grunn at det til §8 knytter seg en prosessuell regel om at ulemper som ikke gjelder gjenværende eiendom, men andre eiendommer, ikke kan fremmes for skjønnet - uten samtykke av eksproprianten. Dette følger også av lovforarbeidene til bestemmelsen. Jeg viser til Ot.prp. nr 50 (1982-83) 62. Det heter her blant annet:
"Departementet mener også at det er tilstrekkelig klart ut fra gjeldende bestemmelse at erstatning for ulemper bare kan kreves for de av ekspropriatens eiendommer som er direkte fysisk berørt av inngrepet, jfr. uttrykket "gjenværende". Spørsmålet om erstatning for ulemper på andre eiendommer må avgjøres ved søksmål etter grannelovens regler, enten eiendommene tilhører ekspropriaten eller andre. Det er derfor en prosessuell forskjellsbehandling mellom krav på erstatning for ulemper på den eiendom det eksproprieres fra og slike krav for ulemper på andre eiendommer. ..."
At bnr 313 og bnr 314 må anses som "andre eiendommer" i forhold til bnr 71 og 72, som er den eiendom det ble avstått grunn fra, kan ikke være tvilsomt. Jeg viser til den redegjørelse for de forskjellige eiendommene som jeg har gitt foran.
Krav om erstatning for ulemper på bnr 313 og bnr 314 må - som påpekt i det siterte fra Ot.prp. nr 50 - avgjøres etter naborettslige regler i søksmål for de ordinære domstoler. Lagmanns rettens tilkjennelse av ulempeerstatningene må derfor oppheves, og skjønnssaken må avvises for disse kravene. Jeg kan ikke se at det er noen sammenheng mellom erstatningene for ulemper på bnr 313 og bnr 314 og de poster som gjelder bnr 71 og 72. Det kan da ikke være grunnlag for å oppheve overskjønnet i sin helhet. Ankemotpartene har krevd seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Kravet tas til følge, jfr. skjønnsloven §54b. Det bemerkes at den aksessoriske - subsidiære - motanken ikke har medført særskilte omkostninger. I overensstemmelse med inngitt oppgave fastsettes saksomkostningene til kr 35.850, herav for utgifter kr 5.850.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Overskjønnet oppheves og skjønnssaken avvises for så vidt angår de tilkjente ulempeerstatninger på til sammen kr 260.000.
2. For øvrig stadfestes overskjønnet.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sola kommune til Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen i fellesskap 35.850 - trettifemtusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Aasland: Likeså
Kst. dommer Borchsenius: Likeså
Justitiarius Sandene: Likeså. - Jeg går ikke inn på spørsmålet om det også følger av reglene i oreigningsloven §28 at overskjønnet må oppheves og skjønnssaken avvises når det gjelder ulempeerstatningene.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Overskjønnet oppheves og skjønnssaken avvises for så vidt angår de tilkjente ulempeerstatninger på til sammen kr 260.000.
2. For øvrig stadfestes overskjønnet.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sola kommune til Tor Kristiansen og Øystein Kristiansen i fellesskap 35.850 - trettifemtusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.