Rt-1990-239
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-01 |
| Publisert: | Rt-1990-239 (57-90) |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 54 K/1990, jnr 26/1990 |
| Parter: | Y (adv firma Solvin, Øymo & Olsen v/advokat Kjell M Øymo) mot X (advokat Solveig Kristine Høgtun). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Barneloven (1981) |
I sak mellom Y og X avsa Narvik byrett 2. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. X skal ha foreldreansvaret for D, født xx.xx.1986 inntil saken er rettslig avgjort.
2. D skal bo fast hos X, inntil saken er rettskraftig avgjort.
3. Y skal ha samværsrett med D, inntil saken er rettskraftig avgjort."
I slutningen er det videre inntatt bestemmelser om samværsrettens omfang.
X påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett forsåvidt gjelder det forhold at Y ble gitt samværsrett med sin datter. Kjæremålet var i hovedsak basert på at det forelå opplysninger om seksuelle overgrep fra Y, og at det derfor var til barnets beste at Y ikke ble gitt samværsrett.
Hålogaland lagmannsrett avsa 21. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens bestemmelse om midlertidig samværsrett for Y oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen oppsettes til den dom som avslutter saken."
Kjennelsen er avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for å forkaste kjæremålet.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall ved sin avgjørelse har tolket barneloven bestemmelser feilaktig. Det fastholdes at det beste for barnet vil være at Y har kontinuerlig samvær med henne inntil han overtar den daglige omsorgen. Det er i forbindelse med kjæremålet lagt frem en del nye dokumenter, deriblant legeerklæringer og en uttalelse fra barnepsykolog C. Y gjør gjeldende at dokumentene bekrefter at han er uskyldig i anklagen som er rettet mot han. Det må være lagt en feilaktig lovtolkning til grunn av lagmannsretten når den på bakgrunn av grunnløse anklager fremkommet i sammenheng med barnefordelingssaken avskjærer hans samvær med barnet frem til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken. Det må være i strid med barnelovens formål og intensjoner, om at barnet skal ha samvær med begge foreldrene, dersom man aksepterer at en av partene gjennom en anmeldelse uten videre skal kunne avskjære den annen samvær frem til rettskraftig avgjørelse foreligger.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 21. november 1989 oppheves.
2. Narvik byretts kjennelse av 2. oktober 1989 stadfestes.
3. X tilpliktes å betale Y's omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
X gjør i sitt tilsvar gjeldende at det er grunnlag for mistanken om seksuelle overgrep mot barnet. Mistanken fremgår av de allerede fremlagte dokumenter. I tilsvaret er det lagt ved det dommeravhør som er gjort med barnet, og det gjøres gjeldende at dette dommeravhøret også kan gi en indikasjon på at overgrep har funnet sted. Lagmannsretten har derfor tolket barneloven riktig når den først og fremst har rettet seg etter det som er det beste for barnet. Det riktige må være ikke å ta noen risiko ut fra hensynet til barnet og at det derfor ikke gis noen sam-værsrett mellom far og barn inntil saken er ferdig etterforsket, henlagt eller reist tiltale. Det er vist til det syn som det er gitt uttrykk for på side 326 i dom som er inntatt i Rt-1989-320.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 21. november 1989 stadfestes.
2. Y tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Den kjærende part har i prosesskrift 17. januar 1990 utdypet sine synspunkter og lagt fram ytterligere dokumenter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i det foreliggende tilfelle angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking.
Lagmannsrettens flertall la til grunn at det er usikkert om barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, men at hensynet til barnet likevel tilsa at det ikke fastsettes bestemmelse om midlertidig samværsrett. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her bygger på uriktig lovtolking. Anførslene i kjæremålet tar i det vesentlige sikte på å avkrefte mistanken om overgrep. Utvalget kan imidlertid ikke prøve spørsmålet om overgrep faktisk har funnet sted, og heller ikke spørsmålet om samværsrett etter omstendighetene bør fastsettes.
Saksomkostningsavgjørelsen bør utsettes for avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.