Rt-1990-335
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-30 |
| Publisert: | Rt-1990-335 (77-90) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 50B/1990, nr 47/1989 |
| Parter: | 1. Otto Eriksen 2. Arnfinn Woster 3. Torbjørn Eriksen 4. Ernst Eriksen (Advokat Anders Rekve) mot Sandnes kommune (Advokat Øivind Aspelund - til prøve). |
| Forfatter: | Hellesylt, Borchsenius, Langvand, Aasland, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §41 |
Dommer Hellesylt: I medhold av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §41 begjærte Sandnes kommune 23. oktober 1986 forsøkstakst som gjaldt eiendommene gnr. 33 bnr. 9, 25 og 27 i Sandnes. De saksøkte var Reidun Myhre og Mildrid Karin Kydlandsom eiere av bnr. 9 og Taletta Eriksen, Otto Eriksen, Arnfinn Eriksen (nå Arnfinn Woster) og Torbjørn Eriksen som eiere av bnr. 25 og 27.
Sandnes herredsrett avhjemlet 7. september 1987 skjønn med slik skjønnsslutning:
"1. Erstatningene fastsettes slik: a) Eierne av gnr. 33, bnr. 25 og 27 i Sandnes:
Erstatning for gammelt våningshus med tomt på 500 m2 kr. 500.000,-
Grunn forøvrig kr. 160,- pr.kvm. b) Eierne av gnr. 33, bnr. 9 i Sandnes:
Jordbruksjord kr. 8,- pr.kvm.
Grunn forøvrig kr. 160,- pr.kvm.
2. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler Sandnes kommune saksomkostninger til de saksøkte med tilsammen kr. 69.030,- - kroner sekstinitusenogtretti -."
Sandnes kommune begjærte overskjønn. Dette ble avsagt av Gulating lagmannsrett 19. oktober 1988 og har denne skjønnsslutning:
"1. Erstatningene fastsettes slik det fremgår av overskjønnsgrunnene foran.
2. Sandnes kommune bærer de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet betaler X kommune i saksomkostninger for lagmannsretten 32.240,- trettitotusentohundreogførti - kroner til Reidun Myhre, Mildrid Karin Kydland, Otto Eriksen, Arnfinn Eriksen, Torbjørn Eriksen og Ernst Eriksen i fellesskap v/h.r.advokat Anders Rekve."
Den vesentlige forskjell i resultatet i forhold til underskjønnet var at kvadratmeterprisen på grunn ble satt til 90 kroner. Lagmannsretten fant i motsetning til herredsretten at vilkårene forelå for å gjøre fradrag ved erstatningsfastsettelsen for verdistigning, som skyldtes investeringer kommunen hadde gjennomført, jf lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) §5 fjerde ledd første punktum.
Saksforholdet framgår av underskjønnets og overskjønnets skjønnsgrunner.
Grunneierne anket overskjønnet til Høyesterett.
Anken gjaldt flere spørsmål vedrørende lovanvendelsen og dessuten saksbehandlingen - ufullstendige skjønnsgrunner. Fra kommunen kom en aksessorisk motanke.
Reidun Myhre og Mildrid Karin Kydland tilbakekalte senere sin anke, noe som medførte at kommunens aksessoriske motanke falt bort, og saken for disse parters vedkommende ble hevet. Anken fra de øvrige ankende parter ble på noen punkter nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Til prøvelse for Høyesterett gjenstår skjønnsgrunnene og lovanvendelsen i forhold til vederlagsloven §5 fjerde ledd første punktum. De ankende parter har for Høyesterett angrepet skjønnsgrunnene også på enkelte andre punkter, men disse forhold ligger dels utenfor anken, dels er det i virkeligheten tale om angrep på lagmannsrettens skjønnsmessige vurderinger, som Høyesterett ikke kan prøve, jf skjønnsloven §38.
Til bruk for Høyesterett er foretatt bevisopptak med avhør av parter og vitner hvorav ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er dessuten framlagt noen nye dokumenter.
De ankende parter anfører at den beskrivelse lagmannsretten har gitt i forbindelse med de investeringer det er gjort fradrag for, er så uklar at Høyesterett ikke har det nødvendige grunnlag for å kontrollere rettsanvendelsen. Dette må lede til at overskjønnet oppheves.
Dersom skjønnsgrunnene likevel skulle anses tilstrekkelige, er rettsanvendelsen feil. Overskjønnet har lagt til grunn at hvis ikke hele anlegget var gjort ferdig ti år før inkaminasjonen av skjønnet, skal det ses bort fra verdiendringene. Dette er feil. Det avgjørende er hvilke investeringer som faktisk var foretatt og kommet de enkelte eiendommer til gode før dette tidspunkt. Investeringene, iallfall når det gjaldt vann og kloakk, var for de eiendommer taksten gjelder, gjennomført før 18. august 1977, altså mer enn ti år før underskjønnet ble påbegynt. En slik forståelse av loven som overskjønnet bygger på, vil eksempelvis kunne medføre helt urimelige resultater dersom det blir en langvarig stopp i fremdriften av anlegget. Det forelå dessuten uklare og ufullstendige opplysninger fra kommunens side for overskjønnet om fremdriften og sluttføringen av arbeidet.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
"1. Gulating lagmannsretts overskjønn oppheves når det gjelder erstatningsfastsettelsen for grunnarealene.
2. Sandnes kommune v/ordføreren tilpliktes å betale saksomkostningene til Otto Eriksen, Arnfinn Eriksen, Torbjørn Eriksen og Ernst Eriksen for Høyesterett."
Ankemotparten - kommunen - mener at skjønnsgrunnene viser at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Det avsluttende arbeid på Prestheimveien fant sted 9. september 1977 - mindre enn ti år før underskjønnet ble inkaminert. Fullføringstidspunktet for anlegget er avgjørende. Det er tale om ett og samme anlegg, og det er av rettstekniske grunner nødvendig å ha en klar grense. Her har arbeidet skjedd kontinuerlig uten andre avbrudd enn som følge av vanlig ferie.
Sandnes kommune har nedlagt denne påstand:
"1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 19. oktober 1988 stadfestes så langt det er påanket.
2. Sandnes kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Lagmannsrettens skjønnsgrunner finner jeg tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves, og jeg kan ikke se at det foreligger feil ved denne. Heller ikke er det framkommet kjensgjerninger som rokker ved den bevisvurdering lagmannsretten har lagt til grunn når det gjelder tidspunktet for sluttføringen av anlegget. Jeg behøver derfor ikke gå inn på hvor langt Høyesterett ville hatt kompetanse til å prøve dette spørsmålet.
Lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom §5 fjerde ledd første punktum lyder slik:
"Det skal ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av andre investeringar som oreignaren har gjennomført i dei siste 10 åra før hovudførehavinga i underskjønet tok til."
Den verdistigning lagmannsretten har gjort fradrag for, skyldes framføring av Prestheimveien med vann - og kloakkledning.
Fra lagmannsrettens begrunnelse siterer jeg:
"Det har vært omstridt mellom partene om vilkårene etter vederlagsloven §5 fjerde ledd er til stede for å gjøre fradrag for den verdiøkning som Prestheimvegen med vann- og kloakkledning representerer. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at nevnte veg med ledninger i ganske stor grad har øket verdien av utbygningsområdet. I faktisk henseende legges til grunn at vann- og kloakkledningene i Prestheimvegen ble lagt i 1977 samtidig med fremføringen av vegen.
Kommunen har anført at anlegget som sådant ble avsluttet 9. september 1977, d.v.s. at det er yngre enn 10 år (hovedforhandlingen i herredsretten begynte 18. august 1987 og skjæringstidspunktet er 18. august 1977). De saksøkte har anført at det i juli 1977 ble foretatt tilknytning til husene til Arnfinn Woster og Taletta Eriksen. Det er noe uklart hvilket arbeid som har vært foretatt i tiden 18. august - 9. september 1977. Etter de opplysninger som foreligger legger lagmannsretten til grunn at det i nevnte tidsrom ikke bare ble foretatt asfaltering av vegen. Det ble også foretatt avsluttende arbeid med legging av ledningene og bygging av vegen. Veglegemet tjener ikke bare som vegfundament, men også som overdekning over vann og kloakkledningen. Ut fra sin oppfatning av det som faktisk har foregått i forbindelse med fremføringen av Prestheimvegen kan lagmannsretten ikke legge avgjørende vekt på at noen private hus ble tilkoplet vannledningen og/eller kloakkledningen kort tid før 18. august 1977. Det avgjørende er etter loven ordlyd om "investeringer " er "gjennomført" i de siste 10 år. Med "investering" har lovgiveren tenkt på fysiske tiltak som krever økonomiske uttellinger, jfr. Ot.prp. nr. 50 for 1982-83, 55. Etter lagmannsrettens vurdering har det avsluttende arbeid i tiden 18. august - 9. september 1977 karakter av fysiske tiltak, tiltak som var av betydning for at både vegen og ledningene skulle være helt funksjonsdyktige. At disse tiltak har krevd økonomiske uttellinger finnes lite tvilsomt - Prestheimvegen med vannog kloakkledning blir etter dette en samlet investering, og for denne investering må det gjøres fradrag etter vederlagsloven §5 fjerde ledd. Det tilføyes at sterke reelle grunner kan anføres for dette syn.
Formålet med fradragsregelen er av rettsteknisk art, å unngå tvil om samfunnsskapte verdier bør komme vedkommende grunneier til gode eller ikke."
Lagmannsretten har altså lagt til grunn at investeringen i sin helhet må være gjennomført før det kritiske tidspunkt 18. august 1977 for at det ikke skal gjøres fradrag for verdiøkningen. Jeg kan ikke se at dette gir uttrykk for uriktig rettsanvendelse. Det er nok så at loven ordlyd ikke er helt entydig, og at forarbeidene gir liten veiledning om hvordan uttrykket "investeringar som oreignaren har gjennomført" skal forstås. Men hensikten med ti-årsfristen har vært å få en regel som skal skape minst mulig tvil. For avgjørelsen av om investeringer faller innenfor eller utenfor ti-årsfristen, er det ønskelig å ha klare holdepunkter i begge ender av tidsskalaen. Det tidspunkt man skal regne bakover fra, er klart definert, det er dagen for underskjønnets inkaminasjon. Det bør også kunne legges til grunn et så vidt mulig bestemt tidspunkt for når fristen begynner å løpe. Når verdistigningen skyldes investeringer som er utført som et samlet anlegg, synes det naturlig å forstå loven slik at fristen som alminnelig regel begynner sitt løp når hele anlegget er fullført fysisk. Da er investeringer i loven forstand "gjennomført". Om det skulle gjenstå utbetalinger for arbeidet, godkjennelse av dette eller overtakelse av anlegget, kan i denne sammenheng ikke ha betydning.
Jeg tilføyer at det i vårt tilfelle er tale om en samlet og sammenhengende opparbeiding av vann, veg og kloakk over en strekning på 5-6 hundre meter, utført i et begrenset tidsrom. Jeg behøver ikke å gå inn på hvorledes det kan stille seg med fristberegningen dersom det i lengre tid blir avbrudd i et arbeide etter at verdiskapende investeringer er foretatt, eller hvordan man i andre sammenhenger skal bedømme hvilke investeringer som i forhold til tidsfristen må ses som en enhet.
De ankende parter har anført at det avgjørende for beregningen av tidsfristen er når de enkelte eiendommer fikk nyte godt av investeringene, f.eks. ved tilknytning av vann, veg eller kloakk. Jeg kan imidlertid ikke se at lovteksten gir støtte for dette. Avgjørende for når fristen begynner å løpe er ikke når verdistigningen oppstår, eller når eiendommen faktisk får nyte godt av anlegget, helt eller delvis. Fristen tar sitt utgangspunkt i når investeringene er gjennomført, og det må - mener jeg - ses i forhold til sluttføringen av de samlede fysiske tiltak det er tale om, slik jeg alt har nevnt.
Anken har vært forgjeves, men saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning som ikke tidligere har vært forelagt for Høyesterett. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes; dette gjelder også det saksomkostningsspørsmål som ble utsatt ved kjæremålsutvalgets kjennelse om delvis å nekte anken fremmet.
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.