Rt-1990-346
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-01 |
| Publisert: | Rt-1990-346 (81-90) |
| Stikkord: | Skifterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 82 K/1990, jnr 50/1990 |
| Parter: | Gerd Ingrid Vad (advokat Knut Gramstad) mot Stein H. Hellestveit. |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer: |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §147, §152, Skifteloven (1930) §31, §153, Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §404, §28 |
På skiftesamling 25. mai 1989 på felleseieskifte mellom Gerd Ingrid Vad og Stein Halldor Hellestveit ved Sunnhordland skifterett satte Vad frem krav om skjevdeling av fellesboet. Kravet ble bestridt av Hellestveit, og skifteretten besluttet å henvise skiftetvisten til behandling i søksmåls former. Vad fikk tre ukers frist til å reise søksmål. Vad tok først ut stevning for skifteretten 1. august 1989, og samtidig ba hun om oppreisning for oversittelse av fristen for å reise søksmål.
Sunnhordland skifterett avsa 11. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om oppreisning forkastes, og saken avvises fra skifteretten."
Vad påkjærte skifterettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 9. januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Lagmannsretten la til grunn at fristen for å reise søksmål var oversittet, og at saken da måtte avvises dersom det ikke var grunnlag for oppreisning. Fristforsømmelsen ble ikke ansett å være forsettlig, men det var ikke noe som sannsynliggjorde at forsømmelsen ikke kunne legges Vad eller prosessfullmektigen til last. Lagmannsretten var også enig i skifterettens vurdering om at det ikke forelå særlige omstendigheter som talte for at begjæringen skulle tas til følge.
Vad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres prinsipalt gjeldende at den fristen som skifteretten har satt for å reise søksmål ikke er preklusiv. Lagmannsretten har tolket skifteloven §28 annet ledd feil.
Subsidiært blir det gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §153 første ledd feil. Det må være grunnlag for oppreisning for oversittelse av fristen. Oversittelsen av fristen er ikke forsettlig eller uaktsom. Fristen løp ut i ferien til Vad og prosessfullmektigen, og på grunn av misforståelser mellom disse ble ikke stevning tatt ut før 1. august 1989.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. Orskurd i Sunnhordland heradsrett av 11. oktober 1989 blir oppheva.
2. Den kjærande parten blir tilkjent sakskostnader."
Hellestveit har i tilsvaret sagt seg enig i lagmannsrettens kjennelse og han har lagt ned slik påstand:
"Sunnhordland skifteretts og Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404 nr. 3. Kjæremålet er i dette tilfelle begrunnet med at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Kjæremålsutvalget er enig med de tidligere retter når det gjelder betydningen av den frist for å reise søksmål som skifteretten har fastsatt etter skifteloven §31 første ledd. En slik frist må antas å være omfattet av domstolsloven 8 kapitel, se domstolsloven §147, jf. §152.
Spørsmålet om det i dette tilfelle er grunnlag for oppreisning etter domstolsloven §153 for overskridelse av fristen, beror på en konkret bevisvurdering og rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve ved videre kjæremål.
Motparten i kjæremålet har ikke krevet saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.