Hopp til innhold

Rt-1990-379

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1990-03-16
Publisert: Rt-1990-379 (95-90)
Stikkord: Habilitet, Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 470/1990, jnr. 247/1990.
Parter:
Forfatter: Sinding-Larsen, Dolva, Schei
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §227, §228, §117, EMK (1999), EMK (1999), §184


A ble ved Kragerø herredsretts dom 20. september 1984 dømt til 120 dager fengsel og 5 års sikring for overtredelser av straffeloven §227 og §228.

Sikringstiden løp ut 25. februar 1990. Sikringen er begjært forlenget ved tiltalebeslutning 2. februar 1990. Hovedforhandling i saken er berammet til 20. mars 1990.

Ved kjennelse av Kragerø forhørsrett 12. februar 1990 ble A varetektsfengslet frem til 26. mars 1990. Fengslingskjennelsen ble av A påkjært til Agder lagmannsrett og videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Sorenskriver B avsa den nevnte fengslingskjennelsen i Kragerø forhørsrett. As forsvarer hevder at dette gjør B inhabil som rettens formann i saken om sikringsforlengelse.

Sorenskriver B har forelagt habilitetsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg etter domstolsloven §117 annet ledd i.f. B skriver: "Selv anser jeg meg ikke for å være inhabil. Aktor i saken - politimesteren i Kragerø - har over telefon bedt tilført at hans standpunkt er at det ikke er grunnlag for at undertegnede skal vike sete."

As forsvarer hevder på sin side at B ved fengslingskjennelsen har tatt stilling til de samme spørsmål som gjelder vilkårene for forlenget sikring. Han har tatt stilling til forholdet til den europeiske menneskerettighetskonvensjons protokoll 7 art. 4 nr. 1 og gjentagelsesfaren, og han har vurdert det som sannsynlig at saken ender med forlenget sikring. Dermed har han vurdert så mange av de vesentlige sidene av saken at han må anses inhabil, jfr. domstolsloven §108 og menneskerettskonvensjonen art. 6. Det vises til "Hauschildt-saken" fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD=REF00000085), Justisdepartementets rundskriv G-140/89 av 25. september 1989 og Lov og Rett 1989 413 flg.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Fengslingskjennelsen er avsagt i medhold av straffeprosessloven §171 annet ledd, annet punktum, jfr. første ledd nr. 3, jfr. §184. Etter §171 første ledd nr. 3 er det et vilkår at varetektsfengsel "antas påkrevd for å hindre at han påny begår en straffbar handling...." Det fremgår av loven forarbeider at regelen innebærer at det må foreligge "en sterk grad av sannsynlighetsovervekt" for at domfelte vil begå nye forbrytelser dersom han slippes løs før saken er avgjort, jfr. Ot. prp. nr. 53 (1983 - 84) side 164 - 65. I fengslingskjennelsen er dette vilkår funnet å være oppfylt. Det sies at det er "stor sannsynlighetsovervekt" for nye straffbare handlinger.

Spørsmålet om gjentagelsesfare vil måtte stå sentralt ved avgjørelsen av om det er grunn til fortsatt sikring. Når forhørsrettsdommeren allerede i fengslingssaken har måttet ta standpunkt til om det er en sterk gjentagelsesfare og har funnet at så er tilfelle, vil dette gjøre det vanskelig for ham ikke å bygge på at det foreligger en gjentagelsesfare som gir grunn til fortsatt sikring, i en senere sikringssak.

Kjæremålsutvalget er derfor kommet til at sorenskriveren bør vike sete i sikringssaken, jfr. domstolsloven §108.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Sorenskriver B viker sete ved pådømmelsen av sikringssak mot A.