Rt-1990-398
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-09 |
| Publisert: | Rt-1990-398 (121-90) * |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Straffutmåling, Dødsulykke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 19/1990, snr 287/1989 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Borchsenius, Dolva, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §26a, Veitrafikkloven (1965) §3, §238, §239, §52, §31 |
Dommer Røstad: Ytre Follo herredsrett avsa 30. august 1989 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1965 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §3 til en straff av fengsel i 30 - tredve - dager. I medhold av straffeloven §52 flg. utstår straffens fulbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år. I tillegg til den betingede fengselsstraff idømmes han en ubetinget bot til statskassen stor kr. 6.000,- - sekstusenkroner - jfr. straffeloven §52 nr. 3.
Dersom boten ikke betales, inntrer i dens sted en straff av fengsel i 3 - tre - dager. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239, første pkt. og for overtredelse av straffeloven §238."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte begjærte fornyet behandling. Subsidiært erklærte han anke og hevdet at det forelå slike feil ved domsgrunnene at man ikke kunne se om domfellelsen bygde på en riktig lovforståelse.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen på grunn av straffutmålingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke å kunne samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henviste påtalemyndighetens anke til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken må tas til føgle.
I det saksforhold som herredsretten fant bevist og har beskrevet som grunnlag for domfellelsen, inngår at domfelte angjeldende morgen - 22. november 1988 - "ihvert fall har foretatt 2 forbikjøringer". Disse er omtalt nærmere i domsgrunnene, og det er der understreket at han ved begge forbikjøringer har fått en kraftig sladd. Ved den annen forbikjøring hadde domfelte - heter det i dommen - holdt en hastighet som "utvilsomt har vært over 80 km/t da han la seg inn og igjen var på plass i eget kjørefelt". Umiddelbart etter dette fikk han "en ny skrens som sendte ham over i motsatt kjørefelt". Dette ledet til en kraftig kollisjon med bil i motgående kjørefelt. Ved kollisjonen ble passasjeren i domfeltes bil påført slike skader at han avgikk ved døden, mens sjåføren i den motgående bil ble påført betydelig legemsskade. Det var i denne sak reist tiltale også for forbrytelse mot straffeloven §239 og §238. Men domfelte ble i samsvar med aktors påstand frifunnet for disse poster.
Fellelsen etter vegtrafikkloven §3 er av herredsretten begrunnet slik: "Tiltalte vil imidlertid bli å bebreide for at han ved nevnte anledning ved å holde en etter forholdene for høy hastighet ikke utviste den grad av aktsomhet og aktpågivenhet som kreves av en bilfører i trafikken for å unngå at det oppstår fare eller voldes skade for seg selv eller andre."
I bemerkningene om straffastsettelse har herredsretten uttalt at domfelte allerede ved den første forbikjøring hadde fått tydelige signaler som tilsa at han burde være særdeles aktpågivende og varsom under den videre kjøring. Retten fant at domfeltes forhold etter en samlet vurdering måtte antas å ligge i grenseområdet for ubetinget fengselsstraff. Under noen tvil kom herredsretten til at det her kunne bero med betinget fengselsstraff kombinert med ubetinget bot. Retten la da særlig vekt på at ubetinget fengselsstraff ikke var nødvendig ut fra individualpreventive hensyn: Ulykken måtte ha gått sterkt inn på domfelte som mistet sin kamerat ved kollisjonen.
Jeg er enig i at også dette hensyn må tas i betraktning ved straffastsettelsen, men etter min mening har almenpreventive hensyn særdeles sterk vekt ved et graverende forhold slik denne sak gjelder. Domfelte har etter selv å ha observert at han - på grunn av føre- og kjøreforhold, herunder hastighet - fikk skrens på bilen, kjørt på en måte som klart bryter med gjeldende krav til aktsomhet og hensynsfullhet i trafikken. Kjøringen fikk - som alt nevnt - tragiske følger, med død til følge for medpassasjer og betydelig legemsskade for møtende trafikant som kjørte på foreskreven måte.
Jeg mener at det i et tilfelle som dette må anvendes ubetinget fengselsstraff. For Høyesterett har aktor gjort gjeldende at det i tillegg bør ilegges en ubetinget bot slik herredsretten fastsatte. Jeg er enig i at det med hjemmel i straffeloven §26a fastsettes bot i kombinasjon med ubetinget fengselsstraff. Jeg ser ikke grunn til å foreta noen endring i den bøtefastsettelse herredsretten har foretatt, selv om domfelte etter det opplyste nå vil ha en lavere inntekt enn herredsretten la til grunn. Ved fastsettelse av bot ved siden av ubetinget fengselsstraff, finner jeg at denne kan settes noe lavere enn fastsatt av herredsretten, til 21 dager. Den subsidiære fengselsstraff må settes høyere enn fastsatt av herredsretten. Den bør her settes til 6 dager.
Etter mitt skjønn bør det utformes ny konklusjon, hvori innføyes frifinnelse i samsvar med herredsrettens dom.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr §3 til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager og en bot på 6.000 - sekstusen - kroner, subsidiært fengsel i 6 - seks - dager, jfr. straffeloven §26a.
A frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §239 og §238.