HR-1990-167-K - Rt-1990-460
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-03 |
| Publisert: | HR-1990-00167-K - Rt-1990-460 (149-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Tjenestemannsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om rettslig interesse i søksmål om gyldigheten av ansettelsesvedtak.
Kjæremålsutvalget kom til at det forelå rettslig interesse, selv om avgjørelsen ikke ville ha rettslig betydning for den som fikk stillingen, siden vedkommende hadde sluttet. Høyesterett har senere i Rt-1991-1468 uttalt at denne kjennelsen bygger på en uriktig forståelse av Tvistemålsloven (1915) § 54, uten grunnlag i tidligere praksis og andre rettskilder av avgjørende betydning, og at den ikke burde legges til grunn for senere praksis. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1990-00167 K, L.nr 167 K/1990, jnr 38/1990 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten ved advokat Ola Trygve Holt) mot Sonja Bjørkly (advokat Tom H. Beck). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §404, §54 |
Sonja Bjørkly, som hadde vært bydelslege i Oslo kommune siden 1976, ble i 1983 ansatt som bydelslege I ved Holmlia Helsesenter, Oslo. I forbindelse med opprettelse av prøvebydeler i 1985 ble det opprettet en stilling som legeleder for Søndre Nordstrand som Bjørkly fikk. Da det nye styringssystemet ble innført i Oslo i 1988, ble den legeavdeling som Bjørkly ledet nedlagt. Isteden ble det opprettet en helseavdeling med et mer omfattende arbeidsområde. Det ble opprettet en ny stilling som avdelingssjef ved helseavdelingen, og den tidligere legelederstillingen ble forutsatt inndratt. Bjørkly søkte den nevnte stilling som avdelingssjef. Ved bydelsutvalgets vedtak 29. juni 1988 ble bydelslege Kjell Erik LAbee Lund ansatt i denne stilling.
Ved stevning 4. juli 1988 reiste Bjørkly søksmål mot Oslo kommune og LAbee Lund med påstand om at bydelsutvalgets vedtak om å ansette LAbee Lund i stillingen som avdelingsleder skulle kjennes ugyldig, og at hun skulle ansettes i denne stilling. Saken mot LAbee Lund er senere hevet.
Oslo byrett avsa 13. desember 1988 dom der bydelsutvalgets ansettelsesvedtak ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Byretten kom til at vedtaket var fattet av et organ (bydelsutvalget) som ikke hadde kompetanse til å foreta ansettelse i det foreliggende tilfellet.
Det foreligger ytterligere en rettsak mellom Bjørkely og Oslo kommune der Bjørkely hevder at det foreligger en usaklig oppsigelse av henne som må kjennes ugyldig. Denne sak ble av byretten forenet til felles behandling, men ikke felles pådømmelse, med den første sak. Ved byrettens dom 13. desember 1988 ble det fastslått at Bjørkely måtte anses oppsagt fra sin stilling som legeleder, men oppsigelsen ble ikke kjent ugyldig.
Byrettens dom om ansettelsesvedtakets gyldighet ble av Oslo kommune påanket til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen i lagmannsretten i denne sak sa LAbee Lund opp stillingen som avdelingssjef ved brev 25. april 1989. Oslo kommune ga i prosessskrift 2. august 1989 utrykk for at saken måtte avvises, da Bjørkely ikke lenger kunne ha noen rettslig interesse i søksmålet. Oslo kommune trakk imidlertid ikke tilbake sin anke i saken. Fra Bjørkelys side ble det hevdet at en avvisning av ansettelsessaken måtte forutsette at ansettelse i den omtvistede stilling ikke finner sted før oppsigelsesaken er rettskraftig avgjort.
Eidsivating lagmannsrett avsa beslutning 22. desember 1989 med slik slutning.
"Saken fremmes"
Lagmannsretten kom til at Bjørkly fortsatt hadde en rettslig interesse i en avgjørelse om gyldigheten av ansettelsesvedtaket selv om LAbee Lund nå hadde sagt opp sin stilling. Lagmannsretten begrunnet dette med at en rettsavgjørelse i samsvar med byrettens dom ville inenbære at Bjørkly i den nye ansettelsessak i prinsippet ville stå i samme stilling som på ansettelsestiden sommeren 1988, og således dra fordel av de regler som gjelder for omplassering av "overtallige". Videre fant man at Bjørkly hadde en sterk interesse i en rettsavgjørelse som løser spørmålet om den kompetente ansettelsemyndighet i dette tilfelle.
Saksforholdet går ellers frem av lagmannsrettens beslutning.
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at saken skulle være avvist fra domstolene på grunn av manglende rettslig interesse når LAbee Lund selv sa opp stillingen og sluttet etter at saken var bragt inn for lagmannsretten. Søksmålet skyldtes utelukkende at ansettelsen av LAbee Lund ville stenge Bjørkly ute fra den stilling hun ønsket. Det er ikke nå mulig for Bjørkly å oppnå en forbedret rettstilling gjennom søksmål. Det er ikke riktig at Bjørklys status som "overtallig" i en ny ansettelsesak er avhengig av en rettsavgjørelse i samsvar med byrettens dom. Oslo kommune aksepterer Bjørklys status som overtallig. Bjørkly har en interesse i en rettsavgjørelse som løser kompetansespørsmålet i samsvar med byrettens dom, men det kan ikke være relevant rettslig interesse. Det er ikke avgjørende at kompetansespørsmålet kan komme opp igjen ved en ny ansettelse i samme stilling eller andre stillinger.
Kommunen gjør videre gjeldende at den rettslige interesse også må foreligge i ankeinstansen. Reelle hensyn tilsier at det er saken som sådan som må avvises. I motsatt fall vil man risikere å bli stående med en uriktig dom i underinstansen. Det er heller ikke grunn til å løse spørsmålet forskjellig alt ettersom det er saksøker eller saksøkte som er den ankende part.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Saken avvises fra domstolene".
Bjørkly gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsretten beslutning er korrekt når den har kommet til at hennes rettslige interesse ikke er bortfalt som følge av at den ansatte har sagt opp stillingen. Uansett vil dette ikke kunne føre til avvisning av søksmålet på det grunnlag at den rettslige interesse er bortfalt som følge av etterfølgende omstendigheter. Et annet resultat vil medføre at byrettens dom vil bli en nullitet med de skadevirkninger dette vil få for Bjørkly i den andre nær tilknyttende sak. En eventuell avvisning må derfor kun ramme anken, ikke selve søksmålet.
Det er i tilsvaret sterk fremhevet den sammenheng det er mellom de to verserende saker og at den ene saken derfor ikke kan avvies. Det bestrides at det foreligger reelle hensyn som tilsier avvisning. Det vises blant annet til at byretten konkret har gått inn på regelverket for "overtallige" og det oppsigelsesvern kjæremålsmotparten har.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt - Saken fremmes for domstolene.
2. Subsidiært - Anken avvises, underinstansens avgjørelse står fast som rettskraftig".
Forsåvidt saksomkostninger er det lagt ned slik påstand:
"1. Dersom saken fremmes for domstolene, betaler Oslo kommune saksomkostninger ved behandling av saken til Sonja Bjørkly, jfr. tvistemålsloven §180.
2. Dersom bare anken avvises og underrettens dom blir stående, betaler Oslo kommune saksomkostninger ved behandlingen av kjæremålet, samt saksomkostninger ved underrettens og lagmannsrettens behandling.
3. Dersom saken avvises i sin helhet, betaler Oslo kommune alle omkostninger ved byrettens og lagmannsrettens behandling, samt omkostninger ved kjæremålet."
Oslo kommune har i et senere prosessskrift presisert at det etter kommunens syn ikke er noen slik sammenheng mellom den foreliggende sak og oppsigelsessaken at det kan begrunne en rettslig interesse i å få saken fremmet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å fremme en sak i et tilfelle der den ankende part - Oslo kommune - mener at saken må avvises på grunn av forhold som er inntrådt etter byrettens dom. Som det fremgår har den person som i 1988 fikk stillingen som avdelingssjef ved kommunes helseavdeling, sluttet etter egen oppsigelse etter at byrettens dom ble avsagt. Kommunens standpunkt er at kjæremålsmotparten da ikke lenger har rettslig interesse i søksmålet, jfr. tvistemålsloven §54.
De begrensninger som gjelder ved videre kjæremål etter tvistemålsloven §404, får ikke anvendelse i dette tilfelle. Utvalget har således full kompetanse.
Etter utvalgets mening må det legges til grunn at en forbigått søker til en offentlig stilling må anses å ha rettslig interesse i søksmål om ansettelsesvedtakets gyldighet. Dette må antas å gjelde selv om søksmålet ikke vil ha noen rettslig betydning for den som fikk stillingen, og selv om denne ikke er gjort til part. Det kan da heller ikke ha betydning for den rettslige interesse at den som fikk stillingen, er sluttet. Det vises for øvrig til Lorange Backer: "Rettslige interesse for søksmål, skjønn og klage" (1984) side 93-94.
Etter dette blir lagmannsrettens kjennelse å stadfeste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.