Rt-1990-593
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-25 |
| Publisert: | Rt-1990-593 (190-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00299 - Høyesterett L.nr 271 K/1990, jnr 72/1990. |
| Parter: | A (advokat Christian Mevatne) mot Norsk - - - A/S (advokat Ingvar Reichelt Lind v/advokat Tormod S. Christoffersen). |
| Forfatter: | Christiansen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §16, Tvistemålsloven (1915) §107, §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §2, Tinglysingsloven (1935) §17, §27 |
Ved begjæring 13. januar 1989 til Oslo namsrett begjærte Norsk - - - A/S tvangsauksjon over eiendommen gnr. 27 bnr. 743, - - -veien 38 C i Oslo med A som saksøkt. Som tvangsgrunnlag var det vist til en pantobligasjon på kr. 575.000,- som var tinglyst på eiendommen. Pantobligasjonen som var utstedt til Norsk - - - A/S og som hadde C som skyldner, ble påheftet eiendommen med samtykke av daværende hjemmelshaver B. C hadde tatt opp et lån på kr. 500.000,- i Oslo - - - A/S som ble misligholdt og Norsk - - - A/S stod som selvskyldnerkausjonist. B hadde undertegnet depoterklæring og deponert pantobligasjonen som sikkerhet for de forpliktelser C hadde overfor Norsk - - - A/S. Norsk - - - A/S måtte innfri kausjonsansvaret, og begjærte da tvangsauksjon over eiendommen. Saken har sin bakgrunn i pyramidespillsaken i Oslo.
A som er gift med B, fikk ved ektepakt 5. august 1988 som er tinglyst 22. august 1988 på eiendommen, overført hjemmelen til eiendommen til seg. Ved avtale i forbindelse opprettelse av ektepakten ble hun gjort oppmerksom på at B hadde pantsatt den felles bolig og at hennes samtykke på pantobligasjonen var påført falskt.
A påklaget 3. august 1989 beslutningen om å ta til følge tvangsauksjonsbegjæringen til Oslo namsrett. Samtidig tok hun ut stevning ved Oslo byrett med påstand om at pantobligasjonen skulle slettes på eiendommen.
Oslo namsrett avsa 15. august 1989 kjennelse med slik slutning:
"Tvangsauksjon over gnr. 27, bnr. 743 i Oslo, fremmes."
A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 12. januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale til Norsk - - - AS 1.500,- - femtenhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen i lagmannsretten og rettsanvendelsen.
Lagmannsretten hevdes å ha begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ta stilling til begjæring om stansning av saken, jf. tvistemålsloven §107. Det var begjært stansing i påvente av avgjørelse i den sak som var reist for Oslo byrett og hvor hovedforhandling var berammet til 15. mars 1990.
Når det gjelder rettsanvendelsen gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tolket tinglysningsloven §27 annet ledd feil. Lagmannsretten har også tolket ektefelleloven §16 annet ledd feil. Hun påberoper seg at pantobligasjonen er ugyldig for hennes rådighetsdel. Hennes rådighetsdel utgjør en halvpart av eiendommen.
Lagmannsretten har også tatt feil når den har kommet til at disposisjonen ikke er ugyldig som følge av kombinasjonen falskskrift og inhabil vitnepåtegning, jf. tinglysningsloven §17 og tinglysningsforskriftenes §32. Endelig tar lagmannsretten feil når den forutsetter at Bs gjeld er fastsatt i tvangskraftig gjeldsbrev. Det underliggende forhold har følgelig karakter av en sikringsobligasjon/skadesløsbrev.
Videre har lagmannsretten tatt feil når den forutsetter at Bs gjeld er fastsatt i tvangskraftig gjeldsbrev, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §109.
Når pantobligasjonen ikke er gyldig for hennes sameiepart, vil det bli hevdet at tvangsauksjonen bare kan fremmes for mannens ideelle halvpart.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Namsrett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Norsk - - - A/S gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Uansett er det ikke sannsynlig at feilen kan ha virket inn på resultatet. Når det gjelder rettsanvendelsen er det bare lovtolkningen som kan prøves. Det bestrides at lagmannsretten har tolket tinglysningsloven §27 annet ledd, ektefelleloven §16 annet ledd samt andre lovbestemmelser feil. Erklæringen om at A eier 50 % kan ikke tillegges vekt. Dette har ikke kjæremålsutvalget kompetanse til å prøve.
Når det gjelder brudd på tinglysningsforskriftene er dette en tilsidesettelse av ordensforskrifter som ikke kan føre til ugyldighet. Det foreliggende gjeldsbrev er tvangsgrunnlag, og som sikkerhet etter gjeldsbrevet er eiendommen pantsatt.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
1. Kjæremålet forkastes.
Atter subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Under enhver omstendighet: Norsk - - - A/S tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2 og tvistemålsloven §404.
Under utvalgets behandling av saken er det reist spørsmål om den videre behandling av denne sak bør stanses i medhold til tvistemålsloven §107 første ledd, i påvente av at den sivile tvist om tvangsgrunnlagets gyldighet er rettskraftig avgjort. Det ble vist til at Oslo byrett den 19. mars 1990 hadde avsagt dom i saken, hvorved A har fått medhold i at pantobligasjonen er ugyldig for så vidt angår hennes ideelle halvdel av eiendommen. Partene har uttalt seg om spørsmålet. Slik utvalget ser saken, jf. nærmere i det følgende, er stansing for utvalget ikke aktuelt.
Den kjærende part hevder at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til hennes begjæring om stansing etter tvistemålsloven §107 og at kjennelsen derfor må oppheves. Det fremgår ikke av lagmannsrettens kjennelse at den har tatt standpunkt til den kjærende parts anmodning. Det kan ikke utelukkes at spørsmålet er oversett. Det foreligger derfor en saksbehandlingsfeil. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til at om denne feil bør føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, idet utvalget er kommet til at det foreligger en annen feil som må føre til opphevelse av avgjørelsen.
Lagmannsretten bygger sin avgjørelse på at 6 måneders fristen i ektefelleloven §16 annet ledd er oversittet. Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse: "............ Lagmannsretten finner at denne søksmålsfrist må gjelde også i et tilfelle som det nærværende.
Dersom obligasjonen - ved en feil - var blitt tinglyst uten As underskrift, må det antas på det rene at søksmålsfristen gjaldt. Den omstendighet at A var medeier i eiendommen, kan ikke antas å lede til noe annet resultat. I den forbindelse har det en viss vekt at regelen i tinglysningsloven §27 er foreslått opprettholdt i ny tinglysningslov §28 og at de spørsmål som knytter seg til ektefellens sterkere rettsstilling etter nyere rettspraksis bør vurderes nærmere ved revisjon av ektefellelovgivningen."
Den nevnte frist etter ektefelleloven §16 annet ledd gjelder i det hele tatt ikke for søksmål fra en ektefelle på grunnlag av påstått sameierett. Se for øvrig i denne sammenheng NOU 1987:30. Innstilling til ny ekteskapslov del II §7 - 5, jf. §7 - 4 annet ledd, hvor det foreslås at søksmålsfristen innføres også for sameieandel, jf. innstillingen 109 flg.
Lagmannsrettens siterte uttalelse kan etterlate tvil om det her er lagt en uriktig lovforståelse til grunn. I denne forbindelse viser utvalget til at A i den sak hun har anlagt for Oslo byrett mot Norsk - - - A/S, har hevdet at selskapet ikke var i god tro med hensyn til hennes medeiendomsrett. Om de spørsmål som her reiser seg, kan blant annet vises til Brækhus: Omsetning og kreditt, del 2 283.
Utvalget er derfor kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
Etter dette finner utvalget ikke grunn til å vurdere de øvrige rettsspørsmål den kjærende part har tatt opp i kjæremålet.
Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget antar at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den endelige kjennelse i saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd i f.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd i.f.