Rt-1990-654
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-15 |
| Publisert: | Rt-1990-654 (200-90) |
| Stikkord: | Betydelig legemsbeskadigelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 74/1990, snr 77/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Arnfinn Hval mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Justitiarius Sandene, Aarbakke, Aasland, Bugge, Stuevold Lassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, §231, §232, §54, §62, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §460 |
Kst. dommer Stuevold Lassen: Hålogaland lagmannsrett avsa 26. februar 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §231, jfr. §232, og §147, første ledd, jfr. annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år. Dommen er en fellesstraff med Oslo byretts dom avsagt 7. januar 1988, jfr. straffeloven §54 nr. 3. Til fradrag i straffen kommer 209 - tohundreogni - dager for varetektsfengsling.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens. Rettens formann, en av fagdommerne og en av meddommerne stemte for fengselsstraff i 6 år, mens en meddommer stemte for 3 år.
Om saksforholdet og den domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har, i henhold til beslutning av Riksadvokaten, anket over straffutmålingen, og det gjøres gjeldende at det bør skje en vesentlig skjerpelse av straffen.
Jeg finner at anken må tas til følge. Det dreier seg om et grovt tilfelle av meningsløs, uprovosert vold, som er gått ut over en gammel kvinne, etter at domfelte nattes tider hadde brutt seg inn i hennes hjem. Hun ble funnet bevisstløs, og døde fire uker senere uten å ha gjenvunnet bevisstheten.
Domfelte har ifølge den rettspsykiatriske erklæring hatt en sterk innsnevring av bevisstheten i gjerningsøyeblikket, men dette kan etter mitt syn ikke få noen vesentlig betydning for vurderingen, slik forholdene i denne saken er. Domfelte var klar over at han etter sin hodeskade tre år tidligere kunne foreta seg meningsløse voldshandlinger i alkoholrus, og han var klar over at han lett reagerte aggressivt i beruset tilstand. Han har ikke tatt hensyn til dette, og hadde forut for den forbrytelse han er dømt for hatt et ganske betydelig alkoholinntak - ti halvlitere pilsnerøl.
Noen egentlig formildende omstendigheter foreligger etter min vurdering ikke. Domfelte har hatt vanskelige oppvekstforhold. Jeg må anta at disse har påført ham skade, og at de kan ha medvirket til å forme det reaksjonsmønster hos ham som har dannet grunnlaget for at han har kunnet begå en slik handling som han nå er domfelt for. Dette er imidlertid en skjebne som han deler med mange andre som dømmes for alvorlige voldsforbrytelser, og i denne saken kan jeg ikke se at det kan gis straffereduserende virkning.
Det har under prosedyren for Høyesterett vært vist til straffenivået i endel tidligere saker. Til dette er imidlertid å bemerke at disse avgjørelser skriver seg fra tiden før den endrede §232 i straffeloven ble satt i kraft - den 20. juli 1989 - mens forbrytelsen i den foreliggende sak er begått etter dette tidspunkt - den 5. august 1989. Den tidligere rettspraksis gir da relativt begrenset veiledning. Begrunnelsen for den nevnte lovendringen var at man gjennom de siste tiår hadde sett en økning i tallet på voldsforbrytelser, og at det syntes som om disse forbrytelsene generelt sett hadde fått et mer brutalt og hensynsløst preg. Med sikte på å redusere voldskriminaliteten fant man at det var "behov for å markere at en del voldsovertredelser må anses for å ha en høyere straffverdighet enn det straffeloven i dag gir uttrykk for" (Ot.prp. nr. 79 for 1988-89 12 sp. 2). Og det var som ledd i denne markering at man innførte i straffeloven §232 alternativet "eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter", som lagmannsretten med rette har funnet anvendelig i den foreliggende sak. Vi befinner oss således når det gjelder denne sak i kjerneområdet for formålet med endringen i §232, og straffutmålingen må få preg av dette.
På denne bakgrunn, og hensett til at den forbrytelse domfelte er funnet skyldig i må sies å ligge ganske nær det forsettlige drap, er jeg kommet til at straffen bør settes til fengsel i 7 år.
Domfelte har sittet i varetektsfengsel også etter lagmannsrettens dom, men er før avsigelsen av Høyesteretts dom etter begjæring overført til soning. Han vil ved denne overføring være godskrevet også den varetektsfengsling som han har utholdt etter domsavsigelsen i lagmannsretten, jfr. straffeprosessloven §460.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 7 - sju - år.