Rt-1990-679
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-28 |
| Publisert: | Rt-1990-679 (208-90) |
| Stikkord: | Tyveri, Straffutmåling, Samfunnstjeneste |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 81/1990, snr 115/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Pål S. Berg mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Justitiarius Sandene, Philipson, Skåre, Halvorsen, Stuevold Lassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §52, §53, §62 |
Kst. dommer Stuevold Lassen: Nedenes forhørsrett avsa 5. mars 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §258 jfr. §257 til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes med en prøvetid på 2 år, jfr. straffeloven §52 nr. 1 på det særskilte vilkår at han i prøvetiden står under tilsyn av kontoret for Kriminalomsorg i Frihet.
Straffeloven §62 første ledd er iakttatt."
Om saksforholdet og om domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens dom og til det jeg opplyser senere.
Statsadvokatene i Agder har anket over straffutmålingen, og har gjort gjeldende at det burde ha vært idømt ubetinget fengsel.
Jeg er enig i det som anføres i ankeerklæringen, om at hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier at det reageres strengt mot tyveri av dynamitt, og om at det må tillegges vekt i skjerpende retning at domfelte og hans medskyldige kvittet seg med dynamitten ved å kaste den, blant annet langs veien. Det var en svær mengde dynamitt som ble tatt, 125 kg; nær innpå 100 kg ble kastet på nevnte måte, og 28 kg dynamitt er stadig på avveie. Jeg nevner også at tyveriet var planlagt - det fremgår blant annet av siktedes forklaring for politiet at han hadde med seg to par sokker til bruk som hansker for å unngå at det ble avsatt fingeravtrykk. At det ikke var dynamitt man hadde planlagt å stjele, men håndgranater, gir ikke grunnlag for en mildere vurdering.
I utgangspunktet kvalifiserer dette forhold alene klart for en ubetinget fengselsstraff. Domfelte har dessuten tyveriet av campingvognen å svare for. Selv om dette kan fremtre som en noe forvirret handling, gjelder det dog en betydelig verdi, om lag 120.000,- kroner.
På den annen side er domfeltes situasjon særegen.
Jeg nevner innledningsvis at han har hatt en problemfylt oppvekst, i et hjemmemiljø som i personundersøkelsen er omtalt som "en massiv multiproblemfamilie over flere slektsledd". Allerede som femtenåring kom han bort i tyvs- og narkotikakriminalitet. Da dynamittyveriet ble begått var det imidlertid mange år siden han sist ble straffet eller bøtelagt. Det er i personundersøkelsen uttalt at han, "tatt i betraktning de kaotiske hjemmeforholdene" har utviklet "forbausende positive egenskaper og karakterstyrke", og at han er den eneste i foreldrehjemmet som har greid å følge opp skole og arbeid. Selv om han har vanskelig for å innordne seg, og kan ty til alkohol eller medikamenter, har han gjennomgående vært i arbeid, og har hatt samme jobb i opptil to år. Han er imidlertid i dag uten arbeid.
Det som for meg veier tyngst, er hans nåværende familiesituasjon og den innsats som i lokalmiljøet gjøres for å støtte opp om den.
Domfelte er gift, har en sønn født i oktober 1987 og visstnok et nytt barn født våren 1990. Av årsaker som ikke er nærmere opplyst for Høyesterett, er det av de stedlige sosialmyndigheter etablert et betydelig hjelpeapparat rundt denne unge familien. Det er iverksatt tilsyn i hjemmet, og opprettet en "ansvarsgruppe" bestående av begge foreldre, sosialkurator, hjemmekonsulent, tilsynsfører, helsesøster og lege. Sosialkontoret har inntil videre den fulle disponering av familiens økonomi. Videre er det ordnet med hjemmekonsulent i hjemmet, med "målsettingen at det skapes struktur i hverdagen for barnet så vel som for foreldrene, samt å gi foreldrene den nødvendige læring i forhold til barneoppdragelse". Domfelte er, ifølge personundersøkelsen, positiv til disse tiltakene, og har gitt uttrykk for at han vil satse alt på å gi sine barn de stabile og trygge oppvekstforhold som hans egne foreldre ikke maktet å gi ham.
Disse tiltakene er iverksatt fra 1. november 1989 og foreløpig for ett år. Jeg må gå ut fra at de vil bli forlenget i den utstrekning det etter sosialmyndighetenes vurdering er behov for det. Tiltakene vil da kunne innebære en vesentlig støtte også til domfeltes rehabilitering, samtidig som jeg må anta at hans tilstedeværelse i familien, i rollen som familiefar, vil være et viktig element i den oppbygning av en funksjonsdyktig kjernefamilie som tiltakene skal fremme.
Det lokalmiljø som kjenner domfeltes sterke og svake sider, synes å ha tro på ham og går inn for betinget fengselsstraff. Aktor for Høyesterett har opplyst at det ikke foreligger anmeldelser for nye straffbare handlinger.
Jeg er kommet til at domfelte bør få den sjanse som ligger i en betinget dom, men da med samfunnstjeneste som særvilkår. Foruten til det jeg allerede har nevnt, viser jeg til at personundersøkeren har anbefalt at samfunnstjeneste vurderes, dersom det ikke skulle finnes grunnlag for å gi bare en betinget dom på vanlige vilkår.
Jeg finner støtte for dette resultat i Høyesteretts avgjørelse av 20. mars 1990. Der ble en 23 år gammel, flere ganger straffedømt mann dømt for blant annet innbruddstyveri av fenghetter og ca 75 kg dynamitt, og straffen ble satt til betinget fengsel med plikt til å utføre samfunnstjeneste.
Med en betinget fengselsstraff på 90 dager, kan samfunnstjeneste i 60 timer være passende. Prøvetiden settes til ett år.
Jeg stemmer for denne dom:
I forhørsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Prøvetiden settes til 1 - ett - år.
2. Som ytterligere særvilkår pålegges domfelte å utføre 60 - seksti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i frihet, jfr. straffeloven §53 nr. 3.