Rt-1990-709
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-21 |
| Publisert: | Rt-1990-709 (217-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 312 K/1990, jnr 165/1990 |
| Parter: | Brødr Sunde A/S, Sunde Plastic Industries A/S, Olav Sunde, Karl Johan Sunde (advokat Tallag Andersen) mot Allied Die Casting & (Advokatfirmaet Schjødt ANS Manufacturing Co m/flere v/advokat Dagfinn Clemetsen). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §182, §97, §179, §404 |
Ved stevning av 26. oktober 1988 til Ålesund byrett reiste Allied Die Casting & Manufacturing Co., Inc., Illinois, USA, med flere, i alt 52 saksøkere, sak mot Brødr. Sunde A/S med flere, i alt 5 saksøkte. For en av de saksøkte, Sunde Holding A/S, ble saken hevet ved kjennelse av 10. januar 1989.
Etter krav fra de saksøkte avsa Ålesund byrett 24. november 1988 kjennelse med hjemmel i tvistemålsloven §182 hvorved saksøkerne ble pålagt å stille sikkerhet for NOK 400.000,- for saksomkostninger som de måtte bli ilagt. I brev til partene samme dag ba retten saksøkerne utarbeide utkast til bankgaranti fra norsk bank på kr. 400.000,-.
Partene ble ikke enige om utformingen av garantiteksten. I brev til partene av 13. januar 1989 uttalte byretten bl.a. at bankgarantien etter rettens syn måtte avgis uten tidsbegrensning, være ubetinget og betalingsklar mot rettskraftig dom eller annen anvisning fra retten. Saksøkerne ble samtidig pålagt å avgi bankgaranti i samsvar med dette innen 20. januar 1989.
Med prosesskrift av 19. januar 1989 sendte saksøkerne kopi av bankgaranti fra Kreditkassen på NOK 400.000,-.
Ved prosesskrift av 25. januar 1989 meddelte de saksøkte at de ikke kunne akseptere garantien slik den var stillet og påsto saken avvist. Saksøkerne ble av byretten gitt frist til 13. februar 1989 med å uttale seg om avvisningskravet.
Saksøkerne fremla med prosesskrift av 8. februar 1989 en ubetinget bankgaranti for et omkostningsbeløp på NOK 400.000,-, og de påsto saken fremmet.
Ålesund byrett avsa 10. februar 1989 kjennelse i avvisningsspørsmålet med slik slutning:
"Saken fremmes."
De saksøkte påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 30. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. De saksøkte, Brødr. Sunde A/S med flere, betaler til Allied Die Casting & Manuf. Co., Inc., med flere ved advokatene Dagfinn Clemetsen og Ole G. Klevan saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 6.000,-.
Saksomkostingsbeløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av nærværende kjennelse."
Brødr. Sunde A/S med flere påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 28. september 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd i.f."
Kjæremålsutvalget viste i sin kjennelse til at lagmannsretten syntes å ha lagt vekt på at frist til å stille sikkerhet ikke var fastsatt i byrettens opprinnelige kjennelse av 24. november 1988, men i byrettens brev av 13. januar 1989. Utvalget fant imidlertid at det måtte være uten betydning for virkningen av fristoversittelsen om fristen var fastsatt i kjennelse eller ved brev. Utvalget viste for øvrig til en uttalelse i lagmannsrettens premisser om at fremleggelsen av den første garantien vanskelig kunne sees som en forsettlig feil i forhold til tvistemålsloven §97. Utvalget var enig i at regelen i tvistemålsloven §97 om adgang til å avhjelpe uforsettlige rettergangfeil har betydning for spørsmålet om å kunne godta den senere fremlagte og ubetingede garanti. Lagmannsrettens bemerkninger om hvorvidt fristoversittelsen var forsettlig ble imidlertid ikke funnet dekkende, og under en hver omstendighet fant man at lagmannsretten ikke hadde tatt direkte standpunkt til om fristoversittelsen måtte anses uforsettlig, slik at den kunne tillates avhjulpet.
Frostating lagmannsrett avsa 6. april 1990 ny kjennelse i saken, med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lagmannsretten fant at den garanti som saksøkerne stillet innen fristen ikke tilfredstilte de krav som var satt av byretten, men at feilen ikke var forsettlig.
Brødr. Sunde A/S med flere har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet uriktig lovtolking og feil saksbehandling. De hevder at det er uriktig tolking av tvistemålsloven §97 når lagmannsretten sier at forsett i loven forstand innebærer at feilen må være fremført mot bedre vitende. Dette innebærer etter de kjærende parters mening en vesentlig og helt uholdbar innskrenkning av forsettsbegrepet. Under enhver omstendighet mener man uttalelsen er uklar. Det samme gjelder lagmannsrettens uttalelse om at uaktsomme feil som hindrer fremme av saken bør i slike tilfelle tillates avhjulpet. De kjærende parter hevder videre at etter deres oppfatning må det i forsettsbegrepet i det minste innfortolkes at vedkommende part har vært klar over ett eller flere av de faktiske forhold som medfører at handlingen/unnlatelsen karakteriseres som en feil. De viser i den sammenheng til avgjørelser inntatt i Rt-1959-1380, Rt-1960-1406 og Rt-1978-1548, samt til RG-1952-99 og RG-1978-606. Kjæremålsmotpartene har etter de kjærende parters mening bevisst valgt å fremlegge en avvikende garanti, noe som som medfører at fristoversittelsen er forsettlig. Det er da ikke er adgang til retting av feilen i medhold av tvistemålsloven §97. Lagmannsretten uttalelser må videre forstås slik at den mener vilkåret relaterer seg til følgene av feilen. Dette må under enhver omstendighet medføre uriktig tolking av bestemmelsen, og det vises her til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 1. september 1945, lnr. 113/1945. Uttalelsen fra lagmannsretten synes også å innebære et element av overlegg, noe som også savner ethvert grunnlag i forsettsbegrepet. Heller ikke kan det være riktig lovtolking å anse som uforsettlig en mulig villfarelse som må karakteriseres om uaktsom. Det fremgår imidlertid ikke om lagmannsretten anser den aktuelle feil som uaktsom.
De kjærende parter hevder at lagmannsretten i sin siste kjennelse egentlig har unnveket det tema som er anvist fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, nemlig om fristoversittelsen var forsettlig.
Kjæremålserklæringen er supplert med prosesskrift av 7. juni 1990.
De kjærende parter har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning ved at den berammede hovedforhandling for byretten utsettes. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Nærværende kjæremål gis oppsettende virkning.
2. Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
3. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger."
Allied Die Casting & Manufaturing Co., Inc., med flere har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Prinsipalt hevdes det at angrepet på lagmannsrettens kjennelse gjelder den konkrete rettsanvendelse som Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan prøve. Subsidiært hevder man at lagmannsrettens kjennelse lest i sammenheng viser at den har tolket tvistemålsloven §97 riktig.
Til de kjærende parters krav om at kjæremålet skal gis oppsettende virkning, bemerker kjæremålsmotpartene at denne begjæring i realiten er et angrep på byrettens beslutning om å fastholde berammelsen for hovedforhandlingen. Dette er etter kjæremålsmotpartens mening en administrativ avgjørelse som ikke kan angripes ved kjæremål.
Tilsvaret er supplert av prosesskrift ved 14. mai 1990. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostinger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsrettens kjennelse av 6. april 1990, er på samme måte som lagmannsrettens første kjennelse, avsagt etter kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404.
De kjærende parter har anført at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §97 feil eller at grunnene for lagmannsrettens kjennelse er så uklare at lovtolkingen ikke kan prøves.
Spørsmålet er hvordan grensen skal trekkes etter §97 mellom forsettlige og uforsettlige feil. Bare den siste slags feil kan tillates avhjulpet. Lagmannsrettens kjennelse bygger på at den feil som heftet ved den første bankgaranti som de amerikanske saksøkere stilte etter tvistemålsloven §182, var uforsettlig. Den kunne derfor tillates avhjulpet også etter at fristen for å stille sikkerhet var utløpt. De kjærende parter bestrider dette.
Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse:
"Spørsmålet om utformingen av garantidokumentet var overlatt partene til drøftelse frem til byrettens brev av 13. januar 1989. Ved byrettens brev ble det presisert at garantien skulle være uten tidsbegrensning, ubetinget og betalingsklar mot rettskraftig dom eller annen anvisning fra byretten.
Sitatet fra prosesskriftet av 19. januar 1989 viser at
Allied under henvisning til rettens brev av 13. januar 1989 mente at den fremlagte garanti tilfredsstillet disse vilkår. Avslutningsvis ber man imidlertid at byretten godtar garantiteksten. Begrunnelsen for dette fremgår av sitatet, idet man mener at en "trukken veksel" kun representerer en formalitet i tilknytning til Kreditkassens garanti.
Dette var feil, jfr. lagmannsrettens bemerkninger ovenfor. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette representerte en forsettlig feil fra Allied side.
Redegjørelsen i prosesskriftet viser at Allied mente at dette tilfredstillet byrettens krav. Spørsmålet om forsettlighet må i utgangspunktet være subjektivt forankret. Feil må være fremført mot bedre vitende.
Slik Allied oppfattet det fremlagte garantidokument kan feilen ikke karakteriseres som forsettlig."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens uttalelse når den ses i sammenheng gir uttrykk for en feilaktig lovtolking. Det er lagt til grunn at Allied mente at den fremlagte garanti tilfredsstilte rettens vilkår, og at vilkåret om "trukken veksel" bare var en formalitet. Den rembursrettslige bakgrunn for bestemmelsen var forklart i prosesskriftet av 19. januar 1989, som lagmannsretten siterer. Kjæremålsutvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller konkrete rettsanvendelse. Man er enig med lagmannsretten i at spørsmålet om forsettlighet som utgangspunkt må være subjektivt forankret. Hvor langt det angitte utgangspunkt kan trekkes i den enkelte sak, kan imidlertid være gjenstand for tvil. Man finner at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve lovtolkingen. I denne forbindelse bemerkes at det etter utvalgets mening ikke kan trekkes slike generelle konsekvenser som gjort i kjæremålserklæringen av lagmannsrettens uttalelse om at "Feil må være fremført mot bedre vitende".
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Når kjæremålet nå blir avgjort, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om oppsettende virkning.
Etter omstendighetene bør saksomkostninger ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesteretts kjæremålsutvalg.