Rt-1990-743
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-12 |
| Publisert: | Rt-1990-743 (259-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 344 K/1990, jnr 203/1990. |
| Parter: | Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen (advokat Jon Lyng) mot Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten v/formannen advokat Hans Stenberg-Nilsen. |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §127, §43, Tvistemålsloven (1915) §387, §403, §404, §86 |
Foranlediget av opplysninger som fremkom i boken "Edderkoppen", forfattet av Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen, iverksatte Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten undersøkelser med sikte på å finne ut om det kunne rettes kritikk mot overvåkingstjenesten. Kontrollutvalget begjærte i den forbindelse med hjemmel i domstolsloven §43 avhør ved bevisopptak for Oslo byrett av Johansen og Jørgensen som hadde nektet å møte og avgi forklaring for utvalget. Ved bevisopptaket for Oslo byrett påbegynte man avhøret av Viggo Johansen. Avhøret ble avbrutt da kontrollutvalget krevet at de fortsatte avhør skulle gjennomføres for lukkede dører, jf. domstolsloven §127. Johansen og Jørgensen protesterte, og byretten avsa 22. januar 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken går for åpne dører."
Under bevisopptaket besvarte såvel Johansen som Jørgensen spørsmål som ble stilt dem.
Kontrollutvalget påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 15. mai 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Det fortsatte rettslige avhør av Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen i sak 150/90 - 35 ved Oslo byrett skal foregå for lukkede dører.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet flere saksbehandlingsfeil, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2. De hevder for det første at lagmannsretten ved sin behandling av kjæremålet klart har gått utenfor partenes faktiske anførsler. Lagmannsretten forutsetter at det er det nærmere innhold i alt 27 bånd av ulik karakter Kontrollutvalget er interessert i å få forfatternes forklaringer om. Dette er imidlertid ikke riktig, idet en del av de aktuelle bånd for lenge siden er avspilt i Kontrollutvalgets påhør. De øvrige bånd omhandler ikke spørsmål i tilknyting til Overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Lagmannsrettens avgjørelse er derfor bygget på en klart uriktig faktisk forutsetning. Lagmannsretten har lagt nevnte faktiske forhold til grunn uten først å forelegge problemstillingen for partene, noe som etter de kjærende parters mening også er en saksbehandlingsfeil. De kjærende parter viser i den forbindelse til avgjørelser inntatt i Rt-1990-8 og 12 til støtte for sitt syn. Feilene har åpenbart vært av betydning for resultatet.
Det hevdes også at det er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at den ikke har tatt noe klart standpunkt til hva "saken" gjelder. Den saken som lagmannsretten anfører kan skades ved at avhørene gjennomføres for åpne dører er en annen enn den saken bevisopptaket skal avklare. Saken er ikke å etterforske bestemte tjenestemenn med sikte på eventuelle brudd på tjenesteplikter eller andre bestemmelser. Som angitt av Kontrollutvalget dreier saken seg om å finne ut om det kan rettes kritikk mot Overvåkningstjenesten.
Under henvisning til tvistemålsloven §403 annet ledd, jf. §387 annet ledd, ber de kjærende parter om at den nye behandlingen av kjæremålet over byrettens avgjørelse henvises til behandling ved en annen lagmannsrett. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg riktignok tidligere har funnet at de dommere i lagmannsretten som har avsagt den påkjærte kjennelse, ikke var inhabile i saken, mener de kjærende parter at det er uheldig at Eidsivating lagmannsrett fortsatt behandler kjæremålet, idet ett av Kontrollutvalgets medlemmer, Rakel Surlien, er dommer i samme lagmannsrett. Lagmannsrettens behandling av kjæremålet må her også tillegges betydning. Det er av vesentlig betydning for tilliten til domstolene at man utviser den største forsiktighet når det gjelder anvendelsen av habilitetsreglene og praktisering av saksbehandlingsreglene.
Kjæremålet er supplert av prosesskrift av 18. juni 1990. Det redegjøres her nærmere for innholdet av de forskjellige lydbånd som foreligger. Det vises også til prinsipielle spørsmål som vil oppstå ved avhørene av de kjærende parter i tilknytning til båndene. For de 20 båndene de kjærende parter selv har tatt opp, er det ikke akutelt å besvare ytterligere spørsmål om innholdet av disse bånd. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmansretts kjennelse av 15. mai 1990 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for annen lagmansrett.
2. Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten v/formannen har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Kontrollutvalget viser til sine tidligere anførsler og det som er anført i lagmannsrettens kjennelse. Kontrollutvalget mener at det i tilstrekkelig grad har konkretisert hvorfor avhør for åpne dører vil vanskeliggjøre opplysningen av saken. En ytterligere konkretisering vil i seg selv være nok til at opplysning av saken vanskeliggjøres. Prosedyren om åpne eller lukkede dører skal foregå for åpne dører. Det ville da klart vanskeliggjøre klarlegging av saken ved senere avhør dersom man for åpne dører skulle gi utførlige opplysninger om hvilke personer man senere ville rette spørsmål til, og hva disse spørsmålene måtte angå.
Kontrollutvalget er ikke enig i at lagmannsretten har gått utenfor partenes faktiske anførsler. Lagmannsretten har holdt seg til det foreliggende materiale herunder avhørene for byretten. I en kjæremålssak må retten ha anledning til dette. Det er ikke riktig at Kontrollutvalget kjenner innholdet av alle de bånd som er omhandlet i lagmannsrettens kjennelse, da det kun har hørt 7 av 9 overleverte bånd. Også for disse 7 bånd er det påkrevet med spørsmål til forfatterne. Det er derfor ikke riktig at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på et uriktig faktisk grunnlag.
Etter Kontrollutvalges mening har lagmannsretten i tilsrekkelig grad tatt stilling til hva saken gjelder. Lagmannsretten har ikke uttalt noe som tyder på at den ikke har vært klar over forskjellen mellom Kontrollutvalgets undersøkelse og en eventuell eterfølgende strafferettslig undersøkelse.
Slik Kontrollutvalget ser det, er det ikke kommet til nye opplysninger som tilsier at saken bør overføres til en annen lagmannsrett. Kjæremålstilsvaret er supplert av prosesskrift av 29. juni 1990. Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Utvalget kan bare prøve om det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller noen feil ved tolking av lovforskrift jf. tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har ikke gjort gjeldende at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens tolking av domstolsloven §127 første ledd. Det hevdes imidlertid at lagmannsretten ved sin behandling og avgjørelse av saken har begått saksbehandlingsfeil.
De kjærende parter hevder at lagmannsretten ved å bygge på utdrag av den ene forfatters generelle forklaring for byretten har gått utenfor kjæremotpartens faktiske anførsler. De kjærende parter har oppsummert sitt syn som følger:
"Gjennom denne konkretisering av en antatt frykt for vanskeliggjøring av sakens opplysning, har imidlertid lagmannsretten for det første klart gått utenfor kontrollutvalgets egne faktiske anførsler. For det annet har lagmannsretten på denne måte kommet i skade for å bygge sin avgjørelse på en klart uriktig faktisk forutsetning. For det tredje har lagmannsretten ved sin saksbehandling kommet i skade for å opptre i strid med tvistemålsloven §86, annet ledd og med det kontradiktoriske prinsipp som er grunnleggende for vår rettergangsordning."
Til denne anførsel vil utvalget bemerke:
Ved prøvingen av kjæremålet for lagmannsretten har retten - i likhet med byretten - tatt utgangspunkt i at det for å anvende regelen i domstolsloven §127 første ledd må foreligge en konkret begrunnet frykt for at opplysningen av saken vil bli vanskeliggjort ved forhandling for åpne dører. Dette utgangspunkt synes for øvrig begge parter å ha vært enige om.
Med dette utgangspunkt har lagmannsretten foretatt en vurdering av de bevis som forelå i saken. Lagmannsretten har her også prøvet det bevismateriale som den var blitt forelagt ved oversendelsen av kjæremålet. Heri inngikk referatet av avhørene for byretten, basert på lydopptak av forklaringene ved bevisopptak.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten skulle ha utvist noen saksbehandlingsfeil ved på dette grunnlag å ta standpunkt til den konkrete fare for bevisforspillelse som regelen i §127 første ledd stiller krav om.
Utvalget er etter loven avskåret fra å overprøve bevisbedømmelsen og den konkrete anvendelse av den nevnte lovforskrift.
Lagmannsretten kan - etter utvalgets mening - ikke sies herved å ha handlet i strid med det kontradiktoriske prinsipp. Etter utvalgets syn ligger denne sak annerledes an enn saken omtalt i Rt-1990-8.
I kjæremålet har den kjærende part videre anført:
"En annen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, er at retten ikke følger loven krav om at lukkede dører her forutsetter en konkret begrunnelse fra Kontrollutvalgets side. I stedet for å be om dette, har retten selv forsøkt å konkretisere på hvilken måte opplysninger gitt i åpen rett her vil kunne skade sakens opplysninger jf. lagmannsrettens kjennelsesgrunner side 6 (nederst) - side 8. Dermed har lagmannsretten også kommet i skade for å legge et feil faktum til grunn for sin vurdering av saken."
Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten her ikke gjort annet enn å vurdere om det etter de opplysninger som foreligger i saken, har vært tilstrekkelig grunn til å etterkomme kjæremotpartens begjæring om lukkede dører i medhold av domstolsloven §127 første ledd. Utvalget viser forøvrig til det som foran er uttalt. Utvalget kan heller ikke her se at det her foreligger noen saksbehandligsfeil.
Endelig har de kjærende parter gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har tatt noe entydig standpunkt til hva "saken" egentlig gjelder. Slik utvalget ser det har lagmannsretten klart presisert hva som er vurderingstemaet i saken i forhold til domstolsloven §127 første ledd. Utvalget kan heller ikke her se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremotparten har ikke påstått omkostninger.
Kjæremålet må således forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.